Vekst på Færøyene

Her om dagen fikk jeg en mail fra Færøyene. Det er alltid hyggelig å få nye bekjente i Guds store familie, og jeg er alltid interessert i nyheter fra Guds rike. Så jeg spurte om hvordan det stod til med menighetene dere borte: Opplever man vekst eller tilbakegang? Blir unge mennesker nådd med evangeliet? Svaret jeg fikk var så gode nyheter at jeg tenkte flere skulle få lov til å glede seg over dem! Her er et utdrag:

”Det går bra her på Færøyane. Jeg liker fult så godt ordet vekst fremfor vekkelse. ”Vekkelse” bærer i blant preg av nyttårsfyrverk, veldig imponerende – en stund - og så er alt nesten like koldt og mørkt, som det var fra før. Mens vekst tar lengre tid, men er på sigt mye mer bæredygtig. Vi ser faktisk mer eller mindre vekst i alle bevægelser på Færøyane: Indre Mission, Brødremenighet, Pinsevenner og Karismatikere. Kanskje flertallet er unge mennesker. Det er ikke sånn, at det er noen bestemte begivenheter, som vi kan peke på og sige at det var dit eller dat, som utløste veksten, men vi merker en voksende enhet blant Guds folk”

Alle kristne bevegelser i landet opplever vekst – og flertallet av de som kommer til er ungdommer. Dette er jo intet mindre enn strålende! Kanskje vi om ikke lenge kan begynne å sende misjonærer sammen fra Norge og Færøyene til kontinentet? Det er også moro å se at det er den langsiktige, bærekraftige veksten som man er opptatt av, og ikke store, heftige møter. Eller ”nyttårsfyrverkeri” som min venn skriver.

Hvorfor ni av ti husmenigheter dør

Over hele verden vokser det fram nye former for menighet. Noen kaller det for fellesskap, andre for husmenighet. Disse fellesskapene er fokusert rundt hjemmene. Folk er nemlig trøtte av å være benkevarmere som kommer på møter en gang eller to i uka for å se og høre på noen som kjører et show som kalles ”møte” eller ”gudstjeneste”. Man vil være delaktig – ikke bare være tilskuer. Jeg er derfor overbevist om at menigheter som møtes i hjemmene er noe Gud står bak!

De siste 25 årene har jeg sett et stort antall nye menigheter bli til – både i Norge og i andre land. Jeg har sett husmenigheter bli født – og jeg har sett dem dø. Men noen av dem har jeg også sett blomstre! Jeg har ingen statistikk, men jeg vil tro at 90 % av de husmenighetene jeg har kjent til – ikke lenger eksisterer. De fleste husmenigheter blir født med entusiasme, men etter 2-4 år ser det ut til at de fleste visner bort. I USA skal visstnok gjennomsnittlig levetid på en husmenighet være mellom 18 og 24 måneder!

Jeg vet at jeg høres ut som en festbrems når jeg sier dette: For det å starte en ny menighet er noe av det mest spennende man kan være med på. Da er det kanskje litt upassende å snakke om farer og en tidlig død... Men siden Gud vil ha menigheter som møtes i hjemmene, så er det så viktig å finne ut hvorfor noen menigheter dør og hvorfor noen blomstrer. Her er noen innledende tanker rundt temaet:

En trussel er rett og slett kjedsomhet. Hvis man lenge har vært tilskuer i en tradisjonell menighet, så kjennes det som en befrielse å være i en sammenheng hvor alle kan si noe, alle kan bruke sin nådegave og alle kan be og bli bedt for. Dette er en av husmenighetenes største styrker! Men hva skjer når alle har bedt for alle de andre 50 ganger? Hva skjer når de samme 10 menneskene har hørt de andre 9 snakke om sine 8 favorittemaer 7 ganger? Da inntreffer en trøtthetsperiode hvor folk begynner å spørre seg: Hva nå? Dette er tidspunktet da folk nesten umerkelig begynner å trekke seg litt tilbake. Til å begynne med kommer man på de fleste samlingene, men andre ting blir stadig oftere prioritert. Slik siver futten ut av fellesskapet. I min erfaring oppstår dette gjerne etter et par år – og jeg tror det er hovedgrunnen til at de fleste husmenigheter ikke blir eldre enn 2-4 år.

Nært knyttet til kjedsomhet er problemet med koseklubben. Nesten alle menigheter starter med en håndfull kristne som kommer sammen fordi de ønsker noe nytt. Dette er som regel uproblematisk! Problemet oppstår når alle nye som kommer til, også er kristne som kommer fordi de føler at de ikke får dekket sine behov andre steder. Da kan man fort bli en liten intern klubb som er mer opptatt av å dekke hverandres behov for omsorg, enn av å være med å oppfylle Misjonsbefalingen. Nå er det ikke feil å dekke behov. Tvert i mot tror jeg vi må ha menigheter som er i stand til å dekke behov for omsorg. Uten evne til å vise omsorg vil vi ikke nå ut med de gode nyhetene om Jesus. Men hvis målet vårt kun er kos – så kan vi fort komme av sporet. Målet vårt må være å gjøre Guds vilje - enten Guds vilje er koselig eller ikke.

Dette er et tema man kan si mye om. Men jeg tror i hvert fall at det er helt avgjørende for en ny menighet at man når ut til nye mennesker med evangeliet. Man kan kanskje si at det handler om å nå ut eller dø ut!

Vil du virkelig nå ut?

De siste ukene har jeg snakket med mange menighetsledere. Forbløffende mange av dem er frustrerte fordi de ikke når ut til kirkefremmede. Jeg sier ”forbløffende” fordi jeg er overbevist om at det finnes tusenvis av mennesker i Norge som er veldig åpne for evangeliet. Menighetene ønsker å nå ut med evangeliet – og folk ønsker å høre evangeliet. Hvorfor da tilsynelatende så lite respons?

Med fare for å virke arrogant: Jeg har lenge hevdet at de fleste menigheter ikke vokser fordi de egentlig ikke ønsker å vokse. Nå er det nok sånn at de fleste pastorer hadde sagt ja takk til å få hundre nyfrelste inn døra. Men selvfølgelig bare hvis de oppførte seg som gode kristne. Hvis de bare kunne legge fra seg problemene sine i det de ble frelst, så hadde det jo vært simpelthen storartet å få så mange nye medlemmer. Men problemet er jo at nyfrelste sjelden kommer ferdig disippelgjort fra første dagen de blir kjent med Gud.

Mange mener at vi lever i de siste tider. I følge Paulus vil folk da være ”egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det gode, svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud.” (2Tim 3,2-4) Dette er en ingen dårlig beskrivelse av en vanlig ung person i Norge. Selvfølgelig vil Guds ord forandre folk på sikt, men dette er utgangspunktet. Så da spør jeg: Hvor mange av denne typen folk ønsker du å ha i forsamlingen din?

Ja, jeg håper virkelig du har lyst til å få inn mengder med slike folk. Men da vil du raskt oppdage enda et problem: De som allerede er kristne vil bli skeptiske! Vi forventer kanskje at etablerte kristne skal bli lykkelige over at mennesker blir frelst. Men dessverre er det ikke alltid sånn! Rick Warren sa en gang at alle menigheter som vokser blir kritisert av andre menigheter fordi de er ”for grunne” og ”for overflatiske”

Fordi du ønsker å gjøre de nyankomne til disipler, så senker du tilsynelatende standarden: Helt naturlig vil noen sovne under lovsangen og sende tekstmeldinger under prekene. Bibeltimene vil ikke lenger dreie seg om Daniels bok, men hvordan du kan lære å elske Gud og andre mennesker, samtidig som du kjemper deg fri fra spilleavhengighet eller pillemisbruk eller vanen din med alltid å baktale folk. De fleste kristne blir sjokkerte over en forsamling som er slik.

Så hvis du virkelig ønsker å nå ikke-kristne med evangeliet, så vær forberedt på å få inn en gjeng utakknemlige, egosentrtiske baktalere. I tillegg vil kanskje mer respekterte og ”åndelige” kristne se ned på deg fordi du ha senket standarden. Men tro meg: Det er verdt det alt sammen! For i løpet av 3-4 år så vil disse menneskene som møter Gud i dag ha vokst til helhjertede disipler, som er villige til å legge ned sitt liv for andre. Jesus skapte en slik forandring med 12 slabbedasker fra Galilea – og Han gjør fortsatt lignende ting – også her i Norge!

Hvor høyt legger du lista?

Hvor høyt legger du lista for folk i fellesskapet ditt? Hva forventes det av folk som er med? Hva forventes det fra nye som dukker opp?

Min erfaring er at noen fellesskap legger lista for høyt. Man ønsker så inderlig at folk skal leve overgitt til Gud og virkelig være disipler. Derfor fokuserer man på helliggjørelse og innvielse. Særlig ledere som er sterke på det profetiske eller på læresiden har en tendens til å legge forventningene høyt. Det er bra med forventninger, men noen ganger så er det som man sier til nybegynnere: ”Her ligger lista på 2 meter, og med Guds hjelp så vil du klare å hoppe over.” Det er sant, for alt er mulig for den som tror! Problemet er bare at mange gir opp uten å forsøke en gang. Dermed opplever slike fellesskap at de ikke når ut til kirkefremmede. (For ordens skyld: Det kan selvfølgelig være andre grunner også til at man ikke når ut…)

Typiske evangelister derimot, har en tendens til å legge lista tilnærmet på null centimeter. Det er som høydehopp uten list: ”Bare du treffer mellom stengene, så garanterer vi at du ikke river!” På den måten kan man nok samle mye folk. Men siden det ikke er noen forventninger til de man samler, så utvikler de seg heller ikke til modenhet. Dermed ender lederne fort opp med å slite seg ut.

Min oppfordring er: Bli enige om hvor lista ligger i deres fellesskap – og ikke minst hvor den bør ligge. Da kan dere oppdage at lista enten ligger for høyt eller for lavt. Det igjen er et signal om at dere bør konsultere noen med en komplementær gave. Har dere f.eks. masse folk, men ingen forventninger, så få hjelp av noen som kan en del om disippeltrening. Har dere derimot en høy standard, men så godt som ingen kirkefremmede, så trenger dere nok heller hjelp av evangelister.

PS. Det aller verste er for øvrig om man hele tiden endrer nivået for lista, avhengig av siste taler. Da blir i hvert fall søkende mennesker forvirra.