Luther og Jakob

Martin Luther er en av de store i kirkehistorien. Hans oversettelse av Bibelen til tysk og hans uredde kamp for evangeliet har hatt stor betydning for millioner av mennesker. Spesielt her i Norge har Luthers skrifter hatt enorm innflytelse. I tidligere generasjoner måtte alle nordmenn pugge Luthers lille katekisme. Slikt påvirker selvfølgelig tankegangen hos folk – ja, det er med og former hele kulturen.

Men som alle mennesker, så hadde også Luther sine mindre positive sider. Verst var selvfølgelig holdningen hans til jøder. Et mindre problem – men likevel viktig nok - var Luthers syn på Jakobs brev. Luther klarte ikke å forene undervisningen i Jakobs brev med resten av NT – da særlig Paulus sin undervisning. Derfor ville han helst ha fjernet hele brevet fra Bibelen!

Denne tankegangen tror jeg fortsatt lurer i bakhodet på mange kristne i Norge. Man aksepterer Jakob som en del av Bibelen, men man sliter med hva det formidler. Derfor brukes det lite i undervisningen i menighetene. I beste fall bruker man noen vers derfra, men det er sjelden å få en omfattende undervisning om brevet som helhet. En slik holdning medfører at vi får ubalanse i budskapet som forkynnes. Vi trenger hele Guds ord – ikke bare de delene vi synes passer oss best.

Internasjonalt har man ikke lenger noen særlige problemer med å se at Jakob og Paulus slett ikke forkynte mot hverandre. Saken var heller at de begge forsvarte ortodoks kristen lære, men at de gjorde det overfor ulike typer av motstandere. I en av de aller mest aksepterte serier med bibelkommentarer (Word Biblical Commentary) står følgende uttalelse: «Vi har gått hele sirkelen, og er nå på et punkt hvor vi kan konkludere med at Jakob og Paulus var enige» (side 83).

Teologer som ikke står i en luthersk tradisjon har altså et enklere forhold til Jakob enn hva mange i Norge har, for vi sliter fortsatt med å se sammenhengen mellom budskapet til Paulus og budskapet til Jakob. Selv om man kanskje ikke ønsker å fjerne Jakobs brev, så ønsker man å dysse det ned. Noen prøver til og med å bortforklare brevets innhold med at det er skrevet til jødekristne og derfor ikke gjelder oss hedningekristne. Jeg tror en slik tankegang skyldes at alle nordmenn står i en tradisjon fra Luther – enten vi er lutheranere eller tilhører et annet kirkesamfunn. Jeg tror tida er inne for «å rehabilitere» Jakobs brev - også her til lands

Den kongelig lov

Jakob skriver noe snodig: «Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere. For den som holder hele loven, men bryter ett av budene, han har forbrutt seg mot dem alle. For han som sa: "Du skal ikke bryte ekteskapet", han sa også: "Du skal ikke slå i hjel". Om du ikke bryter ekteskapet, men slår i hjel, da er du en lovbryter» (Jakob 2,8-11).

Jeg har ofte fundert på hvorfor Jakob måtte skrive dette. Pleide folk i menigheten hans å slå i hjel folk?? Han sier jo at det er ikke nok å holde seg unna ekteskapsbrudd hvis man driver og slår i hjel folk… Det virker rimelig opplagt, spør du meg!

Men jeg tror Jakob bruker dette som en illustrasjon til det han sier i de foregående versene. Der siterer han «den kongelige loven» dvs. selve essensen av Loven, slik Jesus oppsummerer den i Matteus 22,37-40: «Du skal elske Herren din Gud … og din neste som deg selv». Jakob siterer bare den siste halvparten av dette dobbelte kjærlighetsbudet. For leserne hans var det opplagt at de skulle elske Herren. Men Jakob sier at hvis noen bryter den andre delen av budet – det om å elske sin neste som seg selv – så har de også brutt den første delen av budet – det med å elske Herren din Gud. Du kan altså ikke virkelig elske Herren, hvis du ikke elsker din neste. Dette med ekteskapsbrudd og drap er en lettfattelig illustrasjon på hvordan budene henger sammen, mens poenget er at det dobbelte kjærlighetsbudet henger sammen.

Jakob understreker også at det å elske sin neste, det viser seg i praktisk handling. En «kjærlighet» som bare finnes i følelsene eller tankene våre, er ingen ekte kjærlighet. Det er hva vi faktisk gjør mot våre medmennesker som viser om vi har kjærlighet eller ikke. Her hjelper ikke gode tanker og forsetter. Jakob sier at sann kjærlighet viser seg gjennom at vi ikke ser ned på andre mennesker (2,1-7), at vi ikke baktaler folk (4,11-12), at vi ikke drives av misunnelse og selvhevdelse (3,14-16), osv. Hvis vi ikke lever opp til dette i praksis, så elsker vi ikke våre medmennesker – uansett hva vi «føler» og tenker - og hvis vi ikke elsker våre medmennesker, så elsker vi heller ikke Gud.

Visdom

Det er ikke ofte jeg hører undervisning over temaet «visdom». Derfor har jeg begynt å spørre folk som har vært kristne en stund, om de kan definere visdom for meg. Det er ikke alltid at man får like klare svar for å si det forsiktig. Jeg lurer på hvordan bloggens lesere ville forklart begrepet «visdom» uten å sjekke et oppslagsverk først?

Jeg tror at visdom er et oversett begrep. Det er overraskende blant bibeltro kristne, for visdom er en av de tingene som nevnes oftest gjennom hele Bibelen. Et søk på ordet visdom gir mer enn 200 treff i en bibelordbok. I tillegg kommer andre ord med samme rot (vis, viselig, vismann, osv). Likevel hører man altså lite om visdom i de fleste kristne menigheter. Hva kan det komme av? Jakob sa jo at «dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud» (Jak 1,5). Skal han be – ikke kan han be. Tar vi befalingen om å be til Gud om visdom på alvor? Når var siste gang du var et bønnemøte hvor det å få visdom var temaet?

Jeg tror at det blant annet handler om hva vi fokuserer på: Det snakkes mye om tro, nåde, Guds gaver osv i kristne sammenhenger. Felles for disse begrepene er hva jeg kan få ut av min gudsdyrkelse (frelse, bønnesvar, nådegaver). I stor grad er disse begrepene knyttet til ting som ikke direkte berører dagliglivet mitt: Tilgivelse for synd føler jeg kanskje først og fremst at er viktig med tanke på evigheten, og nådegaver er noe jeg bruker i den religiøse delen av livet mitt (menighetsliv og privat bønneliv).

Visdom derimot handler mye om hvordan vi bør leve i denne verden – midt i motgang og medgang og i livets mas og kav. Bibelens visdomslitteratur gjør Guds ord påtrengende aktuelt i min hverdag. Det handler om å elske min neste i praktisk handling, om ikke gjøre forskjell på folk, om å kontrollere irritasjon, om å styre tunga vår og tankene våre, om barneoppdragelse og familieliv, osv. Men nettopp denne «påtrengende nærheten» gjør at visdommens budskap blir utfordrende – også for mennesker som bekjenner seg som kristne. Er dette en grunn til at visdom så ofte blir oversett som konsept blant kristne? Det blir rett og slett for praktisk og konkret til at vi kan fortsette å leve slik vi selv vil.

Bergprekenen og Jakobs brev er eksempler på visdomslitteratur i NT. Jakob understreker at sann tro viser seg i gjerning (2,26) og at sann visdom viser seg i ydmykhet (3,13). Visdom er altså noe som viser seg i praksis. Jeg hørte en person si at selv om visdom ikke er så interessant for teologene, så er det et av de viktigste begrepene i praktisk kristenliv. Jeg tror derfor at mange menigheter ville ha godt av mer undervisning fra disse delene av Bibelen.