Forkynnerne og de talentløse

Her om dagen var kona og jeg i en bibelgruppe hvor lignelsen om talentene ble diskutert (Matteus 25,14-30). Dette er en lignelse jeg selv har snakket om ofte, og som jeg har hørt andre undervise om. Poenget har som regel vært at det er viktig at ingen graver ned talentet sitt, uansett hvor uvesentlig det synes å være.

Men denne gangen fikk jeg motstand mot at dette var lignelsens poeng! For en av de tilstedeværende var ei som slett ikke følte at hun kunne bruke talentene sine. Hun har på mange måte oddsene mot seg i kristen tjeneste, blant annet fordi hun er enslig mor med muslimsk bakgrunn. Da er det ikke like lett å føle at man blomstrer i tjenesten for Gud. For henne var lignelsens poeng at Gud kom til å ta fra henne det lille hun hadde fått, og gjennom det straffe henne fordi hun var lat. Det likte hun ikke – for å si det mildt! Dette tok tak i hjertet mitt, og jeg bestemte meg for at jeg måtte finne ut hva Jesus tenkte da han sa dette. Kanskje kommer jeg til å skrive mer om denne lignelsen seinere.

En ting som gikk opp for meg, er at det meste av forkynnelsen i menighetene gjøres av såkalte ressurssterke mennesker. De som får/tar ordet er de med to eller fem talenter – for å bruke lignelsens bilder. Når det er slik: Hvordan kan vi da vite at Bibelens budskap presenteres rett? For Jesus identifiserte seg jo i stor grad med de som bare hadde ett talent – og som kanskje følte de ikke hadde noen talenter i det hele tatt.

Dette er et stort systematisk problem i menighetene. Et skritt i riktig retning er at mer av menighetslivet skjer i hjemmene. Men selv der må vi være bevisste, for hvis målet er at menigheten i hele sin bredde skal slippe til, så kommer ikke det av seg selv.

Apostlenes lære

Lukas skriver om den første menigheten i Jerusalem at: ”Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene.” (Apg 2,42). De hadde fellesskap med hverandre, de søkte Gud i bønn og de feiret nattverd sammen. Dessuten la de vekt på å holde seg til apostlenes lære. Dette gjorde at menigheten ble sunn og sterk! Men hva inngikk egentlig i begrepet ”apostlenes lære”? I dag virker det som om noen tenker at apostlenes lære var det som Paulus underviste. Men da menigheten i Jerusalem startet var jo ikke Paulus blitt kristen en gang. Apostelens lære må derfor være noe annet…

Heldigvis slipper vi å gjette på hva apostlene forkynte i Jerusalem. Det er nemlig nedskrevet. De første apostlenes lære er det som er nedskrevet i evangeliene til Markus, Matteus og Lukas.

En fyr som het Papias levde fra år 70 til 155. Han kjente apostelen Johannes personlig. Papias skrev en bok ca år 130, noe som er 60-70 år etter at Markus sitt evangelium ble nedskrevet. Der skrev han bl.a.: ”Markus ble Peters tolk og nedskrev Herrens ord og gjerninger etter hukommelsen, nøyaktig om enn ikke i rekkefølge… derfor feilet ikke Markus når han nedskrev noe slik han husket det. For han la bare vekt på én ting: Ikke å utelate noe av det han hadde hørt, eller forfalske det.”

Hvor hadde altså Markus hørt det han skrev ned i sitt evangelium? Jo, det hadde han hørt de utallige gangene han hadde tolket Peter sine taler. Markus skrev altså direkte ned et sammendrag av Peters forkynnelse. Dette må jo være den ”apostlenes lære” som menigheten i Jerusalem holdt seg trofast til. Det Paulus og Johannes skrev ned senere var mer som utfylling, presiseringer og kontekstualisering av den grunnleggende ”apostlenes lære”. Denne grunnleggende læren til apostlene finner vi altså i evangeliet etter Markus.

Matteus, som var en av de opprinnelige tolv apostlene, oppfattet oppdraget de hadde fått av Jesus på samme måte når han siterer Jesus slik: ”… lære dem å holde alt det jeg har befalt dere” (Matt 18,20). Misjonsbefalingen var å videreformidle Jesu undervisning til nye disipler. Dette gjorde Matteus bl.a. gjennom å skrive sitt evangelium. Forkynnelsen i dag burde reflektere de første apostlenes lære slik vi finner den i evangeliene: Nemlig at undervisningen er sentrert rundt fortellingen om Jesu liv og undervisning – og om Hans død, oppstandelse og gjenkomst.