Tjenertrening

Det har blitt vanlig med tilbud om ulike former for ledertrening i kristne sammenhenger. I utgangspunktet er dette veldig bra og nødvendig, siden praktiske lederferdigheter ofte er på et alt for lavt nivå i menigheter og organisasjoner. Dette kan bedres ved at folk mottar systematisk opplæring og trening.

Imidlertid er det viktig å ha et rett perspektiv på dette. For Bibelen snakker ikke så mye om ledere, som den gjør om tjenere. I andre korinterbrev så tar Paulus et skikkelig oppgjør med folk som ønsker å være ledere og bety noe – han kaller dem for «superapostler» (2Kor 11,5). Som en kontrast til denne tankegangen sier Paulus at Gud har satt apostlene aller nederst med hensyn til prestisje – de har blitt som et skuespill for verden (1Kor 4,9-13). Gud har gjort Paulus og medarbeiderne hans til tjenere for menigheten – og ikke omvendt (2Kor 4,5).

I følge Bibelen er det en god ting å ønske seg et tilsynsembete (1Tim 3,1). Men dette må være et ønske som er motivert ut fra et ønske om å tjene – og ikke ut fra et ønske om å være med å bestemme og ha innflytelse. Det finnes nemlig nok av folk som vil være med å bestemme saker og ting. Slike er det ingen mangel på. Jeg har faktisk opplevd at folk er sure fordi de ikke blir invitert til å være med på ledersamlingene i menigheten sin (!) Men det som trengs, er folk som er villige til å legge ned livene sine for å tjene Gud og medmennesker.

Jeg vil derfor foreslå et nytt konsept for menighetene: I stedet for å fokusere på ledertrening, så bør man starte kurs som kalles «tjenertrening». Da vil folk kunne komme med de rette forventningene!

Teologi og nye menigheter

Forskningsprosjektet ”naturlig kirkevekst” viste at det er en negativ sammenheng mellom teologisk utdannelse og menighetsvekst. Altså at en menighet som har en pastor med teologisk utdannelse har mindre sannsynlighet for å vokse, enn hvis pastoren ikke har slik utdannelse. Men det betyr ikke at det er feil å kunne teologi! Jeg tror dette problemet skyldes at mange teologer begynner å jobbe i feil type menigheter - nemlig de som har lite potensial for å vokse. Det jeg drømmer om er mennesker med kunnskap, som bruker kunnskapen sin til å bygge menigheter som vokser – ikke til å vedlikeholde menigheter som står på stedet hvil.

Grunnleggende teologisk forståelse gjør oss langt mindre sårbare for ekstrem lære og slagside i undervisningen. Nesten like viktig er kunnskap om kirkehistorien. Jeg ser også hvor viktig det er å ha grunnleggende kunnskap om organisasjon og ledelse for å bygge stabile fellesskap. Samtidig må vi ha den friske salvelsen som bare kommer gjennom et nært forhold til Den Hellige Ånd. Da blir vi som de Jesus omtalte i Matteus 13,52: "Derfor er enhver skriftlærd som har gått i himmelrikets skole, å ligne med en husbond som har både nytt og gammelt å hente fram av sitt forråd."

Dette blir en ekstra stor utfordring der hvor mange nye menigheter starter opp, for nye menigheter er avhengige av å skolere folk mens de jobber med å bygge opp den lokale forsamlingen. Du kan ikke sende bort slike ledere for å studere i flere år, for da vil ikke menigheten være der når de kommer tilbake. Vi må derfor sørge for at unge ledere kan lære mens de er ”på jobben”. Dette blir opplæring mer av type ”lærling” enn av type ”student”. Dette er for øvrig mer slik som de første apostlene trente unge ledere. De sendte ikke Timoteus eller Markus av sted for å gå på bibelskole. I stedet tok de dem med seg på jobben og lærte dem opp underveis (Apg 12,25+16,3). Men hvis vi ikke passer på, så kan formelle kunnskaper bli ansett som mindre viktig i en slik sammenheng. De daglige utfordringene står i kø for en menighetsplanter. Hvordan skal han/hun da ta seg tid til å skaffe seg en ”grunnutdannelse” innen teologi og kirkehistorie?

Dette er en utfordring som misjonærer har kjent på i årevis. En av de kreative løsninger som har kommet opp er TEE (Theological Training by Extension). Poenget er at pastorer kan få trening samtidig som de leder forsamlingene sine. TEE startet i Latin Amerika hvor det viste seg å være særdeles effektivt for å støtte pastorer i fattige forsamlinger som opplevde vekkelse. Siden har det spredd seg over det meste av verden. Men jeg kjenner ikke til mange slike opplegg på norsk. Kanskje Kristen Brevskole kan klassifiseres som dette? Jeg vet også at DAWN har startet noe i denne gata. Er det noen som vet noe mer om slike opplegg på norsk? Siden vi har stadig mer kontakt med Tyskland og Sveits, så vil jeg gjerne få tips om gode opplegg på tysk også.

Jeg tror i alle fall at det er behov for et slikt opplegg på norsk. TEE hvor man kombinerer internett med samlinger av og til i helger/ferier. Det bør undervises i temaer innen teologi og kirkehistorie. Men også om praktiske ferdigheter innen menighetsbygging og ledelse. Hvis man kombinerer dette med fellesskap over gode måltider, samt profetisk forbønn, så er vi vel på sporet av noe viktig?

Åndelig melkesyre

Den som har prøvd seg på utholdenhetsidretter som sykling eller langrenn vet godt hvordan melkesyre kjennes. Melkesyre er et ”avfallsprodukt” som bygges opp i kroppen hvis man ikke får tilstrekkelig tilførsel av oksygen. Resultatet er at musklene blir stive og tunge og kroppen fungerer elendig. Det er det som kalles å ”stivne”. Hvis man presser kroppen sin utover det den er trenet til, vil melkesyra begynne å hope seg opp. Fasen hvor kroppen får for lite tilgang på oksygen kalles for anaerob fase. Hvis du først har kommet inn i en anaerob fase og melkesyra samles i kroppen, så må du rett og slett sette ned tempoet for å komme tilbake til krefter.

For en idrettsutøver er det to ting som er vesentlig ved dette. Det første er at man kan øke kroppens kapasitet til å ta opp oksygen. Dermed kan man jobbe hardere og lenger før melkesyra melder seg. Med andre ord kan man trene seg opp til å kunne yte mer. Men en person som har brukt mesteparten av livet sitt til å sitte i sofaen, bør ikke starte treningen med å løpe maraton. Man bør begynne treningen litt forsiktig, for selv om evnen til å ta opp mer oksygen kan trenes opp, så tar det tid.

Dessuten er det viktig å kjenne igjen signalene på når man er på vei inn i en anaerob fase. Da kan man slakke litt ned på tempoet og unngå at melkesyra begynner å bygge seg opp og at kroppen stivner. Ved å holde kroppens ytelse rett nedenfor denne anaerobe grensa kan man med andre ord holde et høyt tempo lenger enn hvis man overskrider denne grensa.

Jeg synes jeg ser en parallell til dette i den åndelige verden: Noen mennesker kjører i vei i et tempo de ikke er trent til å holde over lang tid. Til begynne med går det bra, men etter en stund begynner de ”åndelige musklene” å vise tegn til utmattelse og stivhet. Dette skjer fordi man får for lite tilgang på frisk ”åndelig oksygen” - i forhold til hvor mye man yter. Hvis man ikke kjenner disse prinsippene, så kanskje man presser seg videre likevel. Til slutt har man bygd opp så mye ”åndelige melkesyre” at alt stopper av seg selv. Da trenger man lang tid for å komme til krefter, og noen kommer aldri i gang igjen.

De av oss som jobber med unge ledere har her et ansvar. Vi må formidle hvor skadelig det er hvis man over lang tid opererer i en ”åndelig anaerob fase” – hvor man yter mer enn man får av frisk tilførsel. Samtidig kan vi lære folk hvordan de kan øke sin kapasitet til å ta inn ”åndelig oksygen” – og på den måten bli i stand til å yte mer i tjeneste for Gud, men uten å ”stivne”

Det andre vi må lære unge ledere, er hvordan de kan gjenkjenne symptomene på åndelige melkesyre i sitt eget liv. Vi må av og til hjelpe unge, visjonære mennesker til å yte bare 80 % av hva de føler de er i stand til på kort sikt. For det er bedre å yte 80 % av maksimal kapasitet gjennom flere år, enn å yte 100% i ett eller to år– for deretter gå rett i veggen, full av åndelige melkesyre.

Utbrenthet

I næringslivet har man blitt veldig oppmerksom på det som kalles utbrenthet. Det betyr at folk står på så knallhardt over lenger tid at kroppen og sinnet til slutt sier: Stopp! Hvis folk går inn i en skikkelig ”utbrent” situasjon, så kan det ta årevis å komme til hektene igjen. Selv kjenner jeg næringslivsledere som har ledet bedrifter med hundrevis av ansatte. Men de har presset seg så hardt at de har blitt utbrent. Når det skjer, så har selv det å ta ungene til barnehagen vært en nesten uoverstigelig utfordring, selv om de ikke lenger har noen annen jobb. Jeg overdriver ikke! Hvis man har sett noen slike grelle eksempler på utbrenthet, så blir man litt mer forsiktig.

Dessverre så ser det ikke ut til at alle kristne sammenhenger tar dette like alvorlig. Det finnes mange unntak, men i alt for mange sammenhenger skjer det at folk blir utbrent. Jeg tror det finnes flere årsaker til dette. Noen ganger skyldes det uvitenhet. Andre ganger kommer det av at vi setter aktivitetene høyere enn menneskene. Ingen vil innrømme det, men det finnes menigheter hvor det er viktigere å gjennomføre ”gode møter” enn å ha medlemmer som har det godt med seg selv. Gud tok selv fri etter å ha jobbet i 6 dager, så hvorfor jobber vi da selv alltid til enhver tid og trur at det er noe som Gud har behag i?

Nå mener ikke jeg at løsningen er at vi slutter med alle aktiviteter. Jeg tror heller vi må bygge åpne fellesskap, hvor vi faktisk kan snakke med noen om utfordringene vi møter. Da jeg var pastor hendte det at jeg sa at ”nå er jeg så sliten at jeg ikke kommer til å holde noen preken” eller hva ellers det måtte være som ble forventet av meg. Heldigvis var dette helt akseptert i flokken. I noen tilfeller så trenger vi også trofaste venner som kan si til oss: Ro deg ned! Slapp av! Ta litt fri! Menigheten er jo ment å være et sted hvor vi kan få hjelp til å bli fri fra enhver form for avhengighet – også arbeidsnarkomani! Jeg ønsker å være med å utvikle ledere som holder ut et maratonløp, ikke bare hundremeteren. Da må de lære å disponere kreftene rett! Dette er enda en grunn til å bygge relasjonsbaserte menigheter, i stedet for aktivitetsbaserte.

Vanlige symptomer på (begynnende) utbrenthet er utmattelse, fysisk trøtthet, vanskeligheter med å sove, depresjon, angst, økende kyniskhet overfor andre, du blir lettere amper og irritert, følelse av tomhet, følelse av å bli mindre effektiv, problemer med motivasjon, osv. Hvis du gjenkjenner litt for mange av disse symptomene, så ta dem på alvor. Ingen er tjent med at du ”møter veggen”. Snakk med noen om det du opplever. Hvis du ikke kan snakke åpent med noen i menigheten din, så finn noen andre. I ”verste” fall så send meg en mail. Det er uansett ditt ansvar å ta tak i dette før det er for seint!

Kan man arve radikalitet?

Jeg håper noen kan hjelpe meg med et spørsmål jeg har tumlet mye med i det siste: Kan radikalitet gå i arv? Nå tenker jeg ikke rent genetisk. Men kan den som jobber med disippeltrening fostre disipler som er minst like radikale som en selv? Eller helst mer radikale enn en selv.

Det virker som selv Paulus slet med dette, når han skriver: ”Jeg har ingen som Timoteus, ingen som så oppriktig kan ha omsorg for dere. Alle de andre tenker bare på sitt eget, ikke på Jesu Kristi sak.” (Fil 2,20-21). Paulus var en som ikke levde for seg selv og sin egen komfort. Han var en meget radikal etterfølger av Jesus. Men det virker som selv Paulus sine medarbeidere var mindre radikale enn ham selv, med unntak av Timoteus.

Antakelig ville vi synes at samtlige av Paulus sine medarbeidere var radikale sammenlignet med vår standard. Men poenget mitt er at de var mindre radikale enn han som hadde trent dem. En lignende utvikling kan man se i vekkelsesbevegelser i kirkehistorien. Det starter med noen få radikale som ikke lar seg stoppe av noen ting. De går ut og vinner nytt land for Guds rike. Men når andre generasjon med ledere tar over, så blir fokuset på vedlikehold og på å forsvare det territorium man har erobret. Så må tredje eller fjerde generasjon bryte opp og starte på nytt. Det finnes noen hederlige unntak selvfølgelig, men så vidt jeg kan forstå, så skjer dette alt for ofte.

Jeg har tro på mange nye menigheter i Norge. Men skal dette skje i løpet av de nærmeste få årene, så må mange unge (og eldre) radikale menighetsplantere stå fram! Da blir dette med overføring av radikalitet en nøkkel. For jeg ønsker ikke bare være med å trene menighetsplantere: Jeg ønsker å trene en radikal utgave av sorten! Slike som ikke tenker på sitt eget, men bare på Jesu Kristi sak.

Jeg er ikke pessimist, men må finne noen svar. Noen tanker har jeg jo selv. Kanskje jeg kan komme tilbake til dem. Men hvem kan hjelpe meg? Hvem har tanker – og ikke minst erfaring – fra dette med å trene disipler som blir mer radikale enn deg selv?

Ledertrening

Ett eksempel på at menighetene våre ofte er mer greske enn jødiske i sin tankegang er hvordan vi driver ledertrening: Vi fokuserer ofte på kunnskap, mens vi heller burde fokusere på ferdighet. Vi tenker (ubevisst?) at hvis folk bare får nok kunnskap, så blir de gode ledere. Derfor sender vi de mest lovende ledertalentene vekk fra menigheten for å gå på bibelskole. Der vil de nok få massevis av kunnskap. Jeg mistenker imidlertid at det ofte er nok kunnskap i norske menigheter, men at man ikke vet hvordan denne kunnskapen skal settes ut i praksis (=ferdighet). Man kan lese 20 gode bøker om evangelisering og menighetsvekst, men hvis man ikke klarer å omsette dette i praktisk menighetsvekst, så er det ganske verdiløst

Jesus derimot hadde disipler som var med Ham mer eller mindre hele tiden i tre år. Det var ikke slik at disiplene hans kom for å høre ”fire gode bibeltimer”, for så ikke ha noe mer å gjøre med læreren sin før neste bibeltime. Nei, de var med ham både når han underviste og når han spiste eller hvilte eller var på fest. Dette var en metode for ledertrening som var godt kjent fra samtidige rabbier og fra GT: Moses sitt forhold til Josva - samt profetskolene - er kjente eksempler.

Jesu mål var ikke bare kunnskap, men forvandlede mennesker. Han visste at hvis hjertet til disiplene ble forvandlet, så ville Gud kunne bruke dem. Men hvis hjertene ikke ble forandret, så ville ikke all verdens kunnskap være til nytte. Her snakker vi om en ledertrening som ikke har klasserommet eller menighetens møter som sentrum. Sentrum for treningen er selve livet, og hvordan prinsippene i Guds rike kan leves ut midt i hverdagen. Lærer og elev jobber sammen med å anvende Bibelens prinsipper i konkrete situasjoner med hensyn til f.eks. parforhold, økonomi, stress, sykdom, sorg og glede, osv. Selvfølgelig vil en slik trening også inneholde klassiske menighetsting - som f.eks. tale, møteledelse og kirkehistorie - men slike ting blir satt inn i en bredere sammenheng.

En slik form for ledertrening har mange fordeler:

1) Vi produserer ikke ledere med store hoder og små hjerter
2) Ledertreningen foregår der hvor de fleste av de vi trener skal være ledere i framtida, nemlig i dagliglivet i menighetene og på arbeidsplassene.
3) Det er billigere
4)Det er mer fleksibelt. På en skole så må alle bli ”ferdig trent” innen en gitt tidsramme. Ved å drive ledertrening i hjemmene, så kan vi tilpasse både innhold og framdrift til den enkeltes behov og ressurser.

Skal vi se hundrevis av nye menigheter i Norge så tror jeg vi må tenke nytt om lederterning. Dette krever imidlertid at de av oss som har vært kristne en stund legger ned livene våre og fritida vår - og åpner lommebøkene våre og hjemmene våre - for en kommende generasjon av ledere.

Åndelige foreldre

I dag etterlyses det flere ledere i kristne sammenhenger. Mangel på gode ledere er en av de viktigste årsakene til at kristne menigheter ikke vokser. Jesus sa at vi skulle be Gud om å sende ut flere arbeidere (Matt 9,38). Jeg har derfor veldig tro på å utvikle nye ledere.

Men midt i all lederterningen vi driver med, må vi ikke glemme et annet aspekt som er minst like viktig: Paulus sa at om vi som kristne har tusen lærere, så har vi ikke mange fedre (1Kor 4,15). Ja, vi trenger flere lærere og andre typer ledere! Men mon tro om vi ikke har enda mer behov for åndelige mødre og fedre? Jeg tenkte nylig på noen av forskjellene mellom ledere og foreldre:

Ledere – enten de er på jobben eller i menigheten – skal først og fremst ta beslutninger på vegne av oss andre. Noen kristne ledere legger vekt på at man skal adlyde, slik at det ikke oppstår problemer i menigheten. Foreldre derimot forventes det at man prøver ut meningene sine på. Til en viss grad er det greit å krangle med foreldrene sine

I vår kulturkrets ville vi vel sagt at en familie hvor tenåringsbarna aldri krangler med foreldrene, ville være en usunn familie. Men hvordan er dette i forholdet mellom ledere i menigheten og de andre? Blir en hver diskusjon slått ned som tegn på opprør? Eller har vi folk i menighetene som vi kan lufte det meste med? Folk vi kan utfordre uten at de selv går i forsvarsposisjon. Jeg mener dette er en viktig rolle som far til tenåringer. Da må det vel også være bra å ha noen slike ”åndelige foreldre” i en menighet! Noen du kan bryne deg på uten at de ”kaster deg ut hjemmefra”. Nå mener jeg ikke at man skal gå i den andre grøfta. Et hjem hvor alle alltid krangler er selvfølgelig heller ikke av det gode!

En annen forskjell mellom ledere og foreldre er hvor lenge autoriteten varer. Ledere har autoritet for alltid, mens foreldre har autoritet "bare" i 18-20 år. Når jeg nå overlater ansvaret for menigheten jeg har ledet de siste 5-6 årene til yngre folk, så får jeg høre fra utenforstående at det beste for en menighet er at pastoren er der mer eller mindre på livstid. Det er sikkert riktig hvis man ser seg selv først og fremst som en leder. Men hvis målet er å oppdra selvstendige, åndelige barn så må det vel være best å la dem vise at de kan leve selvstendig med Gud uten at jeg er der hele tiden? I overført betydning: Det er bra å bo hjemme til man er rundt 20 år, men det er ikke like bra å fortsette å bo hjemme hos mamma til du er 40 år! Men slik er det i mange menigheter: Jeg er pastoren din i dag, jeg vil være pastoren din i morgen, og jeg vil sannelig være pastoren din når du pensjonerer deg også…

En tredje forskjell er målet man har som leder eller som foreldre. Ledere er først og fremst opptatt av at jobben blir gjort best mulig. Som leder i en menighet ønsker du å trene opp flinkest mulige gruppeledere, bønneledere, ungdomsledere osv. Dette er selvfølgelig viktig! Men som foreldre er man enda mer opptatt av å gi barna god ballast for sitt videre liv. Som foreldre ønsker vi jo flinke barn, men enda mer ønsker vi barn som fungerer godt både på det sosiale og personlige plan.

Josef fikk oppleve å se 4 generasjoner av etterkommere (1Mos 50,23). Dette har blitt min bønn: At jeg skal få se åndelige etterkommere i mange ledd: At mennesker kan lære av min erfaring og vokse opp til modne kristne som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg…