Oss rike menn i mellom

Fortellingen om den rike mannen som kom til Jesus er instruktiv og utfordrende (Luk 18,18-30). I hvert fall burde den være utfordrende for oss, for svært mange nordmenn er i samme kategori som den rike mannen. Vi sitter fast i vår rikdom, og dette hindrer oss i å følge Jesus 100 %.

Helt overordnet gir denne fortellingen tre perspektiver på rikdom:
1) Den rike mannen gikk glipp av Guds rike fordi han ikke klarte å gi slipp på sin rikdom (18,18-23)
2) Det er svært vanskelig - men ikke umulig - for en som er rik å komme inn i Guds rike (18,24-27)
3) Disiplene som hadde gitt opp sine materielle verdier for å følge Jesus, skulle få mangedobbelt igjen i denne tidsalder, og evig liv i den kommende verden (18,28-30)

Da jeg leste denne fortellingen nok en gang, festet jeg meg med samtalen mellom Jesus og den rike mannen og særlig hvordan de diskuterte budene. Jesus siterte bud nummer fem til ni av de ti bud (Luk 18,20 jf 2Mos 20). De fire første budene handler om forholdet til Gud og til Israels pakt med Gud: Ha ikke noen andre guder, ha ikke noen gudebilder, ikke misbruk Guds navn, hold hviledagen hellig. Disse budene tok Jesus som en selvfølge at den rike mannen hadde overholdt. Deretter kommer de fem budene Jesus nevnte: Hedre dine foreldre, ikke slå i hjel, ikke bryt ekteskapet, ikke stjel, ikke vitne falskt. Disse budene bekreftet den rike mannen at han hadde overholdt siden han var ung.

Til slutt i de ti bud kommer budet om ikke å misunne eller begjære det en annen mann har. Det er nettopp her den rike mannen bommet! Grunnen til at han var så rik – og at han ikke klarte å løsrive seg fra rikdommen – er nettopp fordi han begjærte penger. Eller rettere sagt: Han begjærte det som kan skaffes for penger. Hvis han skulle gi slipp på sin rikdom, ville det bety at mennesker i hans omgangskrets ville ha tilgang på tjenester og varer som ikke lenger ville være tilgjengelig for ham selv. Da vil han bli fristet til å misunne. Jesus fikk dermed fram at denne mannen kun hadde holdt 9 av 10 bud. At han brøt det tiende budet var dog skjult for de fleste – inklusive ham selv - men Jesus fikk det tydelig fram. Dessverre reagerte den rike mannen feil da hans synd ble tydelig: I stedet for å omvende seg, så gikk han sin vei.

Spørsmålet mitt blir da hvordan vi reagerer i møtet med denne historien. Går vi vår vei – rent mentalt – når vi møter utfordringen i dette budskapet? Slik at vi i stedet for å omvende oss fra materialisme, så tenker vi at «dette gjelder da ikke meg». Jeg mener selvfølgelig ikke at vi blir frelst ved å gi fra oss vår rikdom. Men likevel burde vi la oss utfordre av denne type fortellinger og spørre Gud om vi kanskje er i samme situasjon som denne rike mannen var.

Jesus satte fingeren på det som hindret denne rike mannen å følge Guds vilje fullt ut. Jeg tror at Jesus gjennom Den Hellige Ånd fortsatt jobber med å sette fingeren på ting i våre liv som hindrer oss i å følge Ham fullt ut. For eksempel kjenner jeg mennesker som har vært kalt av Gud til en spesifikk tjeneste i Hans rike. Men de har ikke klart å gi slipp på en såkalt «trygg og god» livsstil for å følge kallet. De har prioritert «økonomisk trygghet» framfor å følge Guds kall. Slik går de glipp av Guds rike.

Andre kristne har valgt materialisme framfor Guds vei - uten en gang å være klar over at de har gjort et valg. Men hvis de blir satt på valg, så vil de kanskje velge materialismen? For det koster å gi slipp på vår «rett» til sydenturer, restaurantbesøk og en fin bil. Disse tingene er ikke feil i seg selv → men de koster penger → og penger må tjenes → og det tar tid å tjene penger. Slik kan tid vi kunne brukt for å utbre Guds rike i stedet bli brukt for å opprettholde en viss livsstil. Hvis det er slik det henger sammen, så bør vi la oss utfordre av fortellingen om den rike mannen.

Epleslang

Jeg leste nylig et par vers i Moseloven som fascinerte meg: «Når du kommer inn i en annen manns vingård, kan du spise så mye druer du vil, til du blir mett. Men du må ikke sanke i spann. Når du kommer inn på en annen manns åker, kan du plukke aks med hånden. Men sigd må du ikke bruke på annen manns korn» (5Mos 23,24-25).

Overført til vår tid må det vel bety at det er greit om ungene i nabolaget forsyner seg med epler og moreller i hagen min, så lenge de ikke tar med seg noe hjem? Eller hva med å plante noen bærbusker og frukttrær som kun skal være til glede for folk med dårlig råd? Dette med å kunne plukke korn på andres eiendom var regler som fariseerne og alle andre rettroende jøder levde etter på Jesus tid (Matt 12,1), og Jesus sa jo «Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket» (Matt 5,20). Vi burde altså langt overgå Moselovens sjenerøse holdning.

Jeg tror kristenfolket i Norge har veldig, veldig mye å lære når det gjelder å bruke sine materielle verdier til velsignelse for andre. Vi er så vant til å tenke på at ting er «våre» at vi glemmer Bibelens radikale budskap om eiendom: Alt vi har fått, er en gave fra Gud, og vi er kun forvaltere av Hans skaperverk for en kort tid.

Motkultur

I sommer underviser jeg en serie om Apostelgjerningene. De som er med på undervisningen oppfordres til å jobbe litt dypere med stoffet enn hva man vanligvis gjør. Det er interessant å legge merke til reaksjonen hos de som ikke kjenner APG så godt fra før. Det er tydelig at boka har sprengkraft når den får tale for seg selv.

Ett eksempel er de første kristnes radiale holdning til eiendeler: ”De solgte sine eiendommer og annet gods og delte ut til alle etter som enhver trengte det.” (Apg 2,45) og ”ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte.” (Apg 4,34-35). Som en på kurset sa: ”Skulle vi levd sånn, så ville jeg valgt ikke å ha så mange ting.” Du verden, tenkte jeg. Er det så enkelt å skape en motkultur mot forbrukersamfunnet? Trenger vi bare å eksponere folk for Guds ord?

Nå er det selvfølgelig ofte langt fra tanke til handling. Jeg mener heller ikke at det er slik at alle kristne skal ha alle ting felles til alle tider. Det virker som at menigheten i Jerusalem gikk tilbake til mer ”normale” eiendomsforhold etter en stund. Men selv om det ikke er noen naturlov å ha alt felles, så er vel 99,9 % av alle norske menigheter i den andre grøfta? Vi ser på eiendelene våre som våre – og ikke som noe Gud har latt oss få låne for en stund, slik at vi kan forvalte det på best mulig måte.

De fleste kristne i Norge har et helt uforsvarlig forventingsnivå når det gjelder levestandard. Hvor mange biler trenger egentlig en menighet på 40 medlemmer? Hvor mange kvadratmeter bolig pr medlem har din menighet? Eler hvor mange kebaber kjøper gjennomsnittsmedlemmet pr år? Kanskje alle norske menigheter burde lage en statistikk på slike ting? Hehe! Selv om jeg ikke mener dette siste helt seriøst, så er det ikke til å komme fra at materialsimen blant kristne både går ut over mennesker i den fattige delen av verden, og bidrar til manglende ressurser til misjon og menighetsplanting.

Jeg tror Guds folk er kalt til å være en motkultur i samfunnet. Vi skal representere Guds rikes verdier midt i dagens samfunn. Bibelen sier at vi ”ikke lenger skal la oss prege av den nåværende verden” (Rom 12,2). Dette tror jeg har lite med musikksmak, klesstil og piercinger å gjøre. Derimot tror jeg det har mye med vårt forhold til materielle ting å gjøre! Dette burde utfordre oss til å tenke gjennom spørsmål som: Hvor høyt forbruk burde jeg ha? Er det helt opplagt at jeg må ”realisere” meg selv og gjøre karriere? Må hver husholdning bestå av mor, far og 1,8 barn – eller har vi plass til flere?

Askese er på ingen måte et ideal! Gud har skapt gode ting for at vi skal nyte dem. Men la oss ikke bruke det som unnskyldning for ikke å ta en ærlig snakk med Gud om vårt forhold til eiendeler. La oss heller ikke reagere som den rike unge mannen som Jesus traff: Jesus svarte: "Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!" Men da den unge mannen hørte det, gikk han bedrøvet bort, for han var svært rik. (Matt 19,21-22).