Bibelen og Tradisjonen

For mange kristne er ordet «tradisjon» nesten et fyord. Dette blir forsterket av at Luther og de andre reformatorene har så høy stjerne i norsk kristenliv. Man har fått med seg at Luther reagerte kraftig på at Kirken baserte seg så mye på tradisjoner. Reformatorene hadde da også god grunn til å reagere, for det var mye ille som skjedde i Kirkens navn. Slagordet ble derfor «Skriften alene».

Imidlertid blir dette et problem for dagens norske kristne som ikke kjenner historien mer enn svært overflatisk. For man skal ikke lese mye av og om Luther før man forstår at han var langt mer knyttet til Kirkens tradisjoner enn de fleste av oss som lever i dag. Han tok bare et oppgjør med de mest ekstreme utslagene av tradisjoner, og de som åpenbart ikke var i samsvar med Bibelen.

Dagens mennesker har uendelig tro på individets evne til å tolke tilværelsen på egen hånd. I hvert fall min egen evne til å tolke min virkelighet. Ingen skal få påvirke mitt syn! Hvis du hevder at du forstår noe i Bibelen bedre enn meg, så er du dømmende! Dette er imidlertid en tankegang som er svært langt unna reformatorenes tankegang.

Det er her de gode tradisjonene kommer inn i bildet: Hvis jeg tolker et bibelvers på en måte som ingen andre i kirkehistorien har gjort før meg, så kan jeg gå ut fra at jeg tolker dette verset feil. Noen hevder at Den Hellige Ånd viser dem hvordan Bibelen skal tolkes. Men hvis Den Hellige Ånd viser meg en tolkning som Han aldri har vist noen andre de siste 2000 årene, så er det simpelthen ikke Den Hellige Ånd som taler til meg. Antakelig er det bare min egen ønsketenkning som spiller meg et puss.

Jeg mener selvfølgelig at Den Hellige Ånd stadig gir hver av oss nytt lys over Guds ord, slik at vi forstår det bedre. Men Han kommer ikke med noen helt nye åpenbaringer. Som en person sa det: «Det er utrolig hvordan mennesker som har så stor tro på at Den Hellige Ånd taler til dem, har så liten tro på at Den Hellige Ånd har talt til mennesker før dem».

Bibellærere og hyrder har et spesielt ansvar for å hjelpe nye kristne til å forstå at de står i en historisk sammenheng. Når en moderne nordmann blir frelst, vil han ubevisst ta med seg sin individualistiske tankegang inn i sin lesning av Bibelen. Hvis han da ikke blir forklart hvordan Den Hellige Ånd har talt til Guds menighet gjennom 2000 år, så vil han sannsynligvis feiltolke Guds ord på vesentlige områder.

Tyrkia og luthersk bekjennelse

Bjørn Olav Hansen har startet en artikkelserie om kristendommens stilling i Tyrkia. I mange generasjoner var dette landområdet kjerneområdet for evangeliene. Mange av skriftene i NT er jo enten skrevet i det området som nå er Tyrkia, eller hadde kristne i dette området som adressater. Men i dag står evangeliet svakt. Derfor oppfordrer han til fornyet forbønn for Tyrkia. Dette er en oppfordring jeg støtter fullt og helt!

Nylig leste jeg innledningen til Confessio Augustana (CA) - eller Den augsburgske bekjennelse som det heter på norsk. Dette er et sentralt bekjennelsesskrift for lutherske kirker verden over. Overraskende nok - for de fleste av oss i hvert fall - så begynner CA med en kommentar om nettopp tyrkere (!)

CA ble lagt fram for Keiser Karl V på riksdagen i Augsburg i år 1530. Jeg siterer fra begynnelsen av skriftet: «Uovervinnelig hersker, ærverdige keiser, allernådigste herre! Deres Keiserlige Majestet har skrevet ut en riksdag til Augsburg, for å rådslå om hjelpetropper mot tyrken, kristennavnets og kristendommens frykteligste gamle arvefiende…»

Disse saftige ordene hadde selvfølgelig en historisk bakgrunn. Tyrkerne hadde noen tiår tidligere erobret Bysants. Denne byen som i mer enn 1000 år hadde vært et sentrum for den kristne kirke ble nå islamisert med våpenmakt. Nå ønsket tyrkerne å erobre Europa. Dette var en reell trussel mot Europa. Slik sett er det ikke vanskelig å forstå de kraftige ordene som ble brukt i 1530.

Men hvordan virker dette i dag? CA er fortsatt et sentralt bekjennelsesdokument. Selv om vel fortalen ikke regnes som en del av bekjennelsen, så er den jo likevel en del av dokumentet. Hvis noen grunnlegger en luthersk menighet i Tyrkia i dag, så vil jeg tro de er lite lystne på å legge fram dokumentasjon for trosgrunnlaget sitt. CA slår jo fast at tyrkerne er kristendommens frykteligste arvefiende. Ikke akkurat noe godt grunnlag for dialog!

Nå er nok dette en detalj i det store bildet, men jeg ble minnet på det igjen da jeg leste artikkelen om å be for Tyrkia.

Lov, evangelium og litt til

Et grunnleggende begrep i luthersk teologi er «lov og evangelium». Tanken er at Guds ord i prinsippet består av to deler: Guds lov viser oss kravene til en hellig Gud, mens evangeliet viser oss Guds nåde. En slik inndeling har mye for seg. Men det kan oppstå et problem, nærmest som en bivirkning: Nemlig at folk ubevisst tenker at GT inneholder lov – mens NT inneholder evangelium. Men da har man forenklet for mye.

For det første så inneholder GT mye mer enn lover. Faktisk så utgjør lover en svært liten del av GT. Nesten alle lovene i GT er samlet i Mosebøkene, mens resten av GT inneholder fortellinger, profeti, poesi, ordspråk, osv. Dessuten består også Mosebøkene av svært mye annet enn lover. Hele første Mosebok, samt store deler av andre og fjerde Mosebok er for eksempel fortellinger.

På samme måte inneholder NT stoff som ikke direkte kan kalles «evangelium», slik som deler av Bergprekenen, Jakobs brev eller Johannes Åpenbaring. Selvfølgelig peker alt stoff både i GT og NT på evangeliet (eller på Kristus for å være mer presis). Men likevel er det klart at Bibelen opererer med flere kategorier enn «lov» og «evangelium».

Jeg prøver ikke å motbevise Luther her. Jeg har bare lagt merke til at disse to kategoriene ser ut til å være en ubevisst «sperre» i tankegangen hos noen ledere i norske menigheter. Hvis de skal veilede menighetens medlemmer i etiske spørsmål, så faller de enten ned på «loven» og snakker om hva som er Guds standard - eller så faller de ned på «evangeliet» og snakker om Guds kjærlighet og menneskets frihet. Jeg mener Bibelen gir flere innfallsvinkler til etiske spørsmål enn som så.

Luther og Jakob

Martin Luther er en av de store i kirkehistorien. Hans oversettelse av Bibelen til tysk og hans uredde kamp for evangeliet har hatt stor betydning for millioner av mennesker. Spesielt her i Norge har Luthers skrifter hatt enorm innflytelse. I tidligere generasjoner måtte alle nordmenn pugge Luthers lille katekisme. Slikt påvirker selvfølgelig tankegangen hos folk – ja, det er med og former hele kulturen.

Men som alle mennesker, så hadde også Luther sine mindre positive sider. Verst var selvfølgelig holdningen hans til jøder. Et mindre problem – men likevel viktig nok - var Luthers syn på Jakobs brev. Luther klarte ikke å forene undervisningen i Jakobs brev med resten av NT – da særlig Paulus sin undervisning. Derfor ville han helst ha fjernet hele brevet fra Bibelen!

Denne tankegangen tror jeg fortsatt lurer i bakhodet på mange kristne i Norge. Man aksepterer Jakob som en del av Bibelen, men man sliter med hva det formidler. Derfor brukes det lite i undervisningen i menighetene. I beste fall bruker man noen vers derfra, men det er sjelden å få en omfattende undervisning om brevet som helhet. En slik holdning medfører at vi får ubalanse i budskapet som forkynnes. Vi trenger hele Guds ord – ikke bare de delene vi synes passer oss best.

Internasjonalt har man ikke lenger noen særlige problemer med å se at Jakob og Paulus slett ikke forkynte mot hverandre. Saken var heller at de begge forsvarte ortodoks kristen lære, men at de gjorde det overfor ulike typer av motstandere. I en av de aller mest aksepterte serier med bibelkommentarer (Word Biblical Commentary) står følgende uttalelse: «Vi har gått hele sirkelen, og er nå på et punkt hvor vi kan konkludere med at Jakob og Paulus var enige» (side 83).

Teologer som ikke står i en luthersk tradisjon har altså et enklere forhold til Jakob enn hva mange i Norge har, for vi sliter fortsatt med å se sammenhengen mellom budskapet til Paulus og budskapet til Jakob. Selv om man kanskje ikke ønsker å fjerne Jakobs brev, så ønsker man å dysse det ned. Noen prøver til og med å bortforklare brevets innhold med at det er skrevet til jødekristne og derfor ikke gjelder oss hedningekristne. Jeg tror en slik tankegang skyldes at alle nordmenn står i en tradisjon fra Luther – enten vi er lutheranere eller tilhører et annet kirkesamfunn. Jeg tror tida er inne for «å rehabilitere» Jakobs brev - også her til lands