Styringsoppgaver

Paulus skrev ned flere lister med nådegaver og tjenester. En av disse listene er i 1Kor 12,28: «Gud satte i kirken først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, styringsoppgaver, ulike slag av tungetale». Gud har altså blant annet satt styringsoppgaver i menigheten. Hva er nå det?

Man skal være forsiktig med å lage en teologi ut av ett enkelt bibelvers – eller som her av ett enkelt ord. Men jeg begynte å tenke litt på hva slags nådegave er nå dette som kalles for styringsoppgaver? Rota av det ordet som brukes i grunnteksten benyttes bare én annen gang i NT. Det er i Apg 27,11 hvor det refererer til kapteinen på et skip. Ordet dekker altså en betydning som kan oversettes med f.eks. kaptein, styrmann, pilot eller los.

Gud har altså satt mennesker med en slik nådegave i menigheten. Nå er jeg slett ikke tilhenger av en sterk pastor som skal styre alt som skjer i en menighet. Likevel er det klart at det finnes mennesker som er spesielt utrustet til å lose menigheten framover. Enhver menighet trenger å vite hor den er på vei, slik at den ikke bare går rundt i sirkler. Det finnes også visse undervannsskjær som en menighet kan gå på grunn på. Da er det viktig å ha mennesker som har gaven til å gi riktig kurs, og til å styre unna farene.

Paulus nevner dette i sammenheng med sin undervisning om nådegaver. Men hvis dette er en nådegave, så betyr det at dette ikke er noe man kan stemme fram ved demokratiske valg. Eller at man kan la det gå på rundgang. Det er ikke slik at enhver god kristen er like godt kvalifisert til denne type oppgaver, for det avhenger av om man har denne spesifikke nådegaven eller ikke. Å la dette gå på rundgang, ville være like merkelig som at man hvert år bestemmer seg for hvem det er som det neste året skal ha ansvar for å tale i tunger, eller for å profetere, eller hvem som skal ha ansvar for å ha kraft til å gjøre mektige gjerninger…

Slike gaver kan selvfølgelig anerkjennes gjennom demokratiske prosesser. Menigheten kan altså velge å ta i mot eller avvise denne nådegaven. Men nådegaven kan aldri skapes gjennom slike prosesser. Hvis styringsoppgaver er en nådegave, så er det en utrustning som Gud velger å gi noen, mens andre i menigheten ikke får den nådegaven. Men forhåpentligvis får de andre noen andre typer nådegaver. Som Paulus sier, så trenger vi alle typer nådegaver for at menigheten skal bli sterk og sunn – altså også styringsoppgaver

Dele ære og ta skyld

En av de mest grunnleggende prinsipper man lærer seg som leder i arbeidslivet er prinsippet om ære og skyld. Gode ledere deler æren med sine medarbeidere når det går godt, men tar skylda selv når noe går galt. Dårlige ledere derimot tar æren selv for det som går bra, og fordeler skylda til andre når ting går dårlig.

Hvor mye mer burde ikke dette prinsippet gjelde i Guds menighet: «Del æren og ta skylda». Menighetsledere er nemlig også fristet til å tenke at de selv nok har hovedansvaret for at ting går bra. Men hvis noe går mindre bra, så er det antakelig noen andres skyld.

Dette er fjernt fra Nehemja sin innstilling. Han levde i Babylon fordi hans forfedre hadde gjort opprør mot Gud. Nehemja var ikke en gang født da Jerusalem falt, men likevel tok han sin del av skylda. Han ropte til Gud og ba om nåde for de synder han hadde gjort: «Jeg bekjenner de synder som vi israelitter har gjort mot deg. Både jeg og min fars ætt har syndet. Vi har båret oss ille at mot deg og har ikke holdt de bud og forskrifter og lover som du gav din tjener Moses» (Neh 1,6-7).

Noen av de skriftlære på Jesu tid tenkte helt annerledes, og fikk høre følgende kraftsalve: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravmælene for hellige menn, og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært med på å drepe profetene. Altså er dere selv vitner om at dere er barn av dem som myrdet profetene. Fortsett da det fedrene begynte, inntil målet er fullt. Slanger og ormeyngel!» (Matt 23,29-33)

Nå mener jeg ikke at man skal ta i mot hva som helst fra hvem som helst. Men jeg tror jeg peker på et viktig prinsipp. Den som deler æren og tar skylda selv, vil kanskje tape på kort sikt - i forhold til den som gjør motsatt. Men på lang sikt er jeg ikke tvil om hvem som kommer best ut.

Ledere som kritiseres

Bjørn Olav har noen helt groteske historier å fortelle på sin blog, om hvordan noen ledere forbanner de som er uenige med dem. Det er helt klart ikke Guds måte! Jesus sa at vi skulle velsigne våre fiender (Matt 5,43-48). Da må vi i hvert fall kunne velsigne kristne som ikke er enige med oss! Som alltid ellers bør man gå til Guds ord for å se hvordan slike situasjoner bør håndteres. Et utgangspunkt kan være å studere fire opprør i Bibelen: Mirjam mot Moses (4Mos 12), Absalom mot David (2Sam 15-19), Judas mot Jesus (Matt 26), samt medarbeidere som sviktet Paulus (2Tim 4).

Det er tre ting å lære fra disse situasjonene:

1. Enhver leder som er salvet av Gud, vil en eller annen gang bli motarbeidet av noen innenfra menigheten.
2. Et slikt ”opprør” får negative konsekvenser for den som setter i gang.
3. Det er når man opplever å bli motarbeidet ”innenfra” på denne måten at det kommer fram hva som virkelig bor i en: Er lederen drevet av personlige ambisjoner eller av Guds ånd?

For to-tre år siden snakket jeg med en kristen dame i nærmiljøet. Hun går ikke i noen menighet. Da jeg spurte henne hvorfor hun ikke gjorde det, var svaret at det ikke var noen pastorer i Indre Østfold som hun hadde nok tillit til. Hvis derimot en navngitt person hadde flyttet til området og startet menighet, så skulle hun gladelig gått inn i menigheten hans. Denne personen var en av Norges mest kjente pastorer, og hun hadde hørt ham preke på konferanser og likte det veldig godt. Jeg tenkte imidlertid for meg selv at pipa nok hadde fått en annen lyd hvis denne personen hadde flyttet hit. Da hadde vi nemlig blitt kjent med svakhetene hans også! Ikke at jeg tror denne pastoren har flere svakheter enn andre kristne ledere. Men det er rart med det: De som vi kjenner godt, kjenner vi også svakhetene til. Mens de vi bare hører på konferanser, ser vi som regel bare godsiden til. Likevel tror vi ofte at gresset er grønnere på den andre siden.

Jeg vet ikke hvor mange situasjoner jeg har vært i, hvor jeg har hørt folk beklage seg på akkurat de lederne som er i akkurat deres menighet. Da påpeker jeg som regel at dette er en menneskelig reaksjon hos dem, fordi de kjenner lederne i sin egen sammenheng bedre enn de kjenner lederne i andre sammenhenger. Men det tror de ikke noe på nei! Uansett hva folk måtte mene om akkurat sine ledere, så er dette noe som ser ut som et prinsipp i Bibelen: Mennesker som står i en tjeneste vil bli møtt av motstand både utenfra og innenfra. En gang i blant er denne motstanden høyst betimelig. Men som oftest sier det mer om motstanderne enn om lederne.

Bibelen er heller ikke redd for å advare mot de negative konsekvensene av å drive et ”råkjør” mot ledere i nærmiljøet. Både Mirjam, Absalom og Judas fikk store problemer for å si det mildt. Uten sammenligning for øvrig: Men så vidt meg bekjent er damen jeg nevnte ovenfor fortsatt ikke med i noen menighet. Den pastoren som hun mente hadde vært absolutt perfekt for henne, har blitt avsatt av sin egen menighet, fordi de ikke likte lederstilen hans… Kanskje ikke gresset var like grønt når du kom nær nok? Jeg tenker at det måtte vært bedre for denne damen å ta til takke med en mindre perfekt menighet, og så fått lov å oppleve fellesskapet disse årene. Selv om det ikke finnes noen perfekte menigheter her i området, så forkynnes jo Guds ord, Herren blir tilbedt og det vises omsorg for mennesker.

Hovedpoenget mitt (som jeg nok får komme tilbake til) er hvordan en leder reagerer når han/hun blir utsatt for denne type kritikk. Se hvordan Moses ba i ydmykhet for Mirjam da hun gjorde opprør. Se hvordan David gikk gråtende oppover Oljeberget for å søke Gud da Absalom gjorde opprør. Jesus kalte Judas for venn da han solgte ham til døden. Paulus ba at Gud ikke skulle tilregne sine nærmeste venner at de sviktet ham da han trengte dem som mest. Dette er det som viser hvordan en sann leder er skrudd sammen: Noen ganger må negative konsekvenser av folks holdninger og uttalelser belyses. Men det skjer alltid i bønn og ydmykhet.

Ledere som tar pause

Jeg er på ingen måte fotballidiot, men jeg ser gjerne en kamp i Tippeligaen. Jeg har alltid tenkt at den klubben som vinner Tippeligaen er den klubben som har det beste laget. Men nå har jeg skjønt at det dreier seg ikke om å ha ett godt lag. Du må faktisk ha to gode lag i samme klubben for å vinne ligaen! Dette er fordi ethvert lag består av levende mennesker. Som alle andre mennesker går fotballspillere gjennom ulike perioder. Noen gang er de i god form – og noen ganger er de litt ute av form. Dessuten er det selvfølgelig også en del skader i fotball. Derfor trenger en spiller noen ganger tid til å hente seg inn litt, og kanskje litt hvile. For å ha sjanse til å vinne ligaen, må du derfor ha reserver som er like gode som resten av laget. Da kan du sette inn dem når noen blir slitne eller skadet eller er ute av form.

Det samme prinsippet gjelder i menigheter. Menigheter utvikler seg når de har mennesker som leder an på ulike områder. Derfor er det slik at de fleste menigheter som opplever varig vekst, det er menigheter som jobber målrettet med å utvikle nye ledere. Imidlertid tror jeg vi også i menigheter trenger å bytte innpå noen ”reserver” innimellom. For også ledere i menigheten går gjennom ulike faser i livet. Noen ganger har de mye overskudd – andre ganger har de mindre å gi. I min egen menighet, så har hovedlederen nettopp blitt pappa. Da følte han for å bruke mer tid med familien i en periode. Jeg derimot har spesielt god tid nå om dagen, og går derfor inn som ”vikar” for ham i fem måneder. Siden ingen av oss har særlig behov for å ”virke vellykket” er dette helt uproblematisk for oss begge. Siden det ikke er noen prestisje å miste, så kan vi bruke kreftene på å finne vi en praktisk løsning som fungerer.

Dessverre har jeg sett en tendens i noen menigheter til å kjøre lederne hardt hele tiden. Dermed får de ikke tid til å hente seg inn igjen. Idretten forstår at selv den beste spilleren trenger tid til restitusjon. Men i noen menigheter er det nesten et ”nederlag” å ta en pause som leder. Sånn må det ikke være! For hvis vi ”presser sitronen” litt for mye, så tar det lang tid å hente seg inn. Jeg skulle altså ønske vi klarte på bygge menigheter hvor det skapes gode vilkår både for ”hvile” og for ”prestasjon”. For meg har Bibelens undervisning om sabbat og sabbatsår blitt en påminnelse om hvor viktig det er å regelmessig kunne roe ned og refokusere. Selv har jeg hatt det relativt rolig det siste året, og du verden så mye det har gitt meg i fornyet lyst til å forkynne, evangelisere og bygge menighet.

Teamlederskap

Enhver ny menighet må forholde seg til spørsmål om lederskap. De siste tiårene har den rådende tankegangen vært at man må ha én sterk leder. Denne betegnes som regel for ”pastor”. Man argumenterer gjerne med bibelvers fra det gamle testamentet (f.eks. Moses). Men jeg mistenker at de faktiske forbildene ofte er hentet fra moderne management litteratur. Det trenger ikke være feil, men det er greit å vite hvor ideene kommer fra. Ut fra NT så er det heller ikke så lett å argumentere for at en menighet skal ledes av en sterk pastorrolle. Vi leser aldri i NT om innsettelsen av en enkelt pastor i en menighet, men alltid om eldste i flertall. Mange menigheter som har hatt fokus på en sterk leder, har da også gått i tenkeboksen i det siste – og lurer på om dette virkelig er den beste modellen.

Som en motreaksjon til dette, har noen begynt å understreke at vi skal underordne oss hverandre – ikke bare følge etter en hovedleder. Dette tror jeg har mye for seg, men det er viktig å ikke hive ut barnet med badevannet. Hvis man studerer NT, så kan jeg vanskelig forstå at man kan komme til en konklusjon om at de første kristne menigheter manglet ledere. Jeg har i hvert fall foreløpig ikke sett noen argumentasjon som har overbevist meg om at ”lederløse menigheter” er en bibelsk modell.

Derimot er det viktig å diskutere på hvilke områder det trengs ledere, så vel som hvordan lederskap bør utøves. Her er det nemlig mye rart ute og går! Som et eksempel kan jeg ta et prinsipp som jeg synes jeg ser tydelig i NT - nemlig at lederskap bør være organisert som team. Når Paulus henvender seg til lederskap i menigheter, så er det alltid til de eldste, til tilsynsmenn og diakoner, osv. Begrepene brukes alltid i flertall. Jeg tror altså at vi trenger ledere – men at vi trenger ledere som er gode teamarbeidere.

Et problem i Norge er at vi har lett for å forveksle team med komité. Teamlederskap betyr ikke at alle skal sitte og mene like mye om alle ting – og at flertallet avgjør. Det fører bare til handlingslammelse. Team handler om at du tar initiativ og ansvar på de områder du er god – og at jeg tar initiativ på de områder hvor jeg er sterkest. Men samtidig så forstår vi begge at vi er avhengige av hverandre: ”Min tjeneste” er ikke det viktigste - det som er viktig er at vi sammen får utført det Gud legger på oss hjertet. I praksis betyr det at i noen situasjoner så underordner jeg meg ditt lederskap, og i andre så underordner du deg mitt lederskap. Dette er en god form for gjensidig underordning: Vi får brukt våre beste sider, samtidig som vi får hjelp der vi ikke er fullt så sterke.

Roller og tjenester

Kan man starte en menighet uten å ha et pastorkall? Jeg tror svaret er ja! Dette er et svært viktig spørsmål for en del jeg har snakket med. De sitter med mye kontakter, men kjenner ikke noe konkret kall til å være pastor. Derfor tør de ikke å dra i gang ”på alvor”. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at alle som har mange kontakter skal starte en ny menighet. Men jeg mener altså at en del av dem kan hvis de vil.

Selv opplever jeg ikke å ha noe spesielt kall fra Gud til å være pastor. Likevel har jeg grunnlagt og ledet en menighet som har vokst fra ingenting til en liten forsamling de siste årene. Hvordan kan jeg gjøre dette uten et pastorkall fra Gud? Svaret ligger i min forståelse av hvordan tjenester i Guds rike fungerer. Det handler om forskjellen mellom rolle og tjeneste.

Jeg tror Gud kaller mennesker til ulike tjenester, slik de bl.a. er beskrevet i Ef 4,11. Derfor er jeg overbevist om at Han kaller noen spesifikt til å være hyrder. Pastor er jo bare det latinske ordet for hyrde. Dette er mennesker med en spesiell utrustning og personlighet som gjør dem særlig egnede som hyrder. Samtidig tror jeg enhver moden kristen kan fylle rollen som hyrde i ulike situasjoner. Jeg trenger ikke en spesiell utrustning fra Gud for å vise omsorg eller for å veilede mennesker til hvor de kan ta til seg åndelig føde. Noen er nok mer egnet for å ha dette som sin viktigste tjeneste, men enhver kristen som kjenner Gud og Hans ord, kan gjøre dette til en viss grad.

På samme måte har jeg hatt gleden av å jobbe sammen med mennesker som tydelig har en spesiell utrustning til å være evangelister. Menighetene trenger langt flere evangelister som virkelig er kalt og utrustet av Gud, og som ikke bare bærer merkelappen ”evangelist”. For meg var tiden sammen med Nicky Cruz og hans team noen av de mest revolusjonerende måneder i mitt liv, selv om det å være evangelist ikke er min tjeneste. Likevel kan jeg selvfølgelig operere i rollen som evangelist, fordi jeg kan veilede mennesker til et personlig møte med Gud.

Så hvordan kunne jeg tørre å starte en menighet uten et klart kall til å være pastor? Svaret er at Gud åpnet døra, og jeg turte å gå gjennom den! Når mennesker rundt meg begynner å søke etter Gud, så trenger jeg ikke noe ”ekstra ord” fra Gud. Jeg trenger ikke å spørre Gud om Han vil at jeg skal følge opp søkende mennesker. Selvfølgelig vil Han det! Jeg trenger bare å lese Misjonsbefalingen for å forstå såpass. Så får jeg heller være bevisst på å trå til side når Gud reiser opp nye som er bedre utrustet enn meg til å være hyrde (pastor).

Åndelige foreldre

I dag etterlyses det flere ledere i kristne sammenhenger. Mangel på gode ledere er en av de viktigste årsakene til at kristne menigheter ikke vokser. Jesus sa at vi skulle be Gud om å sende ut flere arbeidere (Matt 9,38). Jeg har derfor veldig tro på å utvikle nye ledere.

Men midt i all lederterningen vi driver med, må vi ikke glemme et annet aspekt som er minst like viktig: Paulus sa at om vi som kristne har tusen lærere, så har vi ikke mange fedre (1Kor 4,15). Ja, vi trenger flere lærere og andre typer ledere! Men mon tro om vi ikke har enda mer behov for åndelige mødre og fedre? Jeg tenkte nylig på noen av forskjellene mellom ledere og foreldre:

Ledere – enten de er på jobben eller i menigheten – skal først og fremst ta beslutninger på vegne av oss andre. Noen kristne ledere legger vekt på at man skal adlyde, slik at det ikke oppstår problemer i menigheten. Foreldre derimot forventes det at man prøver ut meningene sine på. Til en viss grad er det greit å krangle med foreldrene sine

I vår kulturkrets ville vi vel sagt at en familie hvor tenåringsbarna aldri krangler med foreldrene, ville være en usunn familie. Men hvordan er dette i forholdet mellom ledere i menigheten og de andre? Blir en hver diskusjon slått ned som tegn på opprør? Eller har vi folk i menighetene som vi kan lufte det meste med? Folk vi kan utfordre uten at de selv går i forsvarsposisjon. Jeg mener dette er en viktig rolle som far til tenåringer. Da må det vel også være bra å ha noen slike ”åndelige foreldre” i en menighet! Noen du kan bryne deg på uten at de ”kaster deg ut hjemmefra”. Nå mener jeg ikke at man skal gå i den andre grøfta. Et hjem hvor alle alltid krangler er selvfølgelig heller ikke av det gode!

En annen forskjell mellom ledere og foreldre er hvor lenge autoriteten varer. Ledere har autoritet for alltid, mens foreldre har autoritet "bare" i 18-20 år. Når jeg nå overlater ansvaret for menigheten jeg har ledet de siste 5-6 årene til yngre folk, så får jeg høre fra utenforstående at det beste for en menighet er at pastoren er der mer eller mindre på livstid. Det er sikkert riktig hvis man ser seg selv først og fremst som en leder. Men hvis målet er å oppdra selvstendige, åndelige barn så må det vel være best å la dem vise at de kan leve selvstendig med Gud uten at jeg er der hele tiden? I overført betydning: Det er bra å bo hjemme til man er rundt 20 år, men det er ikke like bra å fortsette å bo hjemme hos mamma til du er 40 år! Men slik er det i mange menigheter: Jeg er pastoren din i dag, jeg vil være pastoren din i morgen, og jeg vil sannelig være pastoren din når du pensjonerer deg også…

En tredje forskjell er målet man har som leder eller som foreldre. Ledere er først og fremst opptatt av at jobben blir gjort best mulig. Som leder i en menighet ønsker du å trene opp flinkest mulige gruppeledere, bønneledere, ungdomsledere osv. Dette er selvfølgelig viktig! Men som foreldre er man enda mer opptatt av å gi barna god ballast for sitt videre liv. Som foreldre ønsker vi jo flinke barn, men enda mer ønsker vi barn som fungerer godt både på det sosiale og personlige plan.

Josef fikk oppleve å se 4 generasjoner av etterkommere (1Mos 50,23). Dette har blitt min bønn: At jeg skal få se åndelige etterkommere i mange ledd: At mennesker kan lære av min erfaring og vokse opp til modne kristne som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg…