Teambesøk

For femte år på rad har Kraftverket hatt besøk av et team på forsommeren. Nå har 10 unge mennesker fra DNA nettopp dratt hjem til Storbritannia etter å ha vært i Indre Østfold i to uker. De har hatt engelsktimer på mange forskjellige skoler, hatt lekedager med barn etter skoletid, og malt hus for folk som har slitt med sykdom. De har også vært på Ny Generasjon på flere skoler, og brukt massevis av tid sammen med folk både i Kraftverket og i andre menigheter i området her.

Selv om det koster ganske mye tid og krefter å ha slike besøk, så er det absolutt noe jeg anbefaler til andre menigheter. Slike besøk har blitt et fast «høydepunkt» for menigheten hver vår. Første gang vi hadde besøk av et slikt team var vi vel ikke mer enn 20 personer i menigheten med stort og smått. Men likevel klarte vi å innkvartere alle privat, selv om teamet bestod av 10 personer. Så dette er noe de aller fleste menigheter kan klare å håndtere – i hvert fall hvis man tar i mot et litt mindre team.

Guds herlighet

En dame i menigheten kommenterte på søndag at det var en ”tyngde” i møtet helt fra det startet. Med det mente hun ikke at stemningen var ”tung”, eller at undervisningen var ”tung”. Det hun tenkte på var opplevelsen av at Gud var der. Gud er selvfølgelig alltid til stede, for Han er allestedsnærværende. Men noen ganger opplever vi Hans nærvær på en sterkere måte, enn hva vi ellers gjør. Slik var det på søndag.

Noen ungdommer syntes det var et merkelig uttrykk å si at det var en ”tyngde” i møtet. Men dette er ganske så bibelsk. 1. Kongebok kapittel 8 handler om innvielsen av templet i Jerusalem. I vers 9 og 10 står det: ”Så hendte det da prestene gikk ut av helligdommen, at skyen fylte Herrens hus. Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte templet.” Ordet som er oversatt med ”herlighet” er det hebraiske ordet ”kabod” som egentlig betyr ”tyngde” eller ”vekt”. Det står altså egentlig at Guds tyngde fylte tempelet. Dette ordet ”tyngde” brukes gjennom GT for Guds herlighet.

Det var altså en liten smak av Guds herlighet vi fikk smake, og som hun omtalte som en ”tyngde” i møtet. Når Guds herlighet kommer på en slik måte i et møte, så reagerer ofte mennesker med å bli stille. Noen synker ned på kne og noen legger seg på magen på gulvet. Andre sitter rolig i stolene sine, og noen gråter stille. I dette tilfellet snakker vi om en menighet hvor gjennomsnittsalderen på møtedeltakerne er under 30 år, så stillheten skyldes ikke at man er gammel og sliten. Men i slike situasjoner ønsker man kun å være innfor Gud og tilbe Ham. Da strekker ofte ordene ikke til, slik at man heller velger å være stille.

Det virker som det alltid er disse møtene som folk husker best. I andre møter kan man ha flott undervisning eller nådegaver i sterk funksjon. Men ingen ting gjør mer inntrykk enn når Guds tyngde – Guds herlighet – åpenbares i blant oss. Vi har hatt noen slike møter opp gjennom menighetens historie. Men jeg tror vi bare så vidt har fått noen små kort lite glimt av hvordan Gud ønsker å åpenbare seg i blant oss. For jeg er overbevist om at Gud ønsker å åpenbare seg for sitt folk. Vi bør derfor lære å la Gud slippe mer til på møtene våre. Jeg vil se mer av Guds herlighet åpenbart i blant oss!

Inspirasjonssamling for par

Lørdag 23. august arrangerer menigheten Kraftverket en inspirasjonsdag for par. Samlingen er slett ikke bergrenset til ektepar: Kjærestepar er minst like velkomne. Enten man har vært sammen i to uker eller tjue år, så er det godt å investere litt tid på parforholdet sitt. Sett derfor av denne lørdags formiddagen!

Adrian og Pauline Hawkes fra London er med oss og deler fra sine erfaringer fra mer enn 30 års ekteskap og fra mange år som menighetsledere. Vi samles på Salem, Slitu fra kl 11.00 til 15.00. Det blir mulighet for barnepass i et privat hjem i nærheten. For å vite hvor mange som kommer, vil vi gjerne ha påmelding, som gjøres via telefon/SMS til Unni Torsøe på 922-06-197.

Fordelen med en mentor

Jeg har ofte beskrevet oppstarten av menigheten vi nå er med i som «church planting by accident» Da vi startet opp hadde vi ingen planer om at det skulle bli en menighet ut av det. Vi samlet noen unge mennesker hjemme i stua for fellesskap og bibellesning. Etterhvert tok de med seg venner og vi ble for mange til å samles i vår lille stue. Derfra har menigheten vokst i rykk og napp.

Da jeg forstod at det vi holdt på med var i ferd med å bli en menighet, så forstod jeg også at jeg ville trenge en personlig mentor. Jeg har sett mange nye menigheter vokse opp i Norge, Russland, England og i andre land. Men som jeg har skrevet om andre steder, så dør alt for mange av disse menighetene . Ut fra det jeg har observert, så er det en viktig suksessfaktor for en menighets vekst og utvikling at de sentrale lederne har gode mentorer. Menigheter hvor lederne/initiativtakerne blir stående relativt alene har langt mindre sjanse for å lykkes. Denne observasjonen som jeg har gjort, ser ut til å bli støttet av forskning som er gjort rundt temaet «menighetsvekst»

Da jeg skjønte at en menighet var i ferd med å bli født fram, tok jeg derfor kontakt med en venn av meg som heter Adrian Hawkes. Han er ca 20 år eldre enn meg og han har stått bak flere vellykkede oppstarter av menigheter og spennende sosiale prosjekter. Jeg er slett ikke enig med Adrian i alle ting. Jeg er ikke en gang sikker på at jeg vil at menigheten vår skal bli som de menighetene Adrian selv har startet. Men det jeg vet er at Adrians arbeid har båret mange av de frukter jeg ønsker å se i vår menighet: Mennesker kommer til tro, de blir gjort til disipler av Jesus, og de blir utrustet til tjeneste. Mitt enkle resonnement var at siden mye av det jeg ønsket å se skje rundt meg, faktisk allerede skjedde rundt Adrian, så måtte det være ting å lære her. Jeg er typen som aldri nøler med å spørre hvis jeg tror jeg kan lære noe nytt. Derfor satte jeg meg ned med Adrian, forklarte hva som var i ferd med å skje, og spurte ham om han kunne tenke seg å være sparringspartner og mentor for meg i prosessen vi stod midt opp i. Jeg inviterte ham også til å komme og være en helg sammen med den gjengen som begynte å ligne litt på en menighet. Adrian sa ja til utfordringen, og siden har vi samarbeidet mye. Adrian og hans venner har vært mange ganger i Askim. Folk fra menigheten vår har vært i England, Sveits og Kenya som en direkte konsekvens av denne kontakten mellom Adrian og meg. Dette har vært til utrolig stor velsignelse for oss i Askim. Jeg tror også vi har fått bringe mye velsignelse den andre veien.

Jeg har hørt en hel del undervisning om behovet for å stå under autoritet. Av og til får jeg følelsen av at det viktigste er at man har noen som passer på seg. Det er klart det kan være behov for å ha noen som kan si klart i fra inn i en forsamling, for eksempel hvis manipulasjon eller lignende ting får spillerom. Men for meg er dette en minimal (om enn likevel nødvendig) del av dette med å ha en mentor. Jeg kan faktisk ikke komme på et eneste eksempel gjennom disse årene hvor Adrian har måttet «stramme oss opp». Det som har vært fokuset er at han har hjulpet oss til å tenke stort. Han har utfordret perspektivet mitt. Han har hjulpet meg til å tørre å slippe fram unge mennesker. Han har bidratt til å holde oppe visjon og tro i perioder hvor vi selv kanskje har følt at det har buttet litt i mot.

Det er sant at noen mennesker har brent seg på å ha en mentor. Dessverre finnes det mentorer som misbruker sin innflytelse. Noen samler til og med folkene sine rundt seg, i stedet for rundt Jesus. Men at det finnes dårlige eksempler på mentorer, må ikke føre til at vi gir opp hele ideen. For svaret på misbruk er ikke «ingen bruk» men «rett bruk». Selv om det finnes dårlige fedre her i verden, så mener vi jo ikke at det er ideen om fedre som er dårlig. Ideen er god, men utførelsen kan være dårlig. Det vi ønsker er «gode fedre» – ikke «ingen fedre». På samme måte bør vi tenke med hensyn til mentorer i Guds rike.

Jeg unner enhver som starter en menighet å ha en god mentor. Ikke bare en fjern autoritetsperson for å ha ditt på det tørre. Men en som kjenner deg og som har tid til å utfordre deg og hjelpe deg videre. Har du en slik mentor, så vil både du og menigheten din stå mye bedre rustet i åndskampen. Faktisk tror jeg at mangel på gode mentorer er en av de viktigste årsaker til at mange nye menigheter dør.

Nådegavebasert tjeneste

Et av de viktigste kriteriene for å få en sunn og voksende menighet er å få til det som kalles ”nådegavebasert tjeneste”. I korte trekk betyr det at folk som tjener i menigheten gjør en mye bedre jobb når de får lov å holde på med ting de føler seg utrusta til å drive med, enn hvis de blir overtalt til å gjøre oppgaver som anses ”nødvendige”. Det er jo helt naturlig at det er slik, siden man som regel lykkes bedre med det man er flink til! Dessuten vil folk trives bedre når de får holde på med noe som ”er dem”. Nådegavebasert tjeneste fører dermed til både større trivsel og større effektivitet (mer frukt) i menigheten.

Dette er imidlertid et prinsipp som er lett å overse i nye menigheter. Man ønsker nemlig å ha både den ene og den andre og den tredje tjenesten. Men som regel er visjonen større enn ressursene. Det er ikke slik at vi kan gjøre alt vi ønsker å gjøre nå. Vi må derfor tørre å vente til Gud reiser opp noen i blant oss (eller sender noen til oss) som virkelig er utrusta for denne tjenesten, og som ønsker å ta tak i den.

I Kraftverket har vi vært heldige og fått inn en hel del kirkefremmede, som ikke har kommet med alt for mange tanker om hvordan en menighet ”bør” være. Men vi også har opplevd at folk har meninger om hva slags tjenester menigheten ”burde” ha. Som regel er jeg helt enig: Nesten uansett hva slags positiv tjeneste du foreslår, så skulle jeg ønske vi hadde det i menigheten!

Samtidig må vi forstå at vi ikke kan utvikle nye tjenester bare ved å ønske dem. Vi trenger også mennesker som er kalt av Gud til å lede slike tjenester. Alternativet er jo å ”overtale” noen til å ta ansvaret. Vi kan lett se at vi trenger et ungdomsarbeid (eller barmhjertighetsarbeid, eller en barneklubb, osv). Men hvis vi ikke har noen som har sin glede i å arbeide med dette, så blir det fort mye slit og lite resultat.

For en menighetsplanter, så er derfor evnen til å tørre å mangle noen tjenester en viktig egenskap! Vi bør selvfølgelig undervise om tjenester, slik at folk får lyst på dem. Vi bør også be til Gud om å sende ut/reise opp flere arbeidere. Men vi bør være forsiktige med å overtale folk til å ta på seg oppgaver – uansett hvor ”positive” de oppgavene måtte være. Dette betyr jo selvfølgelig ikke at det er feil å ta i et tak der det trengs: Få av oss føler vel ekstatisk glede over å rydde stoler eller ta oppvasken, men det bør gjøres likevel! Men vi bør ha ”nådegavebasert tjeneste” som grunnleggende prinsipp for oppgaver i menigheten.

På den annen side så er det å forstå prinsippet om nådegavebasert tjeneste en kjempemulighet for menigheten. Vi har akkurat begynt med strukturerte samtaler med en del av folka i menigheten, nettopp med dette for øyet: ”Hva er det du føler Gud har lagt deg spesielt på hjertet?” Når vi gjennom samtale og bønn klarer å sette ord på svaret til dette spørsmålet, så kan det bli som en eksplosjon i vedkommende sitt liv. Gleden og effektiviteten som vedkommende opplever i sin tjeneste for Gud øker ikke bare litt – den kan faktisk mangedobles når folk føler at de kommer inn på riktig spor.