Apostler først og sist

John Noble er en britisk forkynner som har påvirket mange også her i Norge. Han har vært en av de sentrale lederne innen det som fra 1970-tallet ble kjent som husmenighetsbevegelsen i Storbritannia. På 70 og 80-tallet ble det startet et meget stort antall slike menigheter i UK, og John Noble var en inspirasjon og «farsfigur» for mange av dem. Gjennom årene har John gjestet Norge mange ganger, og han har ofte bodd hjemme hos oss. Det var en hel del norske husmenigheter og forsamlinger som jobbet tett sammen med John på 80 og 90-tallet.

John har skrevet en hel del bøker og hefter. For mange år siden ga Ansgar Forlag ut et hefte av ham som heter «Tilgi oss alle våre kirkesamfunn». Senere har Prokla-Media utgitt minst en bok av ham på norsk.

I sommer ryddet jeg i gamle papirer. Da dukket det opp en norsk oversettelse av et hefte John skrev for mange år siden, som på engelsk heter «First Apostles, Last Apostles». Her lå det en ferdig maskinskrevet oversettelse av dette heftet. Jeg vet ikke helt hvor det kom fra, men tipper at det lå i restene fra Tusenfryd Forlag som jeg overtok for en del år siden. Kanskje var planen at dette skulle utgis på norsk? Men så stoppet det opp av en eller annen årsak.

Jeg tipper at den engelske originalen ble skrevet for nærmere 40 år siden. På den tiden var undervisningen om at det finnes apostler i dag, svært omstridt – og da mener jeg svært omstridt. I dag er dette kjent undervisning (selv om ikke alle er enige). Jeg tror at en del av bloggens lesere likevel er interessert i dette lille heftet. I hvert fall som en slags kilde og som et innblikk i hva som var radikal forkynnelse for 30-40 år siden. De som er interessert i en PDF fil av dette kan legge igjen en kommentar her eller sende meg en mail. Selvfølgelig kan jeg også kopiere opp og sende pr post om det foretrekkes.

Apostler og eldste

Det Nye Testamentet viser at i den første tiden så ble eldste innsatt av apostler (Apg 14,23 +Titus 1,5). Det er altså en nær sammenheng mellom apostler og eldste. Skal man forstå hva det vil si å være en «eldste» må man derfor også forstå hvordan «apostler» arbeider.

Problemet i dag er at vi nesten ikke klarer å se for oss et samarbeid mellom ulike tjenester, uten å tenke på hvem som står over hvem, og hvem som har hvilken autoritet. Vi tenker i retning av «sjefer» og «underordnede». Selv om jeg tror at myndighet er et bibelsk prinsipp, så blir hele tankegangen her feil. Vi må i stedet ha det samme utgangspunktet som i NT: Det står om de eldste i menigheten i Efesos at de alle «brast i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham» (Apg 20,37). Det er ingen typisk reaksjon i forhold til en sjef. Jeg har hatt mange gode sjefer i arbeidslivet, men ingen av dem har jeg falt gråtende rundt halsen på eller kysset dem!!

Relasjonen mellom Paulus og de eldste i Efesos dreide seg altså ikke om oppgaver og kommandolinjer. Paulus var ikke «sjefen» til de eldste i Efesos. Det sentrale i relasjonen deres var gjensidig kjærlighet og respekt. På basis av denne gjensidige kjærligheten, så kunne de gjøre ulike typer oppgaver i menigheten. Paulus kunne gjøre en apostels arbeid, og de eldste kunne utføre sin gjerning som eldste. Men basisen for samarbeidet var kjærlighet.

Hvordan hadde denne gjensidige kjærligheten oppstått? Apostelgjerningene kapittel 19 og 20 viser noe av grunnlaget for denne kjærligheten: Jeg tror den hadde vokst fram fordi Paulus gjennom tre år hadde vist at han hadde omsorg for de eldste i Efesos. Han brydde seg om dem, og han arbeidet for deres beste, og han våket og ba for dem. Med andre ord hadde Paulus vært som en hyrde for de eldste.

Dette tror jeg er en nøkkel i forholdet mellom apostler og eldste. Menighetens eldste er hyrder for en lokal menighet - og apostler er hyrder for de eldste. Mange ledere i lokale menigheter viser stor omsorg for «flokken» - de er gode hyrder. Men hvem er hyrden til de eldste/pastorene? Hvem har omsorg for at de som skal vise omsorg har det bra? Her tror jeg apostler kan spille en rolle. Apostler trenger ikke være involvert i en lokal menighets daglige liv. Men ved å stå med de lokale lederne, så vil de indirekte velsigne hele forsamlingen. Dette er altså basert på relasjoner og ikke på hierarkier.

Selvfølgelig gjør apostler mer enn å være hyrder for lokale ledere. Men det er et stort behov for akkurat denne funksjonen i norske menigheter i dag, for min erfaring er at mange kristne ledere står ganske aleine. Dette gjelder enten de har startet en husmenighet, eller de er pastorer i en mer tradisjonell sammenheng. Som en pastor jeg snakket med nylig sa det: «Jeg deler mye av tankene mine med folk i menigheten. Men rundt en del temaer forstår jeg at de ikke forstår hva jeg snakker om». Hvis man er i en slik situasjon som leder i en lokal forsamling, så bør man stille seg spørsmålet: Hvem fungerer som hyrde for meg? Hvem føler ansvar for å ha omsorg for meg, be for meg, støtte meg, snakke med meg?

Kontekstualisering

At man ”kontekstualiserer” noe, betyr at man tilpasser hvordan man formidler budskapet til hvem som hører på. Dette er høyst aktuelt i misjon og evangelisering. Mye av den kristne forkynnelsen i Norge i dag treffer rett og slett ikke tilhørerne. Da er det lett å tenke at dagens nordmenn er lite åpne for evangeliet. Men ofte tror jeg det er formidlingen av budskapet som støter folk vekk, ikke selve budskapet. Dessverre oppleves mange menigheter og deres forkynnelse som lite relevante for den kulturen nordmenn flest er en del av. Men jeg tror altså at mange mennesker ville kommet til tro hvis bare budskapet ble kontekstualisert.

NT har mange eksempler på slik kontekstualisering: Se hvordan Paulus bruker to helt forskjellige innfallsvinkler til evangeliet når han forkynner i synagogen i Antiokia i Pisidia (Apg 13,13-47) og når han forkynner på Akropolis i Aten (Apg 17,22-31). Evangeliet er det samme, men innpakning og kommunikasjon er svært forskjellig. Dette kjennetegnet Paulus sin tjeneste: Han var flink til å tilpasse kommunikasjonen sin til tilhørerne. Han ”skryter” faktisk av at han var tilpasningsdyktig (1Kor 9,20-21). Jeg tror kristenheten i Norge har mye å lære her!

Men kontekstualisering har en annen side også. Evangeliet skal nemlig ikke bare tilpasses tilhørernes kultur. Evangeliet skal samtidig utfordre og endre kulturen den slår rot i. Vi er altså kalt til å gå inn i kulturen samtidig som vi skal utfordre den og forandre den. Vi er kalt til å være jorden salt og verdens lys. Det blir vi ikke hvis vi bare flyter med strømmen. Noen menigheter er flinke til å kommunisere slik at mennesker hører på dem. Men noen ganger kan man føle at saltet har mistet sin kraft. Ja, folk hører på dem. Men hvor har evangeliets evne til å forandre blitt av? Det er altså en innebygd spenning mellom formidling og innhold. Innholdet skal skape forandring, men formidlingen må skje på en måte som gjør at folk lytter.

Her trenger vi både evangelistene og profetene. Evangelistene er opptatt av å nå mennesker. De forstår kontekstualisering! Profeter derimot er opptatt av Guds standard og av evangeliets kraft til å skape forandring. Tragedien i Norge er at evangelistene og profetene sitter på hver sine tuer. Dermed får vi på den ene siden menigheter som har et klart budskap, men som ikke klarer å formidle det. På den annen side får vi menigheter som klarer å formidle budskapet, men de klarer ikke å forandre kulturen.

Slik jeg tenker, så er dette en av hovedgrunnene til at vi trenger apostoliske tjenester. Apostolisk tjeneste handler blant annet om ”å koordinere” formidling og innhold, slik at man ikke får slagside den ene eller den andre veien. Apostler legger nemlig en solid grunnmur, slik at huset som bygges oppå ikke faller verken mot venstre eller mot høyre.

Fordelen med en mentor

Jeg har ofte beskrevet oppstarten av menigheten vi nå er med i som «church planting by accident» Da vi startet opp hadde vi ingen planer om at det skulle bli en menighet ut av det. Vi samlet noen unge mennesker hjemme i stua for fellesskap og bibellesning. Etterhvert tok de med seg venner og vi ble for mange til å samles i vår lille stue. Derfra har menigheten vokst i rykk og napp.

Da jeg forstod at det vi holdt på med var i ferd med å bli en menighet, så forstod jeg også at jeg ville trenge en personlig mentor. Jeg har sett mange nye menigheter vokse opp i Norge, Russland, England og i andre land. Men som jeg har skrevet om andre steder, så dør alt for mange av disse menighetene . Ut fra det jeg har observert, så er det en viktig suksessfaktor for en menighets vekst og utvikling at de sentrale lederne har gode mentorer. Menigheter hvor lederne/initiativtakerne blir stående relativt alene har langt mindre sjanse for å lykkes. Denne observasjonen som jeg har gjort, ser ut til å bli støttet av forskning som er gjort rundt temaet «menighetsvekst»

Da jeg skjønte at en menighet var i ferd med å bli født fram, tok jeg derfor kontakt med en venn av meg som heter Adrian Hawkes. Han er ca 20 år eldre enn meg og han har stått bak flere vellykkede oppstarter av menigheter og spennende sosiale prosjekter. Jeg er slett ikke enig med Adrian i alle ting. Jeg er ikke en gang sikker på at jeg vil at menigheten vår skal bli som de menighetene Adrian selv har startet. Men det jeg vet er at Adrians arbeid har båret mange av de frukter jeg ønsker å se i vår menighet: Mennesker kommer til tro, de blir gjort til disipler av Jesus, og de blir utrustet til tjeneste. Mitt enkle resonnement var at siden mye av det jeg ønsket å se skje rundt meg, faktisk allerede skjedde rundt Adrian, så måtte det være ting å lære her. Jeg er typen som aldri nøler med å spørre hvis jeg tror jeg kan lære noe nytt. Derfor satte jeg meg ned med Adrian, forklarte hva som var i ferd med å skje, og spurte ham om han kunne tenke seg å være sparringspartner og mentor for meg i prosessen vi stod midt opp i. Jeg inviterte ham også til å komme og være en helg sammen med den gjengen som begynte å ligne litt på en menighet. Adrian sa ja til utfordringen, og siden har vi samarbeidet mye. Adrian og hans venner har vært mange ganger i Askim. Folk fra menigheten vår har vært i England, Sveits og Kenya som en direkte konsekvens av denne kontakten mellom Adrian og meg. Dette har vært til utrolig stor velsignelse for oss i Askim. Jeg tror også vi har fått bringe mye velsignelse den andre veien.

Jeg har hørt en hel del undervisning om behovet for å stå under autoritet. Av og til får jeg følelsen av at det viktigste er at man har noen som passer på seg. Det er klart det kan være behov for å ha noen som kan si klart i fra inn i en forsamling, for eksempel hvis manipulasjon eller lignende ting får spillerom. Men for meg er dette en minimal (om enn likevel nødvendig) del av dette med å ha en mentor. Jeg kan faktisk ikke komme på et eneste eksempel gjennom disse årene hvor Adrian har måttet «stramme oss opp». Det som har vært fokuset er at han har hjulpet oss til å tenke stort. Han har utfordret perspektivet mitt. Han har hjulpet meg til å tørre å slippe fram unge mennesker. Han har bidratt til å holde oppe visjon og tro i perioder hvor vi selv kanskje har følt at det har buttet litt i mot.

Det er sant at noen mennesker har brent seg på å ha en mentor. Dessverre finnes det mentorer som misbruker sin innflytelse. Noen samler til og med folkene sine rundt seg, i stedet for rundt Jesus. Men at det finnes dårlige eksempler på mentorer, må ikke føre til at vi gir opp hele ideen. For svaret på misbruk er ikke «ingen bruk» men «rett bruk». Selv om det finnes dårlige fedre her i verden, så mener vi jo ikke at det er ideen om fedre som er dårlig. Ideen er god, men utførelsen kan være dårlig. Det vi ønsker er «gode fedre» – ikke «ingen fedre». På samme måte bør vi tenke med hensyn til mentorer i Guds rike.

Jeg unner enhver som starter en menighet å ha en god mentor. Ikke bare en fjern autoritetsperson for å ha ditt på det tørre. Men en som kjenner deg og som har tid til å utfordre deg og hjelpe deg videre. Har du en slik mentor, så vil både du og menigheten din stå mye bedre rustet i åndskampen. Faktisk tror jeg at mangel på gode mentorer er en av de viktigste årsaker til at mange nye menigheter dør.

Dynamikk

Jeg blir stadig utfordra på å ”klargjøre mitt syn på menighetsstruktur”. Dette skulle jeg gjerne gjort, men det er ikke helt enkelt. Jeg mener nemlig at det ikke finnes én måte å organisere menigheten som gjelder for alle tider, i enhver situasjon og kultur. Noe av det mest fascinerende med Kristi kropp er nemlig at den er fleksibel og dynamisk. Jesus sa at ny vin krever nye skinnsekker Jeg tror at Han med det ønsket å fokusere på fleksibiliteten som kreves. Men opp gjennom kirkehistorien har man hatt en tendens til å snakke mer om hvordan skinnsekken bør se ut, enn at den skal være fleksibel. Dette er en fare for enhver ny menighet: At den prøver å designe den perfekte skinnsekk i stedet for å sørge for å være dynamisk og endringsvillig.

Dette er grunnen til at jeg finner det vanskelig å gi en generell beskrivelse av hva jeg tenker. Dette betyr selvfølgelig ikke at det ikke finnes allmenngyldige prinsipper. Men det betyr at disse prinsippene må tilpasses til den lokale situasjonen. Sagt på en annen måte så kan jeg kanskje gi råd om lederskap lokalt til en gruppe kristne hvis jeg kjenner situasjonen. Men jeg er langt mer tilbakeholden med å gi generelle råd ”som gjelder for alle”. Jeg har fått lov å jobbe i ledelsen for både bedrifter og menigheter som har opplevd til dels sterk vekst. Det som kjennetegner disse sammenhengene er ikke at de har funnet ”den rette måten å organisere seg på”. Det som kjennetegner dem er at de er i stand til stadig å tenke nytt om lederskap og struktur etterhvert som situasjonen har endret seg.

Når vi diskuterer menigheten i NT: Ser vi det ferdige produktet – eller ser vi dynamikken som skapte det? Et av de prinsippene fra NT som er mest undervurdert i kirkedebatten er nemlig dynamikk. Vi har lett for å lese NT og prøve å finne ut hvordan apostlene organiserte menighetene de grunnla: Vi prøver å beskrive hvordan en nytestamentlig menighet så ut. Men kanskje vi burde fokusert mest på dynamikken som skapte disse menighetene? Altså at vi er mest opptatt av drivkraften hos de første apostler og menighetsplantere. Kanskje dette er grunnen til at vi ikke har et eget brev i NT som sier ”slik skal menigheten organiseres”? For hvis vi hadde hatt fasiten, så hadde vi sluttet å søke – og den som slutter å søke, mister fleksibiliteten sin.

Når jeg leser NT, så ser jeg ikke en felles modell for alle menighetene. Jeg ser også at den enkelte menighet organiserer seg ulikt i forskjellige deler av historien sin. F.eks. har noen menigheter en tid uten definerte eldste, og en annen tid har de definerte eldste (Tit 1,5 +Apg 14,23). Noen menigheter hadde flere apostler lokalt – andre hadde ingen lokalt. Noen menigheter hadde en tid uten diakoner, mens de seinere hadde diakoner (Apg 6,1,-7). Som Forkynneren sier, så er det en tid for alt – også i organisering av en lokal menighet. Jeg tror dette er bra, for det hjelper oss å fokusere mer på dynamikken enn på strukturene. Det blir viktigere for oss at skinnsekken er fleksibel, enn at den er perfekt designet.

Det geniale i Apg 6 var ikke at man fant på at menigheten trengte noe man kunne kalle for ”diakoner”. Det geniale var at man fant praktiske løsninger på utfordringer som oppstod, slik at man ikke ble hindret i å utføre selve hovedoppgaven man hadde fått av Gud. Målet vårt må heller ikke være å få den perfekte struktur på menigheten. Målet vårt må være å oppfylle Misjonsbefalingen!

To typer lederskap

Slik jeg forstår det så snakker NT grovt sett om to typer lederskap. Den første typen lederskap er ”karismatisk”. Dette er bl.a. de fem tjenestegavene som nevnes i Ef 4,11: Apostler, profeter, evangelister hyrder og lærere. Disse gavene er til for å utruste andre kristne. For noen år siden fikk kona mi en profeti om at ”mens mange andre ønsker å se seg selv i tjeneste, så skal hennes glede være å hjelpe andre til å komme dit”. Dette har betydd mye for hva vi har lagt vekt på i menigheten vi startet for noen år siden, selv om vi selvfølgelig ikke har oppnådd alt vi håpet på.

Den andre type lederskap som NT omtaler er det vi kan kalle ”strukturelt” lederskap – eller for ”embeter”. Disse tjenestene har bl.a. som mål å skape gode rammer for menighetene. Eldste og diakoner er eksempler på slike funksjoner i NT. Etter hvert som menighetene vokste til en viss størrelse, så trengte de en form for formelt lederskap som kunne ta noen avgjørelser. I Jerusalem, for eksempel, var det diskusjon om fordeling av ressurser (Apg 6). Derfor innsatte man diakoner til å ta ansvar for dette. Siden de fikk ansvar, så måtte de nødvendigvis også få myndighet til å ta nødvendige beslutninger.

Hvis man er en liten gruppe kristne som samles i en stue, så trenger man ikke denne form for strukturelt lederskap. Derfor kan vi lese at det noen ganger tok en viss tid fra Paulus etablerte en menighet til eldste ble innsatt (Titus 1,5 +Apg 14,23). På samme måte haster det ikke å innsette eldste i en nystartet menighet, men jeg tror at man trenger dette på sikt. I hvert fall hvis man opplever vekst.

Mange ledere tilhører begge disse gruppene. For eksempel kan man ha en karismatisk utrustning som profet og samtidig være eldste i en lokal menighet. Besøker man en annen menighet kan man fortsatt fungere i det profetiske, men man har ingen myndighet som eldste i menigheten man besøker. Derfor var f.eks. Filip både diakon og evangelist (Apg 6,5 +21,8). Diakon var han i hjemmemenigheten sin, mens evangelist var han mange steder. Etter at Filip flyttet til Cæsarea vil jeg tro at han ble regnet som en eldste i menigheten der, samtidig som han fortsatt var evangelist. En parallell til dette er at jeg både er far og økonom. ”Far” er jeg kun i familien min, mens ”økonom” er utdannelsen min. ”Far” sier noe om posisjonen min, mens ”økonom” sier noe om kunnskapen og utrustningen min. Men noen kan også tilhøre bare én av disse gruppene. Agabus er f.eks ”kun” omtalt som profet i NT.

I NT var det en god balanse mellom karismatisk og strukturelt lederskap. Problemet i etterkant var at det strukturelle lederskapet tok helt styringen. Etter et par århundre, så var de karismatiske lederne skjøvet helt ut på siden. Hvis man leser de tidlige kirkefedrene så ser man tydelig denne ”kampen” mellom de to ulike typene av lederskap. Men ”strukturen” vant til slutt. Resultatene av dette kan vi se både av det katolske pavedømmet og av en del enerådige pastorer i protestantiske menigheter.

Min visjon er at vi gjenvinner den bibelske blandingen av de to ulike typene av lederskap. Vi trenger å gi mye mer plass til de som er utrustet av Gud – uavhengig av om de har en formell posisjon eller ikke! Samtidig må vi ikke kaste ut barnet med badevannet. Det strukturelle lederskapet er også inngitt av Gud, for å beskytte flokken og for å hjelpe oss til vekst. Vi må gjenvinne balansen og slutte å gå i hver våre veigrøfter.

PS. Å hjelpe menigheter til å gjenvinne denne balanse tror jeg er et av kjennetegnene på sann apostolisk tjeneste.

Apostler

Bibelen forteller oss at vi trenger apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere helt inntil vi når fram til full modenhet (Ef 4,11-14). Ingen vil vel påstå at Guds menighet har nådd dit ennå at vi er ved full modenhet og ikke lar oss drive hit og dit av enhver lære. Derfor tror jeg vi trenger alle disse gavene til menigheten nå i dag

Aposteltjenesten har det vært mye diskusjon om. For 30 år siden var det få som i det hele tatt trodde på at Gud ville ha apostler i dag. Man trodde at dette var noe som tilhørte fortiden. Nå er vel de fleste enige om at Gud ønsker at det fortsatt skal finnes både apostler og profeter i menigheten. Imidlertid har det vært mye misforståelser om hva en apostel gjør og er. Det har heller ikke hjulpet at det finnes en del selvutnevnte ”apostler” som kanskje slett ikke er det som ”etiketten” deres tilsier. Men at noe har blitt misbrukt og misforstått, betyr jo ikke at vi ikke trenger det! Tvert i mot! Svaret på feil forståelse, er jo ikke la være å snakke om det, men å få rett forståelse

De fleste er vel enige i at vi trenger mange nye menigheter her i landet. Skal vi få dette til, så tror jeg vi må se en gjenreisning av den apostoliske tjenesten. Det er Bibelens resept for menighetsplanting i stor skala. Det betyr ikke at vi ikke har noen apostler eller profeter i Norge i dag. Men vi trenger mange flere! Nasjonen vår har vært så velsignet at vi har fått oppleve frukten av tidligere generasjoners apostler, slik som Hans Nielsen Hauge og Thomas Barratt. La oss be om at det skjer igjen! At Gud reiser opp apostler som kan plante mange menigheter som vokser til modenhet.

Hvis man mangler noen tjenestegaver...

Når jeg besøker ulike kristne grupper og fellesskap, så ser jeg hvor vanlig det er at en eller flere av tjenestegavene mangler (Ef 4,11). Dette medfører at fellesskapet (menigheten) ikke får den positive utviklingen som det burde ha hatt

Det vanligste i Norge er nok å mangle evangelister. Man har så lyst til å nå ut med evangeliet til folk i nabolaget, men man har ikke anelse om hvordan. Man prøver både det ene og det andre, men med magre resultater. Jeg satt nylig og pratet med en pastor i en etablert menighet. Han virkelig lengtet etter å nå ut til folk på stedet, men uten å lykkes i særlig grad. Jeg ga ham et enkelt råd: Sørg for å trekke inn noen evangelister fra en annen menighet da vel… Kanskje ganske opplagt, men likevel ikke helt nærliggende virket det som.

Noen dager etterpå snakket jeg med en annen kristen leder, som jobber i en annen sammenheng: Hans problem var at han nådde ut til så mye folk at han ikke ante hvordan de skulle følges opp. Det å nå mennesker med evangeliet var ”hans minste problem”. Men hvordan bringe dem videre i vandringen med Gud? Igjen er vel svaret like enkelt som det er nærliggende: Sørg for å trekke inn noen som kan hjelpe deg å bygge da vel…?

Tenk så bra det hadde blitt om slike kunne samarbeidet! Men det er visst vanskelig, ser det ut til. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det ikke helt naturlig å invitere inn noen andre som har komplementære gaver til deg selv? For noen er nok svaret at de aldri har tenkt på muligheten. Men for de fleste så ligger det nok en dypere, ubevisst grunn bak: Man blir rett og slett usikker hvis man slipper løs mennesker med andre typer gaver. Hyrder og lærere synes rett og slett at evangelister er litt ”enkle” og overflatiske, og det siste de ønsker er en overflatisk menighet. Evangelister synes derimot gjerne at lærerne er ”treige” og aldri komme til poenget, som jo er å oppfylle Misjonsbefalingen.

Sannheten er vel at vi trenger hverandre, nettopp på grunn av at vi har fått forskjellige gaver fra Gud. Selv om det er skummelt, så må vi innse at Gud bruker mangfoldet. Å få ulike tjenestegaver til å samarbeide, tror jeg er en av apostlenes viktigste funksjoner. Der hyrdene tenker på hvordan de kan bygge menigheten (Guds hus) og evangelistene tenker på hvordan mennesker kan bli frelst (høsten, åkeren) – så tenker apostler både på huset og på åkeren (1Kor 3,9)

Menighetens grunvoll

Bibelen snakker mye om at vi har behov for å ha en solid grunnvoll. Men hva er egentlig en solid grunnvoll? For det første betyr det at hver enkelt kristen må få en sterk grunnvoll å bygge livet sitt på. Denne grunnvollen er det verk Jesus har gjort, og den enkeltes respons på dette verket av Gud (1Kor 3,9-13 +Heb 6,1-2).

Men også lokale menigheter må ha en god grunnvoll. Denne grunnvollen bør etter min mening legges av apostler og profeter: ”Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv”. (Ef 2,20)

Hva slags grunnvoll vil en apostel legge da? Jeg tror Misjonsbefalingen er selve arbeidsbeskrivelsen for enhver apostel (Matt 28,18-20): Sørg for å forkynne på en slik måte at mennesker som tar i mot blir en del av et lokalt fellesskap - og at de blir disipler som når ut til andre mennesker og gjør dem til disipler. Grunnvollen i en menighet består altså av felleskap, disippelskap og evangelisering. Dette trenger ikke være en tradisjonell form for evangelisering, men det betyr at man faktisk vinner nye mennesker for Gud

Noen tenker at når de starter en ny menighet, så skal de først lage en solid grunnvoll, og deretter skal de nå ut. Da tenker man på at de som allerede er i menigheten først må få en grunnleggende forståelse av ting og/eller få ryddet opp en del ting i livet sitt – deretter kan man begynne å nå ut. Slik tenker kanskje hyrder, lærere eller profeter, men slik tenker ikke apostler! Man skal ikke lese mye i Apostelgjerningene før man forstår at apostler grunnlegger forsamlinger som når ut med evangeliet fra første dag. De første apostlene grunnla slett ikke problemfrie menigheter, men de grunnla menigheter som nådde ut! (Apg 6,7 +16,5 +19,10 1Tess 1,8 + Rom 1,8)

Dette betyr selvfølgelig ikke at det er uvesentlig hvordan menigheten fungerer innad. Slett ikke! Men man kan ikke vente med å nå ut til man har fått ordnet opp internt først. Det går ikke an først å legge grunnvollen, for deretter nå ut. For det å nå ut er i seg sjøl en vesentlig del av selve grunnvollen i menigheten. Med andre ord: Hvis en menighet ikke når ut, så beviser det at grunnvollen er mangelfull. Man kan ikke ha en menighet som har en solid grunnvoll, hvis den ikke når ut! Det å nå nye mennesker med evangeliet må være en del av arvestoffet (DNA) i en lokal menighet. Du kan ikke vente med å få på plass arvestoffet til barnet er blitt 2-3 år gammel. Det rette DNA må på plass fra unnfangelsen av!

Derfor lengter jeg ikke først og fremst etter menigheter som fungerer godt internt. Jeg lengter etter menigheter som først og fremst når ut til nye mennesker, samtidig som de som allerede er i menigheten mer og mer lærer å holde alt det Jesus har befalt oss.