Avhengig av menighetsarbeid

Det å være en aktiv medarbeider i en menighet bør være til glede og oppmuntring, selv om det aldri kan være hele motivasjonen. Vi må kunne stå på selv når det er litt oppoverbakke og motgang. Men selv menighetsarbeid kan skape avhengighet. Dagens Næringsliv refererte nylig til en doktoravhandling om fritidsaktiviteter som skaper problemer.

Avhandlingen tar utgangspunkt i begrepene «harmonisk lidenskap» og «tvangspreget lidenskap» og belyser mulige negative sider ved fritidsaktiviteter. Poenget er at enhver aktivitet som i utgangspunktet er positiv, kan i visse tilfeller bli negativ. Dette skjer når man føler man må holde på med det man driver med, og ikke klarer å legge det ned.

Jeg tror nok det finnes en del slike «tvangsarbeidere» også i norske menigheter. Ikke det at andre tvinger dem til å stå på – men de styres av en slags indre tvang. Nå tenker jeg ikke på det Paulus sier om at «Kristi kjærlighet tvinger meg», men på usunne krefter som gir oss dårlig samvittighet og gjør oss rastløse om vi ikke er i aktivitet.

Siden man jo «jobber for Gud» når man deltar i menighetsarbeidet, så tør ofte ikke de som står oss nær å stille de vanskelige spørsmålene. Men noen ganger tror jeg at vi er mer trofaste venner hvis vi sier til noen: Vi er glad for at du brenner for menighetsarbeidet, men nå tror vi det er godt både for deg og familien din om du tok det litt roligere en periode.

Ledere som tar pause

Jeg er på ingen måte fotballidiot, men jeg ser gjerne en kamp i Tippeligaen. Jeg har alltid tenkt at den klubben som vinner Tippeligaen er den klubben som har det beste laget. Men nå har jeg skjønt at det dreier seg ikke om å ha ett godt lag. Du må faktisk ha to gode lag i samme klubben for å vinne ligaen! Dette er fordi ethvert lag består av levende mennesker. Som alle andre mennesker går fotballspillere gjennom ulike perioder. Noen gang er de i god form – og noen ganger er de litt ute av form. Dessuten er det selvfølgelig også en del skader i fotball. Derfor trenger en spiller noen ganger tid til å hente seg inn litt, og kanskje litt hvile. For å ha sjanse til å vinne ligaen, må du derfor ha reserver som er like gode som resten av laget. Da kan du sette inn dem når noen blir slitne eller skadet eller er ute av form.

Det samme prinsippet gjelder i menigheter. Menigheter utvikler seg når de har mennesker som leder an på ulike områder. Derfor er det slik at de fleste menigheter som opplever varig vekst, det er menigheter som jobber målrettet med å utvikle nye ledere. Imidlertid tror jeg vi også i menigheter trenger å bytte innpå noen ”reserver” innimellom. For også ledere i menigheten går gjennom ulike faser i livet. Noen ganger har de mye overskudd – andre ganger har de mindre å gi. I min egen menighet, så har hovedlederen nettopp blitt pappa. Da følte han for å bruke mer tid med familien i en periode. Jeg derimot har spesielt god tid nå om dagen, og går derfor inn som ”vikar” for ham i fem måneder. Siden ingen av oss har særlig behov for å ”virke vellykket” er dette helt uproblematisk for oss begge. Siden det ikke er noen prestisje å miste, så kan vi bruke kreftene på å finne vi en praktisk løsning som fungerer.

Dessverre har jeg sett en tendens i noen menigheter til å kjøre lederne hardt hele tiden. Dermed får de ikke tid til å hente seg inn igjen. Idretten forstår at selv den beste spilleren trenger tid til restitusjon. Men i noen menigheter er det nesten et ”nederlag” å ta en pause som leder. Sånn må det ikke være! For hvis vi ”presser sitronen” litt for mye, så tar det lang tid å hente seg inn. Jeg skulle altså ønske vi klarte på bygge menigheter hvor det skapes gode vilkår både for ”hvile” og for ”prestasjon”. For meg har Bibelens undervisning om sabbat og sabbatsår blitt en påminnelse om hvor viktig det er å regelmessig kunne roe ned og refokusere. Selv har jeg hatt det relativt rolig det siste året, og du verden så mye det har gitt meg i fornyet lyst til å forkynne, evangelisere og bygge menighet.

Åndelig melkesyre

Den som har prøvd seg på utholdenhetsidretter som sykling eller langrenn vet godt hvordan melkesyre kjennes. Melkesyre er et ”avfallsprodukt” som bygges opp i kroppen hvis man ikke får tilstrekkelig tilførsel av oksygen. Resultatet er at musklene blir stive og tunge og kroppen fungerer elendig. Det er det som kalles å ”stivne”. Hvis man presser kroppen sin utover det den er trenet til, vil melkesyra begynne å hope seg opp. Fasen hvor kroppen får for lite tilgang på oksygen kalles for anaerob fase. Hvis du først har kommet inn i en anaerob fase og melkesyra samles i kroppen, så må du rett og slett sette ned tempoet for å komme tilbake til krefter.

For en idrettsutøver er det to ting som er vesentlig ved dette. Det første er at man kan øke kroppens kapasitet til å ta opp oksygen. Dermed kan man jobbe hardere og lenger før melkesyra melder seg. Med andre ord kan man trene seg opp til å kunne yte mer. Men en person som har brukt mesteparten av livet sitt til å sitte i sofaen, bør ikke starte treningen med å løpe maraton. Man bør begynne treningen litt forsiktig, for selv om evnen til å ta opp mer oksygen kan trenes opp, så tar det tid.

Dessuten er det viktig å kjenne igjen signalene på når man er på vei inn i en anaerob fase. Da kan man slakke litt ned på tempoet og unngå at melkesyra begynner å bygge seg opp og at kroppen stivner. Ved å holde kroppens ytelse rett nedenfor denne anaerobe grensa kan man med andre ord holde et høyt tempo lenger enn hvis man overskrider denne grensa.

Jeg synes jeg ser en parallell til dette i den åndelige verden: Noen mennesker kjører i vei i et tempo de ikke er trent til å holde over lang tid. Til begynne med går det bra, men etter en stund begynner de ”åndelige musklene” å vise tegn til utmattelse og stivhet. Dette skjer fordi man får for lite tilgang på frisk ”åndelig oksygen” - i forhold til hvor mye man yter. Hvis man ikke kjenner disse prinsippene, så kanskje man presser seg videre likevel. Til slutt har man bygd opp så mye ”åndelige melkesyre” at alt stopper av seg selv. Da trenger man lang tid for å komme til krefter, og noen kommer aldri i gang igjen.

De av oss som jobber med unge ledere har her et ansvar. Vi må formidle hvor skadelig det er hvis man over lang tid opererer i en ”åndelig anaerob fase” – hvor man yter mer enn man får av frisk tilførsel. Samtidig kan vi lære folk hvordan de kan øke sin kapasitet til å ta inn ”åndelig oksygen” – og på den måten bli i stand til å yte mer i tjeneste for Gud, men uten å ”stivne”

Det andre vi må lære unge ledere, er hvordan de kan gjenkjenne symptomene på åndelige melkesyre i sitt eget liv. Vi må av og til hjelpe unge, visjonære mennesker til å yte bare 80 % av hva de føler de er i stand til på kort sikt. For det er bedre å yte 80 % av maksimal kapasitet gjennom flere år, enn å yte 100% i ett eller to år– for deretter gå rett i veggen, full av åndelige melkesyre.

Utbrenthet

I næringslivet har man blitt veldig oppmerksom på det som kalles utbrenthet. Det betyr at folk står på så knallhardt over lenger tid at kroppen og sinnet til slutt sier: Stopp! Hvis folk går inn i en skikkelig ”utbrent” situasjon, så kan det ta årevis å komme til hektene igjen. Selv kjenner jeg næringslivsledere som har ledet bedrifter med hundrevis av ansatte. Men de har presset seg så hardt at de har blitt utbrent. Når det skjer, så har selv det å ta ungene til barnehagen vært en nesten uoverstigelig utfordring, selv om de ikke lenger har noen annen jobb. Jeg overdriver ikke! Hvis man har sett noen slike grelle eksempler på utbrenthet, så blir man litt mer forsiktig.

Dessverre så ser det ikke ut til at alle kristne sammenhenger tar dette like alvorlig. Det finnes mange unntak, men i alt for mange sammenhenger skjer det at folk blir utbrent. Jeg tror det finnes flere årsaker til dette. Noen ganger skyldes det uvitenhet. Andre ganger kommer det av at vi setter aktivitetene høyere enn menneskene. Ingen vil innrømme det, men det finnes menigheter hvor det er viktigere å gjennomføre ”gode møter” enn å ha medlemmer som har det godt med seg selv. Gud tok selv fri etter å ha jobbet i 6 dager, så hvorfor jobber vi da selv alltid til enhver tid og trur at det er noe som Gud har behag i?

Nå mener ikke jeg at løsningen er at vi slutter med alle aktiviteter. Jeg tror heller vi må bygge åpne fellesskap, hvor vi faktisk kan snakke med noen om utfordringene vi møter. Da jeg var pastor hendte det at jeg sa at ”nå er jeg så sliten at jeg ikke kommer til å holde noen preken” eller hva ellers det måtte være som ble forventet av meg. Heldigvis var dette helt akseptert i flokken. I noen tilfeller så trenger vi også trofaste venner som kan si til oss: Ro deg ned! Slapp av! Ta litt fri! Menigheten er jo ment å være et sted hvor vi kan få hjelp til å bli fri fra enhver form for avhengighet – også arbeidsnarkomani! Jeg ønsker å være med å utvikle ledere som holder ut et maratonløp, ikke bare hundremeteren. Da må de lære å disponere kreftene rett! Dette er enda en grunn til å bygge relasjonsbaserte menigheter, i stedet for aktivitetsbaserte.

Vanlige symptomer på (begynnende) utbrenthet er utmattelse, fysisk trøtthet, vanskeligheter med å sove, depresjon, angst, økende kyniskhet overfor andre, du blir lettere amper og irritert, følelse av tomhet, følelse av å bli mindre effektiv, problemer med motivasjon, osv. Hvis du gjenkjenner litt for mange av disse symptomene, så ta dem på alvor. Ingen er tjent med at du ”møter veggen”. Snakk med noen om det du opplever. Hvis du ikke kan snakke åpent med noen i menigheten din, så finn noen andre. I ”verste” fall så send meg en mail. Det er uansett ditt ansvar å ta tak i dette før det er for seint!