Evangeliet og de fattige

Evangeliet har som regel hatt størst framgang blant fattige og underprivilegerte. Slik har det vært helt siden Jesus ble avvist av den religiøse eliten og i stedet samlet «tollere og syndere» rundt seg. De første kristne menighetene hadde stor appell blant kvinner, bl.a. fordi Paulus hadde et så positivt syn på kvinners verdi og rettigheter som ingen annen forfatter i oldtiden. Gjennom kirkehistorien har det samme skjedd: Evangeliet har på en spesiell måte blitt tatt i mot av de som på en eller annen måte er «svake» - se f.eks. på Frelsesarmeen i begynnelsen. I vår tid går evangeliet sterkest fram i deler av Asia, Afrika sør for Sahara og i Latin-Amerika, som jo er områder som til dels sliter med urettferdighet av ulike slag.

At evangeliet på en helt spesiell måte appellerer til de svake i samfunnet er et godt dokumentert faktum – og er noe som er verdt å huske på. Men jeg tror også det er viktig å forstå hvorfor evangeliet appellerer til de underprivilegerte. Her har nemlig humanistisk tankegang alt for ofte fått definere årsak og virkning. Det påstås at evangeliet appellerer til fattige fordi det gir håp om en bedre framtid, etter at man er ferdig med dette miserable livet her nede. Det hevdes altså at det er løftet om et paradis i det hinsidige som appellerer. Dermed forstås evangeliet som en flukt fra dette livets elendighet.

Folk som har drevet seriøs forskning på dette vil imidlertid si at evangeliet først og fremst appellerer til svake grupper i samfunnet på grunn av dets evne til å forvandle samfunnet her og nå. Jesus sin lære har en uovertruffen evne til å forandre samfunnet vi lever i. Jesu vektlegging av kjærlighet, uselviskhet, menneskeverd og at alle mennesker er like i Guds øyne, er sprengkraft i et samfunn hvor mennesker blir undertykt og utnyttet. Der hvor mange religioner lærer at folk må innfinne seg med sin skjebne og plass i livet, så er Jesu undervisning radikalt annerledes. Hverken Jesus eller døperen Johannes la jo ikke akkurat bånd på seg når det gjaldt å si fra om urettferdigheten hos de som hadde makt. Dette blir da et eksempel til etterfølgelse for mennesker som lever under lignende forhold i dag. I stedet for at evangeliet er en flukt slik noen tror – så er det i virkeligheten en motivasjon til å involvere seg og skape forandring.

Dette har relevans også i vårt land. Jeg har hørt kristne si at det er vanskelig å få gehør for evangeliet i Norge i dag, fordi folk «har det for godt». Underforstått, at siden folk har det så materielt godt i dette livet, så bekymrer de seg ikke for evigheten. Det er en kjerne av sannhet i dette. Men jeg tror tankegangen likevel blir for negativ. Burde vi ikke i stedet stille oss spørsmålet: «Hva er det ved evangeliet som kan forandre det norske samfunn her og nå?» Da mener jeg ikke at vi skal fly på barrikadene og rope ut våre moralske synspunkter. Men jeg tror at mennesker i Norge i dag sliter med seriøse etiske spørsmål, som evangeliet kan gi svar på. Klarer vi å formidle evangeliets kraft til å forvandle det norske samfunnet her og nå, så tror jeg mange vil lytte.

Hva slags sider av samfunnet kan så evangeliet forvandle i Norge i dag? Selvfølgelig har vi fortsatt fattige mennesker i blant oss, selv om Norge er et rikt land. Men kanskje enda viktigere for de fleste nordmenn er spørsmål som går rundt miljø og bærekraftig forbruk, internasjonal rettferdighet, sameksistens mellom ulike kulturer, samt ensomhet og fremmedgjøring. Bibelen har mye å si om slike saker! Hvis vi klarer å formidle Jesu budskap på disse områdene, så tror jeg fortsatt mennesker vil lytte. For folk søker noe som kan skape forandring i dette livet – her og nå. Ingen ting overgår evangeliet som motivasjonsfaktor for dette.

Piercing, egg og bacon

Her om dagen fikk jeg spørsmål fra nok en ungdom om piercinger og tatoveringer. Denne gangen fra ei jente som hadde tatt et par piercinger, noe som ikke hadde blitt like godt mottatt av alle i menigheten hennes. Tilsvarende spørsmål dukker gjerne opp med hensyn til tatoveringer. Heldigvis er det ikke vanlig med slik skeptisk i kristne sammenhenger lenger. Men samtidig har jeg snakket med nok ungdommer som har blitt møtt med «bibelske» argumenter mot piercinger og tatoveringer, til at jeg tenkte jeg fikk skrive ned noen tanker om temaet.

Denne jenta spurte meg om hva jeg mente om saken. Vi satte oss ned og leste historien om da Rebekka ble forlovet med Isak. Der står det at Abrahams tjener ble så glad at han satte en gullring i nesa på Rebekka (1Mos 24,47). Piercing har altså gode bibelske forbilder, men ser likevel ut til å være vrient for en del eldre kristne. Faktisk så er vel i prinsippet ikke påbudet om omskjærelse så veldig annerledes enn piercing? Omskjærelse er jo også et kirurgisk inngrep på kroppen som for alltid endrer mennesker «vekk fra» slik Gud skapte dem.

Noen kristne bruker gjerne følgende vers som begrunnelse for at man ikke skal tatovere seg: «Dere skal ikke rispe dere opp på kroppen i sorg over en som er død, og ikke brenne inn skrifttegn på dere» (3Mos 19,28). Det Gamle Testamentet (GT) lærer altså at man ikke skal brenne inn skrifttegn eller bilder på kroppen sin. Samtidig sitter jeg med en følelse av at folk som gjerne siterer dette bibelverset, mer enn gjerne spiser egg og bacon til frokost. Da lurer jeg på hvorfor det er riktig å følge ett forbud i GT (mot tatoveringer), mens man ikke trenger å følge et annet (mot å spise svinekjøtt)?

Det eneste svaret jeg har kommet på så langt er at bibelsynet vårt styres av hva vi selv liker og ikke av objektive vurderinger. Eldre mennesker (inklusive meg selv) synes gjerne at piercinger er litt ekkelt, mens vi synes at svinekjøtt er godt. Det er helt greit å like det ene og mislike det andre. Men jeg kjenner faktisk ungdom som har det helt motsatt av meg: De elsker piercinger og tatoveringer, men misliker svinekjøtt. Poenget mitt er at vi ikke må lage «teologi» ut fra hva vi selv liker eller misliker. Dette gjelder på så mange områder – ikke bare med hensyn til svinekjøtt og tatoveringer.

PS. For øvrig er mitt råd til ungdom at de bør tenke seg godt om før de foretar slike inngrep. For det er ingen tvil om at det er et stort gruppepress i ungdomsmiljøene i retning av tatoveringer og piercinger. Det er jo en grunn til at TV-programmer som «Miami Ink» er veldig populære. I denne saken både kan og bør ungdomsledere og andre voksne hjelpe tenåringer til å stå i mot presset. Men man kan likevel ikke si at Bibelen forbyr disse tingene. Det som imidlertid er klart er at det er usunt å ha tatoveringer som forbindes med andre religioner, demoniske krefter eller lignende. Men la oss ha en holdning til disse tingene som ikke baserer seg på hva vi liker eller misliker, men på hva som tjener den enkelte ungdom.

Oversettelser

Spamfilteret mitt stopper heldigvis mye useriøs post. Men noen ganger stopper det også post man gjerne skulle lest. Noen ganger skrives spam på ett språk, og deretter blir det oversatt til andre språk ved hjelp av oversettelsesprogrammer. Disse programmene vet hva hvert enkelt ord betyr: Med det betyr ikke at budskapet er kommunisert så klart likevel. I dag mottok jeg følgende lille perle: ”At gospel To provost. Are edit as on collected. With sheer? do he alcoholic greek. so a menopause. That go meant serpent, tomb at onshore. He go calibre! Are peruse do molecule forestry deliberate”

Jeg er flink i engelsk, og kan litt russisk, så jeg skjønner de fleste ordene i mailen. Men likevel sliter jeg litt med å forstå sammenhengen… Er det bare meg som har det slik?

Dette minner meg om en av mine kjepphester: Bibeloversettelser! I noen kristne sammenhenger virker det som man tror at jo mer ordrett Bibelen er oversatt, jo mer ”korrekt” er den. Men som eksempelet ovenfor viser, så er ikke det alltid tilfelle. Ofte vil faktisk slike oversettelser være dårligere, fordi de ikke får med seg poesien, dramatikken og lesbarheten i Bibelen.

For å ta et tilfeldig valgt vers som vi leste høyt i en bibelgruppe nylig:

”Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.” (Ef 2,1-3)

Sammelign dette med: ”Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre.”

Det er mulig den første oversettelsen er mer ”korrekt” ord for ord, men den andre ligner mer på et brev som noen ville ha skrevet. I min erfaring så vil en gjennomsnittlig norsk ungdom slite med å forstå den første oversettelsen, mens oversettelse nummer to er langt mer tilgjengelig.

Dette er slett ikke det mest ubegripelige i bibeloversettelser som brukes av mange. 3Mos 7,34 nærmer seg den mailen jeg mottok i dag med hensyn til klarhet i komunikasjonen: ”For svingebrystet og løftelåret har jeg mottatt fra Israels barn av deres fredsslaktoffer og gitt det til Aron, presten, og til hans sønner, som en evig rettighet de kan kreve av Israels barn.” Ja vel. Da vet vi det. Alt er klart og ingen ting å lure på…

Det er mange som etter råd fra meg har byttet til en av Bibelselskapet sine oversettelser. Ofte har jeg fått tilbakemelding om at ”nå er det morsomt å lese Bibelen”. Det eneste som har skjedd er at man har gått over fra å lese en ”direkte” oversettelse til en oversettelse som fokuserer på sammenheng og lesbarhet. Dette er ingen uvesentlig ting! Faktisk tror jeg en del eldre kristne skremmer vekk yngre kristne fra å lese Bibelen, fordi de tviholder på sin favorittoversettelse, til tross for at denne er mye mer vanskelig tilgjengelig for den som ikke kjenner Bibelen så godt.

Kontekstualisering

At man ”kontekstualiserer” noe, betyr at man tilpasser hvordan man formidler budskapet til hvem som hører på. Dette er høyst aktuelt i misjon og evangelisering. Mye av den kristne forkynnelsen i Norge i dag treffer rett og slett ikke tilhørerne. Da er det lett å tenke at dagens nordmenn er lite åpne for evangeliet. Men ofte tror jeg det er formidlingen av budskapet som støter folk vekk, ikke selve budskapet. Dessverre oppleves mange menigheter og deres forkynnelse som lite relevante for den kulturen nordmenn flest er en del av. Men jeg tror altså at mange mennesker ville kommet til tro hvis bare budskapet ble kontekstualisert.

NT har mange eksempler på slik kontekstualisering: Se hvordan Paulus bruker to helt forskjellige innfallsvinkler til evangeliet når han forkynner i synagogen i Antiokia i Pisidia (Apg 13,13-47) og når han forkynner på Akropolis i Aten (Apg 17,22-31). Evangeliet er det samme, men innpakning og kommunikasjon er svært forskjellig. Dette kjennetegnet Paulus sin tjeneste: Han var flink til å tilpasse kommunikasjonen sin til tilhørerne. Han ”skryter” faktisk av at han var tilpasningsdyktig (1Kor 9,20-21). Jeg tror kristenheten i Norge har mye å lære her!

Men kontekstualisering har en annen side også. Evangeliet skal nemlig ikke bare tilpasses tilhørernes kultur. Evangeliet skal samtidig utfordre og endre kulturen den slår rot i. Vi er altså kalt til å gå inn i kulturen samtidig som vi skal utfordre den og forandre den. Vi er kalt til å være jorden salt og verdens lys. Det blir vi ikke hvis vi bare flyter med strømmen. Noen menigheter er flinke til å kommunisere slik at mennesker hører på dem. Men noen ganger kan man føle at saltet har mistet sin kraft. Ja, folk hører på dem. Men hvor har evangeliets evne til å forandre blitt av? Det er altså en innebygd spenning mellom formidling og innhold. Innholdet skal skape forandring, men formidlingen må skje på en måte som gjør at folk lytter.

Her trenger vi både evangelistene og profetene. Evangelistene er opptatt av å nå mennesker. De forstår kontekstualisering! Profeter derimot er opptatt av Guds standard og av evangeliets kraft til å skape forandring. Tragedien i Norge er at evangelistene og profetene sitter på hver sine tuer. Dermed får vi på den ene siden menigheter som har et klart budskap, men som ikke klarer å formidle det. På den annen side får vi menigheter som klarer å formidle budskapet, men de klarer ikke å forandre kulturen.

Slik jeg tenker, så er dette en av hovedgrunnene til at vi trenger apostoliske tjenester. Apostolisk tjeneste handler blant annet om ”å koordinere” formidling og innhold, slik at man ikke får slagside den ene eller den andre veien. Apostler legger nemlig en solid grunnmur, slik at huset som bygges oppå ikke faller verken mot venstre eller mot høyre.