Det nye norske samfunnet

Forrige helg hadde vi med noen engelske venner til Grünerløkka i Oslo. Dette er skikkelig urbane mennesker som aldri kunne tenke seg å bo lenger fra sentrum av London enn en halv times kjøretur med t-banen. Når de skal ha ferie og vil koble av, så drar de helst til New York. Å dra på hyttetur på fjellet er like fristende for dem som å be meg om å feriere i slummen i Calcutta. Forrige helg spiste vi først på en karibisk restaurant og deretter ruslet vi rundt i byen. De ble veldig begeistra for Grünerløkka! De kjente at nå var de i en skikkelig by. De stoppet opp og sugde inn atmosfæren. Dette minnet dem om New York…

Jeg tror Grünerløkka gjenspeiler det nye norske samfunnet: Urbant, mangfoldig og internasjonalt. Noen er skeptiske til denne utviklingen. Jeg forstår også at det er utfordringer knyttet til denne utviklingen. Men jeg ser også de positive sidene! Jeg elsker å rusle rundt i Oslos mange bydeler, mens jeg titter på folk og funderer på hva som rører seg i dem, samtidig som ber jeg om at Guds rike skal utbre seg. Det er herlig å finne en liten karibisk eller persisk eller etiopisk café i en bakgate og smake på maten og suge inn stemningen. Dette er det nye norske samfunnet: Urbant, mangfoldig og internasjonalt.

Men som jeg har skrevet før, så befinner de fleste menighetene seg enten i Oslo sentrum eller langt utenfor byen. Den norske kristenheten er ganske så ”hvit” og ganske så preget av livet i forstedene. Når jeg følger debatten i kristne blader og blogger, så sitter jeg som regel med følelsen av at det er få som er forankret i dette nye norske samfunnet. Jeg vet det finnes unntak! Blant annet vokser det fram mange etniske menigheter i Oslo for tiden.

Men hvor er de radikale misjonærene som vil flytte til Tveita eller Tøyen eller Veitvedt? Det hender nok at kristne bor disse stedene for en periode. Men da er man ofte på vei videre så snart man er ferdig med studiene, eller når man får råd til å kjøpe seg et hus i en av Oslos forsteder. Hvorfor kan ikke 3-4 familier og noen single bestemme seg for å flytte til en slik bydel? For å bli der og bygge opp et lokalt vitnesbyrd om Guds kraft og Guds kjærlighet – det vil si et levende kristent fellesskap. Et fellesskap som reflekterer det nye norske samfunnet.

Kanskje en rik forstadsmenighet kunne ta et slikt prosjekt som sitt misjonsprosjekt?