Kjærlighet og det motsatte

Hva er det motsatte av kjærlighet? Umiddelbart ville vel mange av oss sagt ukjærlighet eller hat eller hardhet eller likegyldighet e.l. Nå for tida leser jeg mye i første korinterbrev. Der finnes blant annet den såkalte «Kjærlighetens høysang» i kapittel 13. I det hele tatt handler mye av dette brevet om kjærlighet og det motsatte av kjærlighet.

Paulus så seg nødt til å skrive et brev til korinterne etter at han mottok meldinger om at ting ikke var helt som det skulle i menigheten der (1Kor 1,10). Det var splittelse og strid i menigheten. Disse stridighetene hadde flere årsaker. Men en av de viktigste årsakene til problemene finnes i et nøkkelord i brevet, nemlig det greske ordet for «oppblåst» (φυσιόω – fysioo). Dette ordet brukes 6 ganger i 1Kor (4,6+4,18 +4,19 +5,2 +8,1 + 13,4) og bare én gang ellers i NT. Ofte oversettes ordet med stolthet eller hovmod, men det kommer altså av et ord for å blåse opp.

Kanskje er «arroganse» et like bra ord for å kommunisere innholdet i dette ordet? For det var en gruppe mennesker i Korint som var «oppblåste» (4,6 +4,18-20). Disse så ned på Paulus og hans medarbeidere, og følte seg bedre enn dem. Disse oppblåste folkene så også ned på andre i menigheten og følte seg langt visere og mer åndelig enn resten. Slike «jeg er bedre enn deg holdninger», fører selvsagt til splittelser og problemer. Derfor er et av hovedteamene i brevet enhet, og hvordan denne enheten viser seg gjennom å komme sine søsken i møte i ulike saker.

Den medisinen som Paulus anbefaler mot «oppblåsthet» er kjærlighet: «Kunnskap gjør oppblåst, det er kjærligheten som bygger opp» (8,1). «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke oppblåst» (13,4). Selv om vi kanskje ikke kan si at arroganse er motsatsen til kjærlighet, så er det i hvert fall tydelig at det var slik mangelen på kjærlighet ga seg uttrykk i Korint. Denne arrogansen førte i sin tur til interne stridigheter og splittelse. Fortsatt er det nok slik i en del sammenhenger at kjærlighet og enhet blir hindret nettopp av arroganse.

Enhet gjennom bønn

Etter at Judas hadde forrådt Jesus gikk han og hengte seg. Deretter følte apostlene at de måtte erstatte Judas, siden det var Guds plan å ha tolv apostler – ikke bare elleve. En gang de var sammen stilte de derfor fram to menn som de mente var gode kandidater, og valget falt på Mattias. (Apg 1,15-26). Han ble senere regnet som en av de tolv.

I følge de fleste norske bibeloversettelser ”trakk de lodd” om hvem som skulle bli denne tolvte apostelen. Dette virker problematisk: Kan vi avgjøre Guds vilje gjennom gambling? Derfor har det kommet mange gode bortforklaringer til denne episoden. En forklaring er at det var feil å utpeke Mattias, fordi det var Paulus som var tiltenkt denne oppgaven. Men Paulus var jo bare én av mange apostler som ble kalt etter Pinsedag. Ingen steder i NT tilsier at det var feil å velge Mattias. Vi må anta Mattias sitt navn er på en av grunnsteinene i det nye Jerusalem (Åp 21,14).

Den andre vanlige forklaringen er at dette skjedde før Pinsedag, slik at det var greit å bruke en gammeltestamentlig metode for å avgjøre saken. Det er jo eksempler på loddtrekning i GT (3Mos 16,18). Men jeg tror ikke at de trakk lodd slik vi bruker begrepet! Jeg tror heller at de brukte en metode som var vanlig i den første kristne menighet, men som er nesten helt utenkelig i mange menigheter dag: De søkte Gud sammen når de stod foran vanskelige valg. I stedet for å diskutere i munnen på hverandre slik at den som er mest overbevisende vinner, så var de sikre på at Gud selv hadde en mening. Derfor plukket de fram to personer som hadde de nødvendige kvalifikasjoner. Deretter gikk alle hver til sitt og spurte Gud om hvem av de to som var Guds valg: Så bad de: "Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt” (Apg 1,24). Når de så kom sammen igjen, kom hver enkelt av de elleve (eller de 120?) fram med det Gud hadde sagt til dem. Siden Gud hadde lagt hver enkelt på hjertet at de skulle velge Mattias, så ble de trygge på at han var Guds valg også. Derfor ble Mattias deretter regnet som en av de tolv.

Den engelske King James oversettelsen fanger opp dette poenget bedre: ”and they gave forth their lots”. Altså: Hver enkelt kom fram med sitt syn – hva han stemte på - etter at hver enkelt hadde søkt Gud. Denne framgangsmåten var vanlig i Apostelgjerningene. Når noe veldig viktig stod på spill, tok man seg tid til å søke Gud. Man regnet rett og slett med at Gud hadde meninger om hvordan Hans menighet skulle ledes og bygges, og at Guds vilje ville skape samstemmighet blant Guds folk. I tillegg til episoden om Mattias så ser vi dette bl.a. da man skulle velge diakoner (Apg 6,1-6), ved utsendelsen av Barnabas og Paulus (Apg 13,1-4), og i apostelmøtet i Jerusalem (Apg kap 15). Etter å ha søkt Gud sammen på denne måten, var man faktisk så sikker på at Gud selv hadde talt at de kunne si: ”Den Hellig Ånd og vi har besluttet…” (Apg 15,28)

Jeg lurer på hvordan dette hadde fungert som prinsipp i dag! De fleste menigheter har dessverre personer som ikke ønsker å være lydige mot Den Hellige Ånd, så vi kan ikke alltid la flertallet bestemme. Likevel tror jeg mange splittelser og problemer hadde vært unngått om vi nærmet oss den bibelske måten å løse utfordringer på: I stedet for å skape partier – og i verste fall gå fra hverandre – så søker vi Gud sammen til vi hører Hans mening om saken.

Husmenigheter – en god idé?

Husmenigheter er igjen på manges lepper. Folk går lei av tradisjonelle menigheter hvor noen få ”kjører showet” (preker, leder lovsang, ber for folk) mens resten er mer eller mindre passive tilskuere. I en slik situasjon er det naturlig å se seg om etter alternativer. Mange faller da ned på konklusjonen at husmenighet er løsningen. I en husmenighet er det lettere å bli sett og lettere at alle tar aktivt del.

Jeg har veldig sansen for menigheter hvor folk blir sett. Jeg tror åpne hjem er en nøkkel for at dette skal skje. Husmenighet er derfor en rett vei å gå. Samtidig blir jeg alltid skeptisk når noen sier at dette er løsningen med stor L. Argumentet løper veldig forenklet slik: Bare vi har husmenigheter i stedet for å møtes i forsamlingslokaler, da vil vi få sunne, aktive menigheter hvor alle deltar…

Dessverre er det mer komplisert enn som så å bygge en sunn menighet. Husmenigheter løser mange problemer som de tradisjonelle menighetene har, men hvis vi ikke er oppmerksomme og vet hva vi driver med, så kan vi samtidig skape oss et helt sett med nye problemer.

Det jeg imidlertid tror 100 % på er relasjonsbaserte menigheter. Det kan vi ikke få uten å ha åpne hjem. Kjernen i evangeliet er en relasjon som er gjenopprettet: På grunn av synd kom menneskene i fiendskap med Gud. Men da Jesus døde og stod opp igjen, gjenopprettet han vår relasjon til Gud. Fordi vi har fått relasjonen vår til Gud gjenopprettet, kan vi nå være ett og elske hverandre.

Men sann kjærlighet kan bare leves ut gjennom nære relasjoner. Det hjelper ikke å ”elske alle kristne i Burundi” hvis du ikke tåler trynet på de kristne i nabolaget ditt. Det er også enkelt å ”elske noen” hvis du bare treffer dem 1,5 time hver søndag. Men ekte kjærlighet krever noe mer enn at vi klarer å holde maska en gang i uka. Ekte kjærlighet er å elske noen på tross av at vi kjenner dem - med deres svakheter og synder.

Menighetene må altså bidra til at vi elsker hverandre på en ekte måte, og ikke bare som en teoretisk bekjennelse. Husmenigheter kan hjelpe oss til slike mer oppriktige og nære relasjoner - både til Gud og til hverandre. Det viktigste spørsmålet - slik jeg ser det - er ikke om vi møtes her eller der, men om vi har en ekte kjærlighet til hverandre Hvis husmenigheter hjelper oss til dette, så har slike menigheter sin oppgave!