Hvor gamle er folk når de blir kristne?

Noe jeg ofte hører er at de fleste som blir kristne, blir det før de er ferdig med ungdomsskolen. Jeg har hørt sagt at 70 % eller 80 % av alle som blir kristne, blir det før de fyller 14 år. Jeg har alltid grublet på hvor den statistikken kommer fra. Er det fakta? Er det virkelig slik? Det har nemlig ikke stemt med mine egne erfaringer – for jeg har sett folk i alle aldre komme til tro.

Men hvis statistikken stemmer: Hvorfor er det slik? Gjenspeiler den bare at de fleste som blir kristne kommer fra et kristent hjem? For i så fall er det ikke overraskende at de tar beslutningen i ung alder. Men hvordan er fordelingen for de som ikke er så heldige at de har vokst opp i et kristent hjem? For å si noe om evangelisering så burde man kanskje luke vekk de som har fått troen inn fra barnsbein? Jeg tipper at aldersforedlingen da ser ganske annerledes ut!

Det fine med å bruke denne type tall fra statistikker er at det setter fokus på hvor viktig det er å satse på barn og ungdom i menigheten. Det er viktig – og relativt enkelt – å nå mennesker i ung alder. Men den negative siden er at det kan ta fra folk trua på at eldre ungdommer og voksne er åpne for evangeliet, fordi «all statistikk viser jo at de som tar i mot frelsen gjør det i ung alder…» Da blir statistikken en selvoppfyllende profeti: Vi har ikke tro på at voksne mennesker kan vinnes, og derfor vinnes få voksne mennesker, noe som bekrefter statistikken om at voksne mennesker ikke kan vinnes, som igjen gir oss enda mindre tru på at voksne mennesker kan vinnes…

Jeg tror nesten jeg vil ta en undersøkelse i min egen menighet, og spørre folk «Hvor gammel var du da du tok du et bevisst valg om å følge Jesus?». Jeg mistenker at forventningen om statistisk aldersfordeling ikke vil bli bekreftet.

En helt vanlig tysker

For et par år siden flyttet en tysk mann til Indre Østfold. Han har god teknisk utdannelse og kom hit til landet for å jobbe. Men han opplevde et problem som svært mange i hans situasjon opplever: Det var vanskelig å få norske venner.

En lørdags natt var en gruppe kristne ute i Askims gater for å dele ut kaffe og vafler til de som var «ute på by’n». En av de som var med og delte ut vafler, snakker flytende tysk – og kom da i snakk med denne mannen. Det endte med at vår nye tyske venn ble invitert med på gudstjeneste dagen derpå. Han dukket opp og trivdes, selv om han knapt satte sine bein i en kirke mens han bodde i Tyskland. Faktisk begynte han å komme nesten hver eneste søndag, og var gjerne også med på ting som skjedde i løpet av uka. På grunn av språkproblemer, så forstod han ikke så mye av prekenen og den slags. Men lovsangen, den likte han! Dessuten likte han fellesskapet. Han var ikke den som takket nei til en grillfest! De tysktalende i menigheten ga ham etter hvert et nytestamente og snakket mye med ham. Likevel fikk han ikke noe tydelig «gjennombrudd» som kristen mens han var her.

Da finanskrisen kom, mistet min tyske venn jobben. Han valgte da å flytte tilbake til Berlin. Men da et team fra menigheten var på reise i Tyskland i sommer, så inviterte vi vår venn med oss. Siden han kjente oss, så ble han med oss på møter også i noen tyske menigheter, selv om han aldri hadde pleid å gjøre slikt tidligere. Da kallet om å innvie livet sitt til Gud ble gitt mot slutten av møtet, så var han blant de første som ga respons. Kanskje dette skyldtes at han for første gang fikk høre talene oversatt til sitt eget språk? Forrige uke fikk jeg høre at han nå har funnet seg en menighet i Berlin hvor han går fast og trives godt.

Å høre slike historier er alltid inspirerende (synes nå jeg). Men jeg tror man også bør tenke litt mer prinsipielt rundt dette: For det finnes bokstavelig talt hundretusenvis av mennesker som er i en lignende situasjon i Norge i dag. De kommer fra et land nær oss (Sverige, Polen, Estland, Tyskland…). De kommer for å jobbe. Mange av dem blir her ett år eller noen få år, og så drar de hjem. Men nettopp i denne fasen er de ofte søkende etter dypere mening med livet. Er vi som menigheter forberedt? Ser vi i det hele tatt disse menneskene?

Uvanlig bibelgruppe

For tida er jeg med i en bibelgruppe hvor antallet kristne er i klart mindretall. Sist onsdag var jeg faktisk den eneste med en kristen bakgrunn der. De andre deltakerne har bakgrunn som hinduer, buddhister og muslimer. Jeg tror faktisk at ingen av dem noensinne hadde lest i Bibelen før vi startet bibelgruppa. Så da blir det bibelgruppe på alvor: Vi setter oss nemlig ned og leser høyt i Bibelen. Høytlesingen går på rundgang. Deretter snakker om det vi har lest. Vi begynte med skapelsen, fortsatte med Jesu fødsel og deretter Bergprekenen. Nå har vi begynt å lese oss tvers gjennom Lukas og skal så fortsette med Apostelgjerningene.

Det er fascinerende å se reaksjonene. Fortellingene tar tak i folks fantasi og tanker. Bergprekenen var en ubetinget suksess. En av hinduene var overbevist om at denne undervisningen stammet fra Mahatma Gandhi, og for ham var det et stort kompliment å si at noe stammet fra Gandhi. Vi fikk da snakket sammen om hvordan Gandhi antakelig hadde lest Bergprekenen og blitt fascinert av Jesu ord.

Det er ikke lett å si hvor dette ender. Men at Bibelen har kraft i seg til å forandre mennesker lurer jeg i hvert fall ikke på lenger. Ikke at jeg lurte på det før heller, forresten. Men det er oppmuntrende å se det skje rett foran øynene mine. Det eneste som er litt trist er å tenke på hvor mange norske kristne som har blitt blaserte i forhold til Bibelen. Man tar den som en selvfølge, og bruker derfor veldig lite tid til å studere Guds ord.

Gateevangelisering

Jeg har en viss «motvilje» mot en del former for gateevangelisering. Noen ganger får jeg følelsen av at gatemøter arrangeres litt ut fra pliktfølelse. Så blir resultatet noe som både tilhørerne og arrangørene er litt småflaue over. Den typen evangelisering tror jeg virker mot sin hensikt. I stedet for at folk blir trukket til evangeliet, så får de bare bekreftet sine fordommer om at kristne er litt smårare.

Men jeg har også mange ganger vært med på utadrettede ting som virkelig kommuniserer med folk. Det er nemlig en myte at mennesker i Oslo ikke kan nås med evangeliet på gata. Dette kan være gatemøter - men kanskje helst at man setter opp en stand eller at man bare snakker med folk man kommer i kontakt med. Seinest i går fikk jeg være med mens en mann ble frelst på Grønland torg, etter å ha kommet i snakk med en venn av meg. Han var innvandrer med bakgrunn i hinduismen. Han fortalte at han egentlig ønsket å gå litt i en kristen menighet, men han hadde ikke klart finne noen (!) Vi forklarte ham veien til frelse, ga ham et nytestamente på hans eget språk, og lovet å sette ham i forbindelse med en menighet.

Broren til denne karen var blitt kristen for mange år siden, og jobbet nå som pastor i et asiatisk land. Da vi ringte til broren ble det stor stemning! Han hadde jo antakelig bedt mye for sin ufrelste bror. Vi fikk også kontakt med andre mennesker som ikke var klare for å ta et standpunkt for evangeliet ennå, men som ønsket å holde kontakt og få vite mer.

Det hele tok ikke mer enn et par timer. En av de vi pratet med kom altså som søkende hindu og gikk som en nyfødt kristen. Da kan man lure på hvor mange andre det er som rusler rundt i våre byer og er søkende, men som aldri får snakket med noen om evangeliet. Jeg tror det finnes mange! «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans» (Luk 10,2). Når søkende mennesker ikke en gang klarer å finne en menighet, så har vi som Guds folk virkelig klart å gjemme oss godt.

Frimodighet

De siste månedene har vi fått mange nye venner. To av dem har ett herlig fellestrekk: De er frimodige når det gjelder å snakke med folk om Gud. Disse vennene bor i hver sine fylker. De tilhører ulike generasjoner. Den ene er katolikk og den andre pinsevenn. En kvinne og en mann. Men selv om ulikhetene er store, så har de altså dette fellestrekket at det er helt naturlig for dem å snakke om Gud.

De fleste kristne i Norge er alt for redde for å snakke med folk rundt seg om Gud. Vi tenker kanskje at folk ikke er så interesserte? Men det stemmer ikke! Mange mennesker er veldig interessert i åndelige ting – inkludert å høre om Jesus – bare vi ikke overkjører dem. Men de fleste kristne jeg kjenner er ikke akkurat der at de overkjører omgivelsene sine med prat om Gud. Tvert i mot er de fleste av oss alt for forsiktige. Dermed går vi glipp av mange muligheter til å spre velsignelse og oppmuntring – og alt for få mennesker får anledning til å bli kjent med Gud.

Mine to venner har helt ulike strategier. Den ene pleier å rusle rundt på kjøpesentre og den slags. Han kan gå rett bort til folk og begynne å snakke med dem. Forbløffende mange av dem han snakker med er interessert i en prat! Samtidig gjør han det lett å takke nei, for de som ikke er interessert. Et direkte resultat av dette er et jevnt «tilsig» av mennesker som kommer til tro på Gud og blir frelst.

Min andre venn er småbarnsmor og derfor i en annen livssituasjon. Men det dreier seg jo om å leve for Gud på den plassen man er i livet. Så stadig vekk snakker hun med andre småbarnsforeldre på helsestasjonen, eller på foreldremøter. Hun spør de hun kommer i prat med om det er noe de vil at hun skal be for. Mange synes dette er et strålende tilbud og takker ja! Når hun har bedt for folk på den måten, så blir det selvfølgelig lettere å gå videre og snakke om andre åndelige temaer.

Kanskje mange av oss andre er alt for feige? Eller til og med styrt av menneskefrykt?

Forsvar av kristen tro

Man skal ikke snakke mye med folk før man møter motforestillinger mot kristen tro. Noen ganger skyldes dette selvfølgelig at man snakker med folk som rett og slett ikke ønsker å ta evangeliet på alvor – de vil heller kverulere. Men oftest skyldes det nok at folk har feilaktig informasjon om kristen tro. Det er nesten vanskeligere å kommunisere med noen som har feilaktig informasjon, enn med noen som ikke har informasjon i det hele tatt. For hvis kunnskapen er feilaktig, så blir den noe som hindrer mennesker i å være objektive.

Det å gi et korrekt bilde av kristen tro er et eget fag som heter apologetikk, som rett og slett betyr «å forklare seg» eller «å forsvare seg mot angrep». Jeg tror det trengs mer kunnskap om dette for at vi skal nå flere mennesker med evangeliet. Jeg tror selvfølgelig ikke dette er det eneste som trengs, men jeg tror det er undervurdert. Alt for mange kristne er aktive i menighetene og brenner for Jesus, men de aner ikke hvordan de skal redegjøre for sin tro, og forsvare den i møte med folk som har feilaktig kunnskap.

Ulike grupper av mennesker har ulike typer spørsmål. Derfor trengs det folk som er flinke til å svare på spørsmål fra ulike gruppe av mennesker: muslimer, ateister, postmoderne hedonister, mennesker involvert i new age, osv.

Mange av innvendingene som kommer fra unge urbane mennesker i Norge er knyttet til kirkehistorien. Da Vinci koden var uhyre populær da den kom. Problemet var at den styrket en del av de vanligste misforståelsene om kirkehistorien. Mange nordmenn tror faktisk at Bibelen ble redigert av et kirkelig maktapparat, og at heksebrenningene i Middelalderen stort sett ble regissert av kirken, og at kristen tro historisk sett har vært motstander av kvinnefrigjøring. De fleste tror også at kristendommen i hovedsak ble utbredt i Norge gjennom en sentral statsmakt, som ikke gikk av veien for vold hvis «nødvendig». Man skal lese svært lite historie før man ser at dette er langt fra sannheten. Problemet er imidlertid at folk ikke leser historie i det hele tatt – inkludert de kristne som ønsker å nå mennesker som har denne type innvendinger mot kristen tro.

Jeg mener ikke at alle kristne skal bli eksperter på historie. Men noen få grunnleggende kunnskaper måtte vel vært bra. For tiden grubler jeg derfor på å starte en blog som skal hete «kirkehistorie for dummies», men vi får se… Tanken er at den kanskje kunne være til hjelp for i hvert fall å møte den mest åpenbart feilaktige informasjonen som folk sitter med. Så håper jeg at andre kan komme opp med annen type apologetikk, som kan være nyttig i møte med andre typer spørsmål og andre grupper av mennesker.

Kontekstualisering

At man ”kontekstualiserer” noe, betyr at man tilpasser hvordan man formidler budskapet til hvem som hører på. Dette er høyst aktuelt i misjon og evangelisering. Mye av den kristne forkynnelsen i Norge i dag treffer rett og slett ikke tilhørerne. Da er det lett å tenke at dagens nordmenn er lite åpne for evangeliet. Men ofte tror jeg det er formidlingen av budskapet som støter folk vekk, ikke selve budskapet. Dessverre oppleves mange menigheter og deres forkynnelse som lite relevante for den kulturen nordmenn flest er en del av. Men jeg tror altså at mange mennesker ville kommet til tro hvis bare budskapet ble kontekstualisert.

NT har mange eksempler på slik kontekstualisering: Se hvordan Paulus bruker to helt forskjellige innfallsvinkler til evangeliet når han forkynner i synagogen i Antiokia i Pisidia (Apg 13,13-47) og når han forkynner på Akropolis i Aten (Apg 17,22-31). Evangeliet er det samme, men innpakning og kommunikasjon er svært forskjellig. Dette kjennetegnet Paulus sin tjeneste: Han var flink til å tilpasse kommunikasjonen sin til tilhørerne. Han ”skryter” faktisk av at han var tilpasningsdyktig (1Kor 9,20-21). Jeg tror kristenheten i Norge har mye å lære her!

Men kontekstualisering har en annen side også. Evangeliet skal nemlig ikke bare tilpasses tilhørernes kultur. Evangeliet skal samtidig utfordre og endre kulturen den slår rot i. Vi er altså kalt til å gå inn i kulturen samtidig som vi skal utfordre den og forandre den. Vi er kalt til å være jorden salt og verdens lys. Det blir vi ikke hvis vi bare flyter med strømmen. Noen menigheter er flinke til å kommunisere slik at mennesker hører på dem. Men noen ganger kan man føle at saltet har mistet sin kraft. Ja, folk hører på dem. Men hvor har evangeliets evne til å forandre blitt av? Det er altså en innebygd spenning mellom formidling og innhold. Innholdet skal skape forandring, men formidlingen må skje på en måte som gjør at folk lytter.

Her trenger vi både evangelistene og profetene. Evangelistene er opptatt av å nå mennesker. De forstår kontekstualisering! Profeter derimot er opptatt av Guds standard og av evangeliets kraft til å skape forandring. Tragedien i Norge er at evangelistene og profetene sitter på hver sine tuer. Dermed får vi på den ene siden menigheter som har et klart budskap, men som ikke klarer å formidle det. På den annen side får vi menigheter som klarer å formidle budskapet, men de klarer ikke å forandre kulturen.

Slik jeg tenker, så er dette en av hovedgrunnene til at vi trenger apostoliske tjenester. Apostolisk tjeneste handler blant annet om ”å koordinere” formidling og innhold, slik at man ikke får slagside den ene eller den andre veien. Apostler legger nemlig en solid grunnmur, slik at huset som bygges oppå ikke faller verken mot venstre eller mot høyre.

Engels skala

Mange kristne blir usikre når det handler om evangelisering. Hvordan kan de bidra til å lede venner til Kristus? Dreier evangelisering seg om å bygge relasjoner, eller handler det bare om å få mennesker til ”å ta i mot Jesus”, eller hva?

Jeg har sansen for det som kalles ”Engels skala”. Det er en modell som viser de ulike skritt som et menneske tar når det går fra å være uinteressert i åndelige ting til å være en etterfølger av Kristus. Engels skala finnes i litt ulike utgaver, men kan f.eks. se slik ut:

-10 Bevissthet om det overnaturlige
-9 Ingen sann kjennskap til kristen tro
-8 Litt nysgjerrig på den kristne tro
-7 Interesse for kristen tro
-6 Kunnskap om det å være kristen
-5 Forståelse av hva det vil si å være en kristen
-4 Positiv holdning til evangeliet
-3 Bevissthet om personlig behov av evangeliet
-2 Utfordring til og avgjørelse om å handle
-1 Omvendelse og tro
0 EN NY KRISTEN BLIR FØDT
+1 Evaluering av avgjørelsen
+2 Går inn i menigheten
+3 Er med å gjøre andre til disipler

Evangelisering dreier seg om å hjelpe mennesker et skritt høyere på skalaen. Ofte tenker vi at ”evangelisering” kun dreier seg om det ”rundt null” på denne skalaen, dvs. ting knyttet til omvendelse og ny fødsel. Men det er også en form for evangelisering å bringe noen fra (-9) til (-8). Altså fra ”ingen sann kunnskap om kristen tro”, til ”litt nysgjerrig på den kristne tro.” Det er også en del av evangeliseringen å hjelpe en ny kristen med å finne seg til rette i menigheten (+2)

Som jeg nylig skrev i et annet innlegg så har min menighet hatt en viss suksess med å bringe mennesker oppover skalaen i området (-9) til (-4). Altså at vi har sett en åndelig interesse våkne opp i folk og helt fram til de blir positive til evangeliet (noe de ikke nødvendigvis har vært da vi ble kjent med dem). Men dessverre har vi for ofte vært for sløve når det gjelder å utfordre folk til et personlig standpunkt (-2). Som vel de fleste andre menigheter i Norge også kjenner på, så er det dessuten en utfordring å se de som tar et personlig standpunkt gå helhjertet inn i menigheten (+2). Vi mislykkes ikke totalt i disse tingene – for vi har etter hvert en hel del sterke vitnesbyrd – men jeg lengter etter mye mer av dette!

Slike modeller har åpenbart mange begrensninger. Virkeligheten er selvfølgelig ikke så skjematisk, men den hjelper oss til å sette ord på viktige prosesser i evangeliseringen. Jeg mener derfor at den har læringsverdi for enhver som er seriøst opptatt av å nå dagens nordmenn med evangeliet.

Født på ny

I menigheten min har vi vært velsigna med en relativt stor andel av ikke-kristne deltakere på møtene. Det er selvfølgelig utfordrende noen ganger hele tiden å måtte ta hensyn til folk som kan lite om Bibelen og om kristen tro. Men alternativet er verre! Da kona og jeg var i Tyskland i forrige uke var vi sammen med en menighet som på mange måter lignet vår egen: De har ”alltid” ikke-kristne til stede på menighetens møter. Dette er bra, men utfordrende.

Mange menigheter i Norge sliter med å få kontakt med de som ikke tror. Men her er det hjelp å få, hvis man bare er interessert i å motta hjelp. Men menigheter som faktisk har en hel del ikke-kristne i blant seg, sliter ofte med en annen type utfordring: Nye folk begynner å vanke på gudstjenester og i husfelleskap. De kan til og med være med i lovsangen. Etter en stund antar man – helt ubevisst – at den som er så mye på møter sikkert også kjenner Gud. Men det er slett ikke sikkert! Jesus sa at ingen kan se Guds rike uten at han blir født på ny (Joh 3,3). Å bli født på ny er ingen glidende overgang. En fødsel tar litt tid, men det er en konkret fase. Du vet om du er født eller ikke. På samme måte i den åndelige verden: Du kan vite om du er født på ny eller ikke.

Menigheter som lykkes med å skape miljøer hvor både kristne og ikke-kristne trives, kan oppleve at nye mennesker begynner ”å oppføre seg som kristne”, men uten at de har blitt personlig kjent med Gud. Man kan også oppleve at folk etter en stund begynner ”å tro de rette tingene” om Gud, men uten selv å ha bli født på ny.

Derfor oppfordrer jeg folk i min egen menighet til å være veldig bevisste på å lede mennesker til Gud. Har du fått med deg noen venner inn i menighetsmiljøet, så må du etter en stund ta dem ett skritt videre: Du må spørre om de vil gi sitt liv til Gud. Vi kan ikke forvente at mennesker som begynner å henge i miljøet automatisk skjønner at de må bli født på ny. Som regel kreves det at noen prater med dem personlig om saken og hjelper dem til å få sitt forhold til Gud i orden.

Vi må altså ikke slå oss til ro med at folk blir positive til evangeliet – de må oppleve et livsforvandlende møte med den oppstandne Kristus!

De første misjonærene

De første kristne misjonærene som kom til Europa var Paulus og hans følge (Apg 16,6-10). Men da de kom til Europa så hadde veien allerede blitt forberedt av andre mennesker. For i lang tid hadde jødiske misjonærer og handelsmenn reist til mange land. Der hvor de kom forkynte de om Gud og etablerte synagoger (Apg 15,21). Paulus og hans folk bygde i stor grad videre på dette forarbeidet som jødiske misjonærer hadde gjort: De oppsøkte synagogene og forkynte om Jesus. Noen ganger ble budskapet tatt i mot og andre ganger ble det avvist. Men som regel ble menighetene etablert rundt en kjerne av mennesker som hadde en eller annen tilknytning til disse jødiske synagogene.

Jødisk misjon hadde imidlertid et problem: For å kunne bli 100 % del av den gamle pakt, måtte nemlig de hedninger som kom til tro la seg omskjære. Tanken på dette var ikke mer fristende for den vanlige romer, enn hva det er for en vanlig nordmann i dag. Det sitter langt inne! Derfor endte man gjerne opp med flere ulike grupper i de jødiske forsamlingene. Noen lot seg omskjære, og disse kalles i NT for proselytter. Men en meget stor gruppe av mennesker kom til synagogene for å høre opplesningene fra Skriftene, og de endret sin livsstil mer eller mindre i henhold til Skriften, men uten å la seg omskjære. I NT kalles disse for ”de som trodde på jødenes Gud”

Paulus sin genistrek med hensyn til misjon var at han underviste at hedninger ikke behøvde å la seg omskjære for å bli en del av Guds familie. Kristus kom for å rive ned gjerdet som skilte mellom mennesker, og det er ikke lenger spørsmål om jøde eller greker, mann eller kvinne. Dette er et hovedpoeng gjennom det meste av Paulus sin undervisning.

Dette ga en formidabel respons hos de som trodde på jødenes Gud, men som ikke hadde latt seg omskjære. Plutselig så ”slapp de jo unna” noen av de tøffeste kravene. Nettopp denne gruppen av mennesker ble derfor kjernen i mange av de menigheter Paulus plantet.

For jødiske misjonærer måtte dette føles som ”ufin konkurranse”. Paulus forkynte jo den samme Gud og brukte de samme Skriftene. Men han hoppet elegant over det som var det største hinderet for hedninger som kom til tro på Gud. Jødene kunne ikke slutte å undervise om omskjærelse, siden dette var en integrert del av teologien deres. Men Paulus hadde en teologi som elegant omgikk hele problemet. Apostlenes kamprop var nettopp ”derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedninger som vender om til Gud” (Apg 15,19). Det er ikke rart at jødiske ledere ble sinna. Her kom en kar og stjal nesten hele menigheten fra misjonærene som hadde jobbet der i årevis med forkynnelse og skriftlesing. Det gjorde han – i deres øyne – hovedsakelig ved å gi blaffen i den mest utfordrende siden ved Skriftens undervisning, nemlig omskjærelsen.

Jeg tror vi kan lære mye av dette når vi ønsker å nå ut med evangeliet i dagens Europa. Det er mange mennesker som ”tror på de kristnes Gud” men som av ulike grunner ikke klarer å identifisere seg 100 % med kirkene, og derfor ikke fullt ut blir en del av det kristne fellesskapet. Disse kan vinnes for Kristus hvis vi har mot til å tenke nytt, slik Paulus gjorde. Det betyr ikke at vi skal vanne ut evangeliet. Det gjorde da ikke Paulus heller. Vi må bare fjerne de unødvendige hindrene for mennesker. De siste årene har jeg truffet mange som har denne åndelige bakgrunnen: De tror på Gud, men av ulike grunner har de ikke vært en del av en kristen menighet. Når disse får forkynt evangeliet uten alt unødvendig tillegg som gjør det vanskelig for dem å identifisere seg med de kristnes Gud, så finner de fram til frelse. Jeg tror det finnes millioner av slike mennesker rundt i Europa i vår tid.

Keltisk metode for evangelisering

Jeg anbefaler enhver som ønsker å nå unge mennesker med evangeliet å lese boka ”The Celtic Way of Evangelism” av George G Hunter. Han trekker mange interessante paralleller mellom situasjonen i det ”før-kristne” Nord-Europa og dagens vestlige ”etter-kristne” kultur. Ett av poengene hans som har betydd mye for meg, er hvordan evangeliseringen vår kan bli mer effektiv i å nå postmoderne mennesker.

Kort sagt skisserer Hunter to ulike tankemodeller med hensyn til evangelisering. Disse kaller han henholdsvis for ”romersk” og ”keltisk”. Begge modellene består av tre ulike hendelser, og målet er det samme med begge modellene. Men rekkefølgen på de ulike trinnene er forskjellig.

Hunter hevder at de fleste menigheter har en ”romersk” modell for evangelisering. Denne modellen sier at evangelisering foregår i tre skritt: Først proklamerer vi budskapet. Deretter blir folk bedt om å ta standpunkt til budskapet (altså bli disipler av Jesus). Til sist inkluderer vi de som tar i mot budskapet som en del av fellesskapet (f.eks. gjennom dåp). Modellen er altså: Proklamasjon – Beslutning – Fellesskap

Den ”keltiske” modellen stokker om på rekkefølgen: Først inviterer vi mennesker inn i fellesskapet. Deretter samtaler vi med dem. Til sist kommer beslutningen om selv å følge Jesus. Modellen er altså: Fellesskap – Samtale – Beslutning

Begge modellene inneholder de to viktigste delene, nemlig beslutning og fellesskap. Dette er bibelske verdier som vi alltid må ha som mål i vår evangelisering. Men rekkefølgen disse elementene kommer i, kan vi vel tørre å utfordre? Kraftverket har av og til blitt kritisert fordi vi lar mennesker som ikke er bekjennende kristne, få lov til å bidra aktivt på gudstjenester, f.eks. som musikere i lovsangsteamet. For en kristen som har en ”romersk” modell i hodet sitt, så blir dette helt feil: Hvordan kan vi la noen være en så synlig del av fellesskapet før han/hun har tatt en beslutning om å følge Jesus? Men for en som har en ”keltisk” modell i hodet sitt, så er dette helt logisk: Man forventer jo at mennesker først blir en del av fellesskapet, slik at man deretter gjennom samtale kan hjelpe dem fram til en bekjennelse.

De siste årene har vi hatt mulighet til å teste ut en del av disse tankene i Kraftverket. Vi har slett ikke funnet alle svar, men vi har i alle fall sett en del mennesker komme til en klar bekjennelse som Jesu disipler. Dette har i stor grad skjedd ved at vi har fulgt den ”keltiske” modellen. Dette ser altså ut til å virke i praksis, og det er jo den beste anbefaling en bok kan få.

Kunnskapsord på gata

I mai 2007 var jeg noen dager i Frankfurt. Dette er vel den eneste byen i Europa med skikkelig ”sky-line”, med skyskrapere i 200 meters klassen. På vei tilbake til hotellet mitt en sen kveld, ble jeg stående på en av de flotte bruene over Main og betrakte storbyen ”by night”. Jeg liker meg godt i store byer, men må innrømme at jeg ble litt overveldet med tanken på å nå et slikt sted med evangeliet.

Da spurte jeg Gud: Hvordan kan vi nå en slik by med evangeliet? Jeg følte svaret var at vi trenger to ting: Menigheter som har ekte fellesskap, og Guds kraft. Dette føler jeg stemmer bra overens med hva vi leser i Apostelgjerningene, så jeg sa til Gud: ”Det med ekte fellesskap er jeg gjerne med og tar i et tak for, men din kraft må du sørge for!” Neste dag fikk jeg svar på tiltale:

Jeg var på vei for å besøke en menighet på østsiden av Frankfurt som jeg har vært i mange ganger før. Men når jeg skal ta undergrunnsbanen, så er stasjonen stengt, selv om dette er torsdag ettermiddag og mange mennesker er på vei hjem. Jeg blir derfor gående litt i sentrum, og kommer da i prat med et par mennesker (som jeg aldri har sett før). Da føler jeg Gud gir meg et kunnskapsord, som jeg bestemmer meg for å dele med han det gjelder (ja, jeg vet det høres vilt ut…) Mottakeren av ordet synes uansett at jeg virkelig treffer spikeren på hodet. Jeg spør derfor om jeg kan få be for ham. Han er positiv og jeg begynner å be. Ett minutt etterpå ligger han sammensunket på gata (!) midt i Frankfurts travleste gågate, hvor tusenvis av mennesker passer hver time.

Etter at han kommer seg på beina, blir vi enige om å ta en kopp kaffe sammen. Min nye venn skal på kino sammen med ei jente, og hun kommer også og setter seg sammen med oss. Da føler jeg at jeg får et kunnskapsord også til henne. Etter få minutter sitter hun på caféen med tårene strømmende nedover kinnet.

Noen uker senere fikk jeg en mail fra henne hvor hun bl.a. skriver: ”Gott stellt momentan mein Leben ziemlich auf den Kopf” (Gud setter for tiden livet mitt på hodet). Dette korte møtet medførte bl.a. at hun flyttet fra Frankfurt til en annen by, fordi hun forstod at hun trengte et kristent fellesskap for å vokse videre med Gud (og hun kjente til et slikt i en annen by). Hun fortalte også i mailen hvordan Gud hadde befridd henne fra en angst hun hadde slitt med i mange år. Så et slikt kort møte mellom Gud og mennesker, kan virkelig forvandle liv!

Jeg tror ikke dette skjedde fordi jeg er spesielt åndelig. Men jeg tror Gud ville vise meg at Han er mer enn i stand til å demonstrere sin kraft, hvis vi er interessert i det! De siste par årene har jeg fått lov til å se hvordan slike ”plutselige” åpenbaringer av Guds kraft kan forvandle mennesker på noen minutter. Dette har gitt meg mer tro enn noen gang på at Gud virkelig kan nå storbyene i Norge og Europa med evangeliet. Det dreier seg om at vi er villige til å bygge ekte kristne fellesskap og at vi lar Gud få vise sin kraft!

Hvordan skape disipler

Som jeg skrev om nylig så er det noe som legger lista for høyt og noen som legger den for lavt når det gjelder å bli en del av fellesskapet. Skal jeg velg mellom disse to grøftene, så velger jeg den hvor lista ligger for lavt! I et slikt miljø har du som regel mange folk. Selv om mange av disse ikke er kristne, så vil de gjerne være åpne for åndelig input. Det ”eneste” som da gjenstår er å presentere Jesus for dem på en slik måte at de forstår hvem Han er, og hva Han forventer av sine etterfølgere.

Et fellesskap hvor lista ligger for høyt er mye vanskeligere å gjøre noe med: Der har man en hard kjerne av folk som har skikkelig peiling både på kristen lære og kristen livsstil. Men de har liten evne til å kommunisere med folk utenfor den kristne ”bobla”. Man kan alltid heve standarden enda et lite hakk på de som allerede er der: Ha noen flere konferanser og bibelstudiegrupper. Da vil de som er en del av gjengen få mer og mer kunnskap. Men vil de nå noen nye med evangeliet?

Hvis du jobber i situasjoner av typen ”masse folk – få disipler” så vær oppmuntret! Du har nemlig en kjempemulighet. Det er faktisk langt enklere å gjøre disipler av folk som ikke er kristne ennå, men som kjenner deg og har tillit til deg - enn det er å gjøre menneskefiskere av en gjeng som har sittet på litt for mange kristne konferanser.

Alt du trenger er en plan for å gjøre disipler av folka som kommer. Ikke prøv å gjøre disipler av hele gjengen samtidig. Be Gud vise deg en håndfull mennesker du kan investere mye tid i. Hvis du lykkes med å gjøre en gruppe til virkelige disipler, så vil de etter hvert trekke de andre i miljøet med seg. De folka jeg har satset mest på de siste årene tar i disse dager over hele lederskapet for menigheten jeg plantet. Nå er det de – og ikke først og fremst jeg – som når ut til nye folk og gjør dem til disipler.

Vil du virkelig nå ut?

De siste ukene har jeg snakket med mange menighetsledere. Forbløffende mange av dem er frustrerte fordi de ikke når ut til kirkefremmede. Jeg sier ”forbløffende” fordi jeg er overbevist om at det finnes tusenvis av mennesker i Norge som er veldig åpne for evangeliet. Menighetene ønsker å nå ut med evangeliet – og folk ønsker å høre evangeliet. Hvorfor da tilsynelatende så lite respons?

Med fare for å virke arrogant: Jeg har lenge hevdet at de fleste menigheter ikke vokser fordi de egentlig ikke ønsker å vokse. Nå er det nok sånn at de fleste pastorer hadde sagt ja takk til å få hundre nyfrelste inn døra. Men selvfølgelig bare hvis de oppførte seg som gode kristne. Hvis de bare kunne legge fra seg problemene sine i det de ble frelst, så hadde det jo vært simpelthen storartet å få så mange nye medlemmer. Men problemet er jo at nyfrelste sjelden kommer ferdig disippelgjort fra første dagen de blir kjent med Gud.

Mange mener at vi lever i de siste tider. I følge Paulus vil folk da være ”egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det gode, svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud.” (2Tim 3,2-4) Dette er en ingen dårlig beskrivelse av en vanlig ung person i Norge. Selvfølgelig vil Guds ord forandre folk på sikt, men dette er utgangspunktet. Så da spør jeg: Hvor mange av denne typen folk ønsker du å ha i forsamlingen din?

Ja, jeg håper virkelig du har lyst til å få inn mengder med slike folk. Men da vil du raskt oppdage enda et problem: De som allerede er kristne vil bli skeptiske! Vi forventer kanskje at etablerte kristne skal bli lykkelige over at mennesker blir frelst. Men dessverre er det ikke alltid sånn! Rick Warren sa en gang at alle menigheter som vokser blir kritisert av andre menigheter fordi de er ”for grunne” og ”for overflatiske”

Fordi du ønsker å gjøre de nyankomne til disipler, så senker du tilsynelatende standarden: Helt naturlig vil noen sovne under lovsangen og sende tekstmeldinger under prekene. Bibeltimene vil ikke lenger dreie seg om Daniels bok, men hvordan du kan lære å elske Gud og andre mennesker, samtidig som du kjemper deg fri fra spilleavhengighet eller pillemisbruk eller vanen din med alltid å baktale folk. De fleste kristne blir sjokkerte over en forsamling som er slik.

Så hvis du virkelig ønsker å nå ikke-kristne med evangeliet, så vær forberedt på å få inn en gjeng utakknemlige, egosentrtiske baktalere. I tillegg vil kanskje mer respekterte og ”åndelige” kristne se ned på deg fordi du ha senket standarden. Men tro meg: Det er verdt det alt sammen! For i løpet av 3-4 år så vil disse menneskene som møter Gud i dag ha vokst til helhjertede disipler, som er villige til å legge ned sitt liv for andre. Jesus skapte en slik forandring med 12 slabbedasker fra Galilea – og Han gjør fortsatt lignende ting – også her i Norge!

Hvor høyt legger du lista?

Hvor høyt legger du lista for folk i fellesskapet ditt? Hva forventes det av folk som er med? Hva forventes det fra nye som dukker opp?

Min erfaring er at noen fellesskap legger lista for høyt. Man ønsker så inderlig at folk skal leve overgitt til Gud og virkelig være disipler. Derfor fokuserer man på helliggjørelse og innvielse. Særlig ledere som er sterke på det profetiske eller på læresiden har en tendens til å legge forventningene høyt. Det er bra med forventninger, men noen ganger så er det som man sier til nybegynnere: ”Her ligger lista på 2 meter, og med Guds hjelp så vil du klare å hoppe over.” Det er sant, for alt er mulig for den som tror! Problemet er bare at mange gir opp uten å forsøke en gang. Dermed opplever slike fellesskap at de ikke når ut til kirkefremmede. (For ordens skyld: Det kan selvfølgelig være andre grunner også til at man ikke når ut…)

Typiske evangelister derimot, har en tendens til å legge lista tilnærmet på null centimeter. Det er som høydehopp uten list: ”Bare du treffer mellom stengene, så garanterer vi at du ikke river!” På den måten kan man nok samle mye folk. Men siden det ikke er noen forventninger til de man samler, så utvikler de seg heller ikke til modenhet. Dermed ender lederne fort opp med å slite seg ut.

Min oppfordring er: Bli enige om hvor lista ligger i deres fellesskap – og ikke minst hvor den bør ligge. Da kan dere oppdage at lista enten ligger for høyt eller for lavt. Det igjen er et signal om at dere bør konsultere noen med en komplementær gave. Har dere f.eks. masse folk, men ingen forventninger, så få hjelp av noen som kan en del om disippeltrening. Har dere derimot en høy standard, men så godt som ingen kirkefremmede, så trenger dere nok heller hjelp av evangelister.

PS. Det aller verste er for øvrig om man hele tiden endrer nivået for lista, avhengig av siste taler. Da blir i hvert fall søkende mennesker forvirra.

Menighetens grunvoll

Bibelen snakker mye om at vi har behov for å ha en solid grunnvoll. Men hva er egentlig en solid grunnvoll? For det første betyr det at hver enkelt kristen må få en sterk grunnvoll å bygge livet sitt på. Denne grunnvollen er det verk Jesus har gjort, og den enkeltes respons på dette verket av Gud (1Kor 3,9-13 +Heb 6,1-2).

Men også lokale menigheter må ha en god grunnvoll. Denne grunnvollen bør etter min mening legges av apostler og profeter: ”Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv”. (Ef 2,20)

Hva slags grunnvoll vil en apostel legge da? Jeg tror Misjonsbefalingen er selve arbeidsbeskrivelsen for enhver apostel (Matt 28,18-20): Sørg for å forkynne på en slik måte at mennesker som tar i mot blir en del av et lokalt fellesskap - og at de blir disipler som når ut til andre mennesker og gjør dem til disipler. Grunnvollen i en menighet består altså av felleskap, disippelskap og evangelisering. Dette trenger ikke være en tradisjonell form for evangelisering, men det betyr at man faktisk vinner nye mennesker for Gud

Noen tenker at når de starter en ny menighet, så skal de først lage en solid grunnvoll, og deretter skal de nå ut. Da tenker man på at de som allerede er i menigheten først må få en grunnleggende forståelse av ting og/eller få ryddet opp en del ting i livet sitt – deretter kan man begynne å nå ut. Slik tenker kanskje hyrder, lærere eller profeter, men slik tenker ikke apostler! Man skal ikke lese mye i Apostelgjerningene før man forstår at apostler grunnlegger forsamlinger som når ut med evangeliet fra første dag. De første apostlene grunnla slett ikke problemfrie menigheter, men de grunnla menigheter som nådde ut! (Apg 6,7 +16,5 +19,10 1Tess 1,8 + Rom 1,8)

Dette betyr selvfølgelig ikke at det er uvesentlig hvordan menigheten fungerer innad. Slett ikke! Men man kan ikke vente med å nå ut til man har fått ordnet opp internt først. Det går ikke an først å legge grunnvollen, for deretter nå ut. For det å nå ut er i seg sjøl en vesentlig del av selve grunnvollen i menigheten. Med andre ord: Hvis en menighet ikke når ut, så beviser det at grunnvollen er mangelfull. Man kan ikke ha en menighet som har en solid grunnvoll, hvis den ikke når ut! Det å nå nye mennesker med evangeliet må være en del av arvestoffet (DNA) i en lokal menighet. Du kan ikke vente med å få på plass arvestoffet til barnet er blitt 2-3 år gammel. Det rette DNA må på plass fra unnfangelsen av!

Derfor lengter jeg ikke først og fremst etter menigheter som fungerer godt internt. Jeg lengter etter menigheter som først og fremst når ut til nye mennesker, samtidig som de som allerede er i menigheten mer og mer lærer å holde alt det Jesus har befalt oss.

Moderne hedninger

Da mine foreldre lot være å døpe meg da jeg ble født i 1962 var dette helt uvanlig, så sant man ikke tilhørte en frimenighet. Jeg husker selv hvor rart det var å være eneste elev i klassen som ikke var medlem av et kirkesamfunn. Det var litt av noen kommentarer man kunne få! I dag derimot er det svært vanlig at folk ikke har noen form for kirkelig bakgrunn. Dette er det jeg kaller ”moderne hedninger” (som jo ikke er noe godt bibelsk begrep, men det er heller ikke poenget).

En moderne hedning er en person som har svært lite eller ingen bakgrunn i tradisjonell kristen kultur, selv om han er oppvokst i Norge. Hvis en slik moderne hedning blir åndelig søkende, så er det lite sannsynlig at han (hun) vil søke til en kristen menighet. Kronprinsessens engleskole er et like naturlig sted å starte sin åndelige søken. Bare folk som har levd for lenge i en kristen getto – samt de som er dogmatiske ateister – blir overrasket over at så stor del av Norges befolkning tror på engler og den slags. Moderne hedninger er slett ikke uåndelige – de søker bare ikke svar på sine åndelige spørsmål i Bibelen.

I mange år var det slik at ”det som gjaldt” når det gjaldt menighetsvekst var å gjøre det enkelt for søkende mennesker å finne seg til rette i menigheten. Det var viktig å være søkerorientert. Man søker å fjerne alt som kan støte søkende mennesker vekk (bortsett fra selve kjernebudskapet i evangeliet da…) Slike menigheter er glimrende for de som har vokst opp med en viss kontakt med menighetsliv og kirke. Mennesker som har vært innom en menighet, men av en eller annen grunn har valgt å gå bort fra menigheten, kan ofte finne seg til rette i en slik sammenheng. Noen av de mest kjente slike menigheter er Willow Creek og Saddleback.

Men skal vi klare å nå de moderne hedningene, så er jeg overbevist om at vi må ha en ny type menighet. Da må vi først finne ut hvordan en slik menighet er! Hva slags menigheter kan nå dagens norske hedninger og gjøre dem til disipler? Det beste er jo selvfølgelig å snakke med ledere for menigheter som faktisk når ut til de moderne hedningene med evangeliet. Med det finnes etter hvert en god del bra litteratur om dette. Mye kan man også finne på nettet ved å søke på begreper som ”emerging church” og ”missional church”. Som en enkel start kan man jo høre på disse korte intervjuene:

http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd
http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd
http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd