Det er ikke ofte jeg hører undervisning over temaet «visdom». Derfor har jeg begynt å spørre folk som har vært kristne en stund, om de kan definere visdom for meg. Det er ikke alltid at man får like klare svar for å si det forsiktig. Jeg lurer på hvordan bloggens lesere ville forklart begrepet «visdom» uten å sjekke et oppslagsverk først?
Jeg tror at visdom er et oversett begrep. Det er overraskende blant bibeltro kristne, for visdom er en av de tingene som nevnes oftest gjennom hele Bibelen. Et søk på ordet visdom gir mer enn 200 treff i en bibelordbok. I tillegg kommer andre ord med samme rot (vis, viselig, vismann, osv). Likevel hører man altså lite om visdom i de fleste kristne menigheter. Hva kan det komme av? Jakob sa jo at «dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud» (Jak 1,5). Skal han be – ikke kan han be. Tar vi befalingen om å be til Gud om visdom på alvor? Når var siste gang du var et bønnemøte hvor det å få visdom var temaet?
Jeg tror at det blant annet handler om hva vi fokuserer på: Det snakkes mye om tro, nåde, Guds gaver osv i kristne sammenhenger. Felles for disse begrepene er hva jeg kan få ut av min gudsdyrkelse (frelse, bønnesvar, nådegaver). I stor grad er disse begrepene knyttet til ting som ikke direkte berører dagliglivet mitt: Tilgivelse for synd føler jeg kanskje først og fremst at er viktig med tanke på evigheten, og nådegaver er noe jeg bruker i den religiøse delen av livet mitt (menighetsliv og privat bønneliv).
Visdom derimot handler mye om hvordan vi bør leve i denne verden – midt i motgang og medgang og i livets mas og kav. Bibelens visdomslitteratur gjør Guds ord påtrengende aktuelt i min hverdag. Det handler om å elske min neste i praktisk handling, om ikke gjøre forskjell på folk, om å kontrollere irritasjon, om å styre tunga vår og tankene våre, om barneoppdragelse og familieliv, osv. Men nettopp denne «påtrengende nærheten» gjør at visdommens budskap blir utfordrende – også for mennesker som bekjenner seg som kristne. Er dette en grunn til at visdom så ofte blir oversett som konsept blant kristne? Det blir rett og slett for praktisk og konkret til at vi kan fortsette å leve slik vi selv vil.
Bergprekenen og Jakobs brev er eksempler på visdomslitteratur i NT. Jakob understreker at sann tro viser seg i gjerning (2,26) og at sann visdom viser seg i ydmykhet (3,13). Visdom er altså noe som viser seg i praksis. Jeg hørte en person si at selv om visdom ikke er så interessant for teologene, så er det et av de viktigste begrepene i praktisk kristenliv. Jeg tror derfor at mange menigheter ville ha godt av mer undervisning fra disse delene av Bibelen.
Jeg tror at visdom er et oversett begrep. Det er overraskende blant bibeltro kristne, for visdom er en av de tingene som nevnes oftest gjennom hele Bibelen. Et søk på ordet visdom gir mer enn 200 treff i en bibelordbok. I tillegg kommer andre ord med samme rot (vis, viselig, vismann, osv). Likevel hører man altså lite om visdom i de fleste kristne menigheter. Hva kan det komme av? Jakob sa jo at «dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud» (Jak 1,5). Skal han be – ikke kan han be. Tar vi befalingen om å be til Gud om visdom på alvor? Når var siste gang du var et bønnemøte hvor det å få visdom var temaet?
Jeg tror at det blant annet handler om hva vi fokuserer på: Det snakkes mye om tro, nåde, Guds gaver osv i kristne sammenhenger. Felles for disse begrepene er hva jeg kan få ut av min gudsdyrkelse (frelse, bønnesvar, nådegaver). I stor grad er disse begrepene knyttet til ting som ikke direkte berører dagliglivet mitt: Tilgivelse for synd føler jeg kanskje først og fremst at er viktig med tanke på evigheten, og nådegaver er noe jeg bruker i den religiøse delen av livet mitt (menighetsliv og privat bønneliv).
Visdom derimot handler mye om hvordan vi bør leve i denne verden – midt i motgang og medgang og i livets mas og kav. Bibelens visdomslitteratur gjør Guds ord påtrengende aktuelt i min hverdag. Det handler om å elske min neste i praktisk handling, om ikke gjøre forskjell på folk, om å kontrollere irritasjon, om å styre tunga vår og tankene våre, om barneoppdragelse og familieliv, osv. Men nettopp denne «påtrengende nærheten» gjør at visdommens budskap blir utfordrende – også for mennesker som bekjenner seg som kristne. Er dette en grunn til at visdom så ofte blir oversett som konsept blant kristne? Det blir rett og slett for praktisk og konkret til at vi kan fortsette å leve slik vi selv vil.
Bergprekenen og Jakobs brev er eksempler på visdomslitteratur i NT. Jakob understreker at sann tro viser seg i gjerning (2,26) og at sann visdom viser seg i ydmykhet (3,13). Visdom er altså noe som viser seg i praksis. Jeg hørte en person si at selv om visdom ikke er så interessant for teologene, så er det et av de viktigste begrepene i praktisk kristenliv. Jeg tror derfor at mange menigheter ville ha godt av mer undervisning fra disse delene av Bibelen.
1 kommentar:
Ja, sannsynligvis sa det er
Legg inn en kommentar