Monoteisme og toleranse

I dag arrangerer Islamsk Råd en demonstrasjon mot filmen om Muhammed. For de av oss som er oppvokst i det sekulære Vesten er det nesten helt ufattelig hvordan en film kan vekke slike sterke følelser som det vi har sett den siste tiden - hvor ambassader har blitt stormet og mennesker har blitt drept. Men hvis vi hadde kjent våre egne kulturelle røtter bedre, så kanskje vi hadde forstått litt mer.

For tida leser jeg Apostlenes gjerninger. Den siste firedelen av den boka handler om rettssaken mot Paulus. Han stod anklaget for å ha undervist jødedom på «feil» måte. Dette medførte så sterke reaksjoner at hans liv var i stor fare. Han ble forsøkt lynsjet (Apg 21,27-33) og under rettssaken gav dommeren ordre om at Paulus skulle slås, selv om loven klart forbød dette (23,1-5). Det gikk så langt at noen av de mest «rettroende» motstandere lagde en sammensvergelse for å drepe Paulus (23,12-22). For å fjerne en som de opplevde som vranglærer var de villige til å bruke løgn, vold og andre tvilsomme midler.

For samtidens grekere og romere måtte dette virke helt uforståelig. De var jo vant til polyteisme, altså at man kunne tilbe de guder man selv følte for, uten å bry seg om at man i nabobyen – eller i nabohuset - tilba en annen guddom. I rettssaken mot Paulus så var det da nettopp de romerske myndighetene som beskyttet Paulus mot de religiøse motstanderne hans.

Man kan undres over iveren Paulus sine motstandere viste. For oss virker den helt uforståelig. Men det slår meg at det er den samme type iver som mange muslimer utviser i dag – og som mange kristne viste gjennom Middelalderen. Dessverre ser det ut til at fellesnevneren for alle disse er monoteismen – altså troen på at det bare finnes én Gud. Så lenge man tror at det finnes flere guder, så har man ingen grunn til å kjempe mot folk som «tror feil» - så sant de ikke utøver sin religion på en uetisk måte.

Mange nordmenn kommer her med en lettvint løsning: La oss glemme hele monoteismen, så får vi fred og toleranse. Men så enkelt er det jo ikke. Man tror ikke på én Gud fordi man ønsker å være intolerant - man tror på én Gud fordi man tror at det bare finnes én Gud. Intoleranse er bare en mulig bivirkning av monoteismen – ikke dens grunnleggende motivasjon. En mer konstruktiv vei er derfor å se om det finnes noe i monoteismen som gjør at man kan fastholde troen på én Gud, samtidig med at man aksepterer at andre mener noe annet enn en selv.

Jeg mener at noe slikt faktisk finnes i Bibelen: Det Gamle Testamentet (GT) viser en utvikling fra polyteisme til monoteisme. Deretter brukte profetene meget sterke ord for å fordømme dyrkingen av enhver annen gud en Jahve. Men heldigvis viser Det Nye Testamentet (NT) at det er mulig å gå ett skritt videre. Rettssakene mot Jesus og mot Paulus viser at det er mulig å tro fullt og fast på én Gud – uten at man derfor trenger å bruke vold og trusler mot de som mener noe annet. For eksempel sies det om Jesus at «han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig» (1Pet 2,23). Jesus baserte sin oppførsel på uttalleser fra GT, så allerede i GT ligger kimen til en slik ikke-voldelig innstilling.

De eksemplene som NT holder fram på dette området er faktisk ytterst relevant i dagens Norge. Kanskje noen muslimer kan lese og lære av dette?

Er Islams gud Bibelens Gud?

Mange hevder at Islams gud, er den samme Gud som jøder og kristne tilber. Et vanlig argument for dette er at arabiske kristne også tiltaler Gud som Allah. Men det beviser jo ingen ting! For eksempel kjenner jeg to personer som heter Fredrik. Når jeg snakker med dem, så kaller jeg begge to nettopp for Fredrik. Men jeg mener jo ikke av den grunn at de er en og samme person! Det at man bruker identiske betegnelser på personer beviser jo ikke at det handler om kun én person.

På samme måte er det vel på arabisk, vil jeg tro. Både muslimer og kristne tiltaler Gud på sitt morsmål og snakker til ham som «Allah», det vil si «Gud». Men dermed har vi jo bare bevist at det arabiske ordet for gud er Allah – ikke at man henvender seg til samme person. Det interessante er ikke om man bruker det samme tiltaleordet, men om arabiske kristne og arabiske muslimer henvender seg til den samme guden eller ikke.

Dette er faktisk en kjent problemstilling i Bibelen. Der omtales personer som kaller seg gud (som på arabisk altså er: Allah), men som ikke er det (2Tess 2,4 +Esek 28,2). Bibelen er klar på at det at man kaller seg Gud – slett ikke beviser at man er Gud. Islams gud nok kalle seg gud - Allah – men det beviser jo ikke at han faktisk er Gud.

En av de vanligste betegnelsene på Gud i Bibelen er «Herren». Vi blir stadig oppfordret til å tjene Herren av hele vårt hjerte. Samtidig kjempet profetene i GT iherdig mot dyrkelsen av Baal. Ordet «Baal» betyr nettopp «herre». Men profetene forstod selvfølgelig at selv om noen påsto seg å dyrke «Herren», så hjalp ikke det hvis den de tilbad faktisk var Baal.

Et sentralt bud er at vi ikke skal misbruke Herren vår Guds navn (2Mos 20,7). Dyrkelsen av Baal var et graverende eksempel på misbruk av betegnelsen «Herren». Den islamske gudens forsøk på å si at han er den samme gud som Bibelens Gud er kanskje et tilsvarende misbruk av betegnelsen «Gud»?

Tyrkia og luthersk bekjennelse

Bjørn Olav Hansen har startet en artikkelserie om kristendommens stilling i Tyrkia. I mange generasjoner var dette landområdet kjerneområdet for evangeliene. Mange av skriftene i NT er jo enten skrevet i det området som nå er Tyrkia, eller hadde kristne i dette området som adressater. Men i dag står evangeliet svakt. Derfor oppfordrer han til fornyet forbønn for Tyrkia. Dette er en oppfordring jeg støtter fullt og helt!

Nylig leste jeg innledningen til Confessio Augustana (CA) - eller Den augsburgske bekjennelse som det heter på norsk. Dette er et sentralt bekjennelsesskrift for lutherske kirker verden over. Overraskende nok - for de fleste av oss i hvert fall - så begynner CA med en kommentar om nettopp tyrkere (!)

CA ble lagt fram for Keiser Karl V på riksdagen i Augsburg i år 1530. Jeg siterer fra begynnelsen av skriftet: «Uovervinnelig hersker, ærverdige keiser, allernådigste herre! Deres Keiserlige Majestet har skrevet ut en riksdag til Augsburg, for å rådslå om hjelpetropper mot tyrken, kristennavnets og kristendommens frykteligste gamle arvefiende…»

Disse saftige ordene hadde selvfølgelig en historisk bakgrunn. Tyrkerne hadde noen tiår tidligere erobret Bysants. Denne byen som i mer enn 1000 år hadde vært et sentrum for den kristne kirke ble nå islamisert med våpenmakt. Nå ønsket tyrkerne å erobre Europa. Dette var en reell trussel mot Europa. Slik sett er det ikke vanskelig å forstå de kraftige ordene som ble brukt i 1530.

Men hvordan virker dette i dag? CA er fortsatt et sentralt bekjennelsesdokument. Selv om vel fortalen ikke regnes som en del av bekjennelsen, så er den jo likevel en del av dokumentet. Hvis noen grunnlegger en luthersk menighet i Tyrkia i dag, så vil jeg tro de er lite lystne på å legge fram dokumentasjon for trosgrunnlaget sitt. CA slår jo fast at tyrkerne er kristendommens frykteligste arvefiende. Ikke akkurat noe godt grunnlag for dialog!

Nå er nok dette en detalj i det store bildet, men jeg ble minnet på det igjen da jeg leste artikkelen om å be for Tyrkia.

Muslimer trekkes mot Kristus

I går prekte jeg i en menighet i Oslo. Den er svært internasjonal, så jeg prekte på engelsk. Jeg tok utgangspunkt i Jesu ord om at «himmelriket er kommet nær» og forklarte hva det vil si at vi skal be «la ditt rike komme». En av tilhørerne var en muslimsk mann som nettopp var kommet til Norge for å avslutte sine masterstudier og gjennomføre en påfølgende doktoravhandling.

Bakgrunnen hans er et fattig land hvor så godt som hele befolkingen er muslimer. Dette var første gang i sitt liv han var på et kristent møte. Etter prekenen kom han fram til meg og spurte om å få en Bibel - «for dette er hva landet mitt trenger». Han ønsket også grundig undervisning om den kristne troen slik at han kunne ha en skikkelig forståelse, siden han ikke visste om noen i hjemlandet sitt som kan undervise ham om dette.

Nok en gang slår det meg hvor stor kraft det er i Bibelens budskap. Hvis vi bare tør å legge det fram, så har det kraft i seg til å påvirke mennesker på dypet.

Med fare for livet

I følge islam så skal den som forlater religionen straffes med døden. Påbudet om å drepe en «frafallen» blir ikke så ofte fulgt opp i vår del av verden. Men et økende antall mennesker som forlater Islam føler seg truet på livet også her i Vesten. Noen har allerede mistet livet for «frafall fra islam».

En sak som for tiden får ganske stor oppmerksomhet i USA er den unge jenta Rifqa Bary som har rømt hjemmefra fordi hun har blitt kristen. Hun er sikker på at hun vil bli drept om hun drar hjem til sine foreldre. Her er et intervju med henne:

Hvilke ti bud sa du?

Noen mener at de ti bud gjelder for oss kristne – andre vil hevde at de ikke gjør det. Uansett hva man mener om den saken, så er det ingen tvil om at mange opp gjennom kirkehistorien har ment at de ti bud gjelder for de kristne. Derfor har de ti bud uten tvil hatt stor innflytelse på kirkens tankegang. For et par generasjoner siden kunne de fleste nordmenn ”de ti bud” på rams. I dag vil vel selv mange aktive menighetsmedlemmer slite med å nevne alle ti.

Men dagens lille spørsmål er: Hvilke bud er egentlig ”de ti bud”? Jeg vil hevde at det man kaller ”de ti bud” bare er ni av dem. Da jeg lærte om de ti bud på skolen så lurte jeg alltid på hvorfor det niende budet er ”du skal ikke begjære din nestes eiendom” mens det tiende budet er ”du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.” For meg høres dette ut som ett og det samme bud, nemlig: ”Du skal ikke begjære”. Saken er da også at dette selvfølgelig er ett og det samme bud. Men i så fall sitter vi jo igjen med bare ni bud! Hvor ble det da av de ti budene? Hvis det som kalles det niende og det tiende budet faktisk bare er det tiende – hvor kom vi ut av tellinga?

De ti budene ble gitt til Moses på Sinai. Dette kan du lese om i 2. Mosebok kapittel 20. Hvis du leser nøye gjennom dette kapitlet så ser du at man har hoppet over det andre budet, nemlig det som sier ”du skal ikke lage deg noe gudebilde”. Av en eller annen grunn blir dette slått sammen med det første budet som er ”du skal ikke ha andre guder enn Herren”. Men dette er jo åpenbart to forskjellige bud. Man kunne jo tenke seg at man ikke tilba noen andre enn Herren, men at man samtidig lagde seg et bilde av Ham. Men dette forbyr altså Skriften gjennom det annet bud.

Ved å ta med budet om ikke å lage bilder, så blir de ti bud en "fornuftig" rekke:

1. Du skal ikke ha andre guder enn Herren
2. Du skal ikke lage deg noen gudebilder
3. Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn
4. Du skal holde hviledagen hellig
5. Du skal ære din far og din mor
6. Du skal ikke slå i hjel
7. Du skal ikke bryte ekteskapet
8. Du skal ikke stjele
9. Du skal ikke lyve
10. Du skal ikke begjære

Hvorfor i all verden har man så hoppet over det annet budet, og i stedet prøvd å ”berge stumpene” ved å dele opp det tiende budet på en ulogisk måte? Kanskje dette blir litt i overkant filosofisk, men jeg vil likevel lansere en teori:

Enhver som har vært i katolske eller ortodokse kirker har sett bilder av ”Maria og Jesusbarnet”. Det mange ikke vet er at disse såkalte madonnabildene er tatt rett ut fra hedenske religioner som var utbredt ved begynnelsen av vår tidsregning. Bildene av ”Maria og Jesus” er skremmende like bildene av ”Isis og Horus” som hadde blitt tilbedt helt fra tiden i det gamle Egypt. Faktisk kan man hevde at de ”kristne” madonnabildene er direkte avgudsbilder. De har bare har fått bibelske navn, i stedet for sine gamle hedenske navn. I en slik situasjon er det selvfølgelig ikke særlig populært å nevne det annet bud om ikke å lage gudebilder. Man drev jo og importerte gudebilder direkte inn i gudstjenestene sine.

Den østlige kirke med sitt sterkeste fotfeste i Bysants (dagens Istanbul) opplevde i tidlig middelalder enorme interne konflikter som følge av bruken av ikoner. Den som er interessert i å vite mer om dette kan søke på ordet ”ikonoklast” som betyr billedstorming. Det er interessant å vite at dette skjedde samtidig med Islams framvekst nettopp i denne delen av verden. Muhammed var i starten av sin karriere ganske velvillig innstilt mot ”bokens folk” det vil si jøder og kristne. Men etter hvert kjølnet dette betraktelig. Noe av det som Muhammed reagerte aller mest negativt på blant de kristne var det han oppfattet som dyrking av gudebilder (altså bruken av ikoner). Derfor er Islam ennå i dag så tydelig i mot billeder.

Mitt filosofiske spørsmål er: Ville Islam vokst fram hvis den kristne kirke på den tiden hadde tatt det annet bud på alvor? Hvis kirken hadde tatt billedforbudet bokstavelig – ville da Muhammed søkt til Bibelen i stedet for å satse på sine egne visjoner? Islam er (sammen med kommunismen) den ideologi som står bak det meste av kristenforfølgelsene i vår tid. Dette er selvfølgelig uhyre kompliserte problemstillinger. Men helt spissformulert: Er det slik at vi gjennom Islams motstand mot evangeliet høster fruktene av vår egen kirkes manglende innsikt i Guds ord? Hvis vi ikke hadde skåret vekk det annet bud – hadde da Islam fått grobunn?