De fleste menigheter ønsker å være utadvendte, men sliter med å være det. For en stund siden lagde jeg et forenklet diagram ut fra noe som står i boka «The externally focused church» av Rusaw & Swanson. For meg hjalp diagrammet til å tenke gjennom hva som er utfordringen for hjemmemenigheten min. Kort fortalt deler de menigheter i fire kategorier med hensyn til hvor utadvendte de er. Forskjellen mellom kategoriene ligger hovedsakelig i hva som er menighetens fokus:
Tradisjonelle menigheter er opptatt av å bygge opp medlemmene, og bruker lite energi på å nå ut. Slike forsamlinger finnes det mange av i Norge. Evangeliserende menigheter er selvfølgelig også opptatt av medlemmene sine. Men i tillegg er de opptatt av å fortelle om Guds kjærlighet. Dette kan de gjøre på mange forskjellige måter, men fellesnevneren er at de forteller ved hjelp av ord, musikk, osv. Sosialt engasjerte menigheter har mer fokus på å vise Guds kjærlighet gjennom praktisk omsorg for mennesker i nærmiljøet.
For å regnes som en utadvendt menighet, mener forfatterne at man må være opptatt både av å fortelle om Guds kjærlighet gjennom evangelisering og av å vise Guds kjærlighet gjennom praktisk omsorg. Nøkkelbegrepet blir altså vise og fortelle – ikke bare en av delene.
Tradisjonelle menigheter er opptatt av å bygge opp medlemmene, og bruker lite energi på å nå ut. Slike forsamlinger finnes det mange av i Norge. Evangeliserende menigheter er selvfølgelig også opptatt av medlemmene sine. Men i tillegg er de opptatt av å fortelle om Guds kjærlighet. Dette kan de gjøre på mange forskjellige måter, men fellesnevneren er at de forteller ved hjelp av ord, musikk, osv. Sosialt engasjerte menigheter har mer fokus på å vise Guds kjærlighet gjennom praktisk omsorg for mennesker i nærmiljøet.
For å regnes som en utadvendt menighet, mener forfatterne at man må være opptatt både av å fortelle om Guds kjærlighet gjennom evangelisering og av å vise Guds kjærlighet gjennom praktisk omsorg. Nøkkelbegrepet blir altså vise og fortelle – ikke bare en av delene.
