Skadelige møter?

Paulus kritiserte de kristne i Korint for at de samlet seg på en slik måte at det ikke ble til gagn for dem, men til skade (1Kor 11,17). Jeg lurer på hvor mange kristne ledere som spør seg selv om hvor skadelige er møtene vi avholder?

I en del sammenhenger tenker man at ethvert møte er positivt. Det skjer ut fra tankegangen om at så lenge vi kommer sammen og det leses fra Bibelen, så må det jo være bra. Men det er altså ikke Paulus enig i. Han sier at møter kan være til nytte - eller de kan være til skade.

Som med det meste annet så er det to grøfter man kan falle i. Jeg mener for eksempel ikke at møter som oppleves som «trege» eller «mislykket» nødvendigvis er til skade. Eller at ethvert møte hvor stemningen er god nødvendigvis er til nytte. Det er viktig å unngå en prestasjonsangst i forbindelse med møter, slik at vi føler at vi må prestere «gode» møter. Gud møter ofte mennesker i tilsynelatende mislykkede sammenhenger. Jeg har også tro på faste rutiner i den forstand at Guds folk har samlet seg ukentlig til bønn, lovsang og utleggelse av Guds ord de siste 2500 årene. Det er ikke smart å nedvurdere verdien av en slik tradisjon, selv om ikke ethvert møte «tar av».

Likevel er det et interessant perspektiv at møter kan være skadelige. I Korint ble møtene skadelige på grunn av måten de hadde nattverd på, og på grunn av hvordan nådegavene ble brukt (eller misbrukt). Hva er det som eventuelt er skadelig i våre møter?

Møter og mål

Det pågår mange interessante diskusjoner om hvordan en menighet bør organiseres. Bør vi bare ha selvstendige husmøter, eller skal vi satse på store møter, eller en kombinasjon av disse? Hva skal vi gjøre når vi kommer sammen? Skal noen preke eller skal ordet være fritt hele tiden? Skal vi ha eget opplegg for barna eller skal de være sammen med de voksne?

Alt dette er viktige samtaler som man må ta på alvor. Men ofte føler jeg at diskusjonen blir redusert til hva som fungerer best. Hva slags type samlinger føler jeg at jeg trives best i? Liker jeg best små uformelle samlinger hvor jeg kan snakke mye, eller vil jeg heller være en del av en stor forsamling med gode taler og massiv lovsang? Eller kanskje føler jeg meg mest hjemme i en liturgisk sammenheng?

For meg går det viktigste skillet i en menighet på hva som er fokus – og ikke på hvordan møtene er organisert. Jeg tror menighetens viktigste oppgave er å ære Gud, og tilrettelegge for å skape forandring i menneskers liv. At mennesker blir kjent med Jesus og lærer å holde alt det han har befalt oss, er kjernen i Misjonsbefalingen. Det burde derfor også være enhver menighets fokus.

Enkelte menigheter kan ha mange gode møter og aktiviteter, men uten at folk blir forvandlet. Da spør jeg meg selv om hva som er verdien. Dette kan gjelde både store menigheter og husmenigheter. Men så finnes det andre menigheter som har fokus på å gjøre folk til disipler. Kanskje ikke møtene er så storartet, men mennesker blir forvandlet, slik at de stadig blir litt mer lik Jesus.

Det er selvfølgelig ikke noen motsetning mellom å ha gode møter, og det å se mennesker forandret! Men det er heller ikke noe likhetstegn mellom disse tingene: Man kan ha «gode møter» uten at folk blir forandret. Enda viktigere enn å spørre seg hvordan vi skal ha møter, er det derfor å spørre seg hvorfor vi skal ha møter.

Guds herlighet

En dame i menigheten kommenterte på søndag at det var en ”tyngde” i møtet helt fra det startet. Med det mente hun ikke at stemningen var ”tung”, eller at undervisningen var ”tung”. Det hun tenkte på var opplevelsen av at Gud var der. Gud er selvfølgelig alltid til stede, for Han er allestedsnærværende. Men noen ganger opplever vi Hans nærvær på en sterkere måte, enn hva vi ellers gjør. Slik var det på søndag.

Noen ungdommer syntes det var et merkelig uttrykk å si at det var en ”tyngde” i møtet. Men dette er ganske så bibelsk. 1. Kongebok kapittel 8 handler om innvielsen av templet i Jerusalem. I vers 9 og 10 står det: ”Så hendte det da prestene gikk ut av helligdommen, at skyen fylte Herrens hus. Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte templet.” Ordet som er oversatt med ”herlighet” er det hebraiske ordet ”kabod” som egentlig betyr ”tyngde” eller ”vekt”. Det står altså egentlig at Guds tyngde fylte tempelet. Dette ordet ”tyngde” brukes gjennom GT for Guds herlighet.

Det var altså en liten smak av Guds herlighet vi fikk smake, og som hun omtalte som en ”tyngde” i møtet. Når Guds herlighet kommer på en slik måte i et møte, så reagerer ofte mennesker med å bli stille. Noen synker ned på kne og noen legger seg på magen på gulvet. Andre sitter rolig i stolene sine, og noen gråter stille. I dette tilfellet snakker vi om en menighet hvor gjennomsnittsalderen på møtedeltakerne er under 30 år, så stillheten skyldes ikke at man er gammel og sliten. Men i slike situasjoner ønsker man kun å være innfor Gud og tilbe Ham. Da strekker ofte ordene ikke til, slik at man heller velger å være stille.

Det virker som det alltid er disse møtene som folk husker best. I andre møter kan man ha flott undervisning eller nådegaver i sterk funksjon. Men ingen ting gjør mer inntrykk enn når Guds tyngde – Guds herlighet – åpenbares i blant oss. Vi har hatt noen slike møter opp gjennom menighetens historie. Men jeg tror vi bare så vidt har fått noen små kort lite glimt av hvordan Gud ønsker å åpenbare seg i blant oss. For jeg er overbevist om at Gud ønsker å åpenbare seg for sitt folk. Vi bør derfor lære å la Gud slippe mer til på møtene våre. Jeg vil se mer av Guds herlighet åpenbart i blant oss!