Fellesskap for fellesskap

For et par uker siden var knapt 30 mennesker samlet til et felles måltid i Asker. Dette var ledere fra åtte ulike nye menigheter og fellesskap på det sentrale Østlandet. I tillegg var det også noen få andre til stede. Formålet med kvelden var å utvikle vennskap og relasjoner mellom mennesker som bygger menighet. Fokus var altså ikke undervisning, selv om et par stykker holdt hver sitt korte innlegg. Fokuset var nettopp fellesskap – og det skjer aller best over et måltid.

Mange nye fellesskap ser dagens lys i Norge i dag. Et problem som flere av disse opplever er at de kan bli stående isolert. Noen velger å gå inn i et etablert kirkesamfunn for å få nødvendig kontaktflate. Men for mange er ikke dette en optimal løsning. Kanskje særlig gjelder dette menigheter som bygges etter litt utradisjonelt mønster – gjerne med sterkt fokus på hverdagsliv, på disippelgjøring og på evangelisering. Dette er i hvert fall min erfaring når jeg snakker med mennesker som står i slike pionersituasjoner: At de blir stående alene med ansvaret. Selv om man er i et fellesskap som står tett sammen lokalt, trenger man å bli eksponert for en større sammenheng. Dette var tankene bak å invitere til ovennevnte samling.

I fjor hadde vi én tilsvarende samling i Oslo. Den gangen var det kona og jeg som inviterte. Denne gangen stod vi sammen med ledere fra to andre nye fellesskap i å invitere. Framover kommer vi til å ta initiativet til flere lignede arrangementer. Målet vårt er ikke at vi skal bli så mange som mulig. Men jeg tror det er mennesker som leser denne bloggen som virkelig føler behov for kontakt med andre som står i lignende situasjon som dem selv. Hvis dette gjelder deg, så legg gjerne igjen en kommentar eller send meg en mail.

Desentraliserte nettverk

Jürgen Habermas er kanskje den mest innflytelsesrike nålevende filosof. Tidsskrift for teologi og kirke publiserte nylig en artikkel av Habermas som beskriver «religionens tilbakekomst». Etter andre verdenskrig har religion fått stadig mindre plass i vår kultur. Mange i Vesten har derfor antatt at religion snart vil bli mer eller mindre borte. Imidlertid har mange forskere begynt å stille spørsmålstegn ved nettopp denne tankegangen. For de siste årene har religion tvert i mot blitt stadig mer synlig. Habermas snakker derfor om at vi er på vei mot et postsekulært samfunn.

Artikkelen har mye interessant ved seg. Jeg tenkte imidlertid bare å gripe fatt i en liten detalj i den. Habermas sier at én av grunnene til at religionene nå er på vei tilbake i den offentlige bevissthet er at alle de store verdensreligionene ekspanderer kraftig ved hjelp av vellykkede misjonsstrategier.

Men det er ikke alle grupperinger innen de store verdensreligionene som ekspanderer, det er bare enkelte grupper innen disse religionene som vokser. Habermas skriver noe interessant om hvilke grupperinger som har framgang: «Misjonssuksessen har åpenbart også sammenheng med hvor bevegelige organisasjonsformene er. Den verdensomfattende, multikulturelle romersk-katolske kirken tilpasser seg globaliseringstendensene bedre enn de nasjonalstatlige protestantiske kirkene, som er de store taperne. De som utvikler seg mest dynamisk er de desentraliserte nettverkene innenfor islam og blant de evangelikale».

De som opplever vekst er altså de grupperingene som har en fleksibel organisasjon. Når det gjelder å nå ut med budskapet, så er den store taperen de klassiske protestantiske kirkesamfunnene. Den katolske kirken lykkes til en viss grad, mens vinnerne er det Habermas kaller for desentraliserte nettverk.

Dette passer godt med noe jeg selv synes å ha observert. For å lykkes med evangelisering og menighetsvekst i Norge så tror jeg vi trenger nettopp flere slike desentraliserte nettverk. Menigheter som blir sentralstyrt fra et hovedkvarter blir ofte lammet i sin kreativitet, mens menigheter som står helt aleine har en tendens til å bli utsatt for kriser av ulike slag. Derfor tror jeg vi trenger å utvikle nettopp slike desentralisert nettverk: Menigheter som står sammen på en forpliktende måte, men uten å kontrollere hverandre.

Fellesskap for fellesskap

I dag fikk jeg en mail om et husmenighetsmiljø som hadde avgått ved døden. Stille og forsiktig sovnet det inn. Litt som en ensom gammel dame i en stor by. Hun kan bli borte uten at naboene reagerer, og så blir hun liggende der helt til noen finner henne etter lang tid.

Jeg blir trist når jeg hører om fellesskap som ender slik. Etter å ha vært opptatt av husmenigheter i over 25 år, så har jeg dessverre hørt slike historier alt for mange ganger. Samtidig hører jeg stadig oftere om nye fellesskap som starter opp. Spørsmålet blir da om det er mulig å hjelpe disse nye fellesskapene til å unngå en død i ensomhet. Jeg har ikke svaret, selv om jeg har noen tanker.

En ting som er viktig er å skape møteplasser for folk fra slike små fellesskap. Mennesker i husmenigheter har som regel godt fellesskap internt, men står ofte sørgelig alene – uten mye kontakt med andre i lignende situasjoner. Man leser gode bøker, følger med på blogger, og drar kanskje en sjelden gang på en konferanse. Men dette dekker ikke behovet for innspill og inspirasjon. Min erfaring er at det trengs mye støtte og oppmuntring for å lykkes med å etablere et husfellesskap som er levedyktig på lang sikt. Noen har også behov for veiledning, slik at de unngår de mest åpenbare veigrøftene.

Derfor vokser det fram en tanke om å lage «fellesskap for fellesskap». Altså et forum hvor de som bygger lokale fellesskap, jevnlig kan komme sammen med mennesker i lignende situasjoner fra andre steder. Et sted hvor ulike fellesskap kan ha fellesskap med hverandre. Det er noe godt ved å treffe de samme personer gjentatte ganger med jevnlig mellomrom. For på den måten vokser det fram gjensidige vennskap på kryss og tvers. Faktisk vil hele fellesskap kunne føle at de på den måten blir «bestevenner» med andre fellesskap.

Metaforer for nettverk

Bruken av metaforer er veldig vanlig i Bibelen. En metafor er et ord eller uttrykk som brukes i overført betydning. Man bruker det for å gi innsikt i visse egenskaper ved det som er samtalens hovedpoeng. Poenget er ikke å gi en nøyaktig beskrivelse av noe, men å fremheve ett aspekt ved en sak.

For eksempel bruker Bibelen en rekke metaforer for å beskrive menigheten: Kropp, tempel, saueflokk, brud, nasjon, familie, osv. Når vi sier at menigheten er «Kristi kropp» så mener vi jo ikke at jeg faktisk er en lillefinger, mens du er et øre. Poenget er at du og jeg utfyller hverandre i funksjon, på samme måte som kroppens ulike lemmer gjør det. Metaforen «Kristi kropp» fremhever dermed ett aspekt av Guds menighet. Når menigheten sammenlignes med en saueflokk, så betyr ikke det at vi alle har ull på kroppen og breker, men at vi alle følger den samme hyrden. Metaforen «saueflokk» fremhever dermed et annet aspekt ved menigheten enn «Kristi kropp». God bruk av metaforer kan på den måten gi oss nyttig innblikk i visse aspekter ved en sak. Men samtidig må vi forstå at de har begrensninger i overføringsverdien.

Når det gjelder menighet, så er vi vant til metaforer. Men jeg skulle gjerne funnet noen gode metaforer når det gjelder menighetsnettverk eller «church planting movements». Gunnar Skeid skrev om en slik metafor på bloggen sin nylig, nemlig om «franchisemenigheten». Noen vil nok rygge tilbake i ren forskrekkelse over et slikt bilde. Men hvis vi tolker dette som en metafor, så kan den kanskje ha noe for seg. Det er vel ingen som ønsker seg et nettverk av menigheter som drives nøyaktig likt som Nille eller Rema 1000 - med profitt som høyeste mål. Men jeg tror likevel vi kan lære noe av disse kjedene, for eksempel med hensyn til opplæring, personalbehandling og strategisk tenkning.

Hvilke andre metaforer kan man tenke seg for å beskrive slike nettverk? Paulus beskriver vel sitt apostoliske team som ”et seierstog” (2Kor 2,14). Egentlig bruker han her ordet for de opptog som skjedde til ære for vinguden Bacchus. Disse opptogene var sannelig noe som ble lagt merke til. Fra vår tid kan man kanskje se for seg metaforer som entreprenørselskap, konsern, høyspentnett med transformatorer, arkitektkontor, guild (dataspill)… Noe av dette er helt sikkert dårlige metaforer. Men jeg vil gjerne ha forslag til gode metaforer!

Tur til Tyskland

I morgen drar kona og jeg til Tyskland. I helga skal vi være på besøk hos en menighet helt sør i Sachsen, på grensa til Tsjekkia. Menigheten som har invitert oss er knyttet til et nettverk av menigheter som heter Jesus Freaks Lørdag ettermiddag er mennesker fra flere menigheter i området invitert til samling. Jeg skal undervise om temaet ”Menigheten og Guds rike”.

Sachsen er en delstat som virkelig har stort behov for menighetsplanting og evangelisering. Guds menighet der levde i store problemer det meste av 1900-tallet. Først under nazistene og deretter under kommunistene fram til Berlinmurens fall. Overgangen til knallhard kapitalisme har heller ikke vært enkel. Menighetene har derfor stort behov for oppmuntring og frisk visjon. Vi håper å få være med å gi noe av dette! Vær gjerne med å be for oss og at Gud skal åpne både dører og hjerter.

Samtidig har området en historie av Guds inngripen: Vi skal være 15 mil fra Praha hvor Jan Hus var en av de viktigste forløperne for reformasjonen. Vi har også planlagt å besøke Herrnhut som ligger i området, og som regnes som fødestedet for den moderne misjonsbevegelse. I den byen var det i sin tid et bønnemøte som varte uavbrutt i 100 år! Ja, du leste rett: Ett hundre år med uavbrutt bønn! Natt og dag! En menighet i byen der ønsker å ta opp noe av denne arven bl.a gjennom fokus på bønn og lovsang.

Teologi og nye menigheter

Forskningsprosjektet ”naturlig kirkevekst” viste at det er en negativ sammenheng mellom teologisk utdannelse og menighetsvekst. Altså at en menighet som har en pastor med teologisk utdannelse har mindre sannsynlighet for å vokse, enn hvis pastoren ikke har slik utdannelse. Men det betyr ikke at det er feil å kunne teologi! Jeg tror dette problemet skyldes at mange teologer begynner å jobbe i feil type menigheter - nemlig de som har lite potensial for å vokse. Det jeg drømmer om er mennesker med kunnskap, som bruker kunnskapen sin til å bygge menigheter som vokser – ikke til å vedlikeholde menigheter som står på stedet hvil.

Grunnleggende teologisk forståelse gjør oss langt mindre sårbare for ekstrem lære og slagside i undervisningen. Nesten like viktig er kunnskap om kirkehistorien. Jeg ser også hvor viktig det er å ha grunnleggende kunnskap om organisasjon og ledelse for å bygge stabile fellesskap. Samtidig må vi ha den friske salvelsen som bare kommer gjennom et nært forhold til Den Hellige Ånd. Da blir vi som de Jesus omtalte i Matteus 13,52: "Derfor er enhver skriftlærd som har gått i himmelrikets skole, å ligne med en husbond som har både nytt og gammelt å hente fram av sitt forråd."

Dette blir en ekstra stor utfordring der hvor mange nye menigheter starter opp, for nye menigheter er avhengige av å skolere folk mens de jobber med å bygge opp den lokale forsamlingen. Du kan ikke sende bort slike ledere for å studere i flere år, for da vil ikke menigheten være der når de kommer tilbake. Vi må derfor sørge for at unge ledere kan lære mens de er ”på jobben”. Dette blir opplæring mer av type ”lærling” enn av type ”student”. Dette er for øvrig mer slik som de første apostlene trente unge ledere. De sendte ikke Timoteus eller Markus av sted for å gå på bibelskole. I stedet tok de dem med seg på jobben og lærte dem opp underveis (Apg 12,25+16,3). Men hvis vi ikke passer på, så kan formelle kunnskaper bli ansett som mindre viktig i en slik sammenheng. De daglige utfordringene står i kø for en menighetsplanter. Hvordan skal han/hun da ta seg tid til å skaffe seg en ”grunnutdannelse” innen teologi og kirkehistorie?

Dette er en utfordring som misjonærer har kjent på i årevis. En av de kreative løsninger som har kommet opp er TEE (Theological Training by Extension). Poenget er at pastorer kan få trening samtidig som de leder forsamlingene sine. TEE startet i Latin Amerika hvor det viste seg å være særdeles effektivt for å støtte pastorer i fattige forsamlinger som opplevde vekkelse. Siden har det spredd seg over det meste av verden. Men jeg kjenner ikke til mange slike opplegg på norsk. Kanskje Kristen Brevskole kan klassifiseres som dette? Jeg vet også at DAWN har startet noe i denne gata. Er det noen som vet noe mer om slike opplegg på norsk? Siden vi har stadig mer kontakt med Tyskland og Sveits, så vil jeg gjerne få tips om gode opplegg på tysk også.

Jeg tror i alle fall at det er behov for et slikt opplegg på norsk. TEE hvor man kombinerer internett med samlinger av og til i helger/ferier. Det bør undervises i temaer innen teologi og kirkehistorie. Men også om praktiske ferdigheter innen menighetsbygging og ledelse. Hvis man kombinerer dette med fellesskap over gode måltider, samt profetisk forbønn, så er vi vel på sporet av noe viktig?

Fadderordning for nye menigheter

Her om dagen fikk jeg en trivelig SMS: ”Vi starter med cellegruppe i morgen kl 18.30, Takk for fødselshjelp. Regner med at du kan være fadder for barnet…?”

For det første er det jo moro å være med å se at nye fellesskap blir født fram. Nest etter det å se at mennesker møter Jesus for første gang, så er fødselen av nye fellesskap det heftigste man kan være med på som kristen. Når man i tillegg vet at nye menigheter er de som når flest nye mennesker med evangeliet, blir det jo dobbelt moro! De som skrev dette er mennesker som er glad i Jesus og hans ord, og som har vist at de klarer å nå ut til kirkefremmede med evangeliet. Så dette nye fellesskapet har jeg virkelig tro på!

Men det som jeg synes var litt gøy i språkbruket her er ordet ”fadder”. Jeg tror mange nye fellesskap hadde hatt behov for faddere. Hvis man starter en ny menighet i dag, så er det vanlig at man går inn i et etablert kirkesamfunn eller apostolisk nettverk med ”hud og hår”. Alternativet er at man blir stående helt alene. Jeg kan forstå de som vegrer seg for å gå inn i et kirkesamfunn. Samtidig er sannsynligheten for ikke å overleve som menighet meget stor hvis man står helt alene.

Her kan kanskje en slags ”fadderordning” komme til hjelp? Man har noen utenfor sammenhengen som føler et åndelig ansvar for det som skjer, men uten å ”eie” den nye forsamlingen. Faddere skal jo ikke eie barna, men være en forbeder og støtte mens de vokser opp.

Europa kaller

Jeg har tidligere skrevet om at det trengs 100 nye menigheter i Stor-Oslo. DAWN mener det trengs enda flere, og har som mål å se 150 nye menigheter plantet her. Imidlertid er behovet enda større nedover på kontinentet. Her om dagen mottok jeg en mail fra en tysk venn. Han ønsker å leve radikalt for Jesus. Sammen med noen venner prøver han å bygge en menighet som er relevant for det miljøet de ønsker å nå, men det er ikke helt enkelt. Han skriver bl.a.:

"We need new revelation about the practical actions of God and real changing processes in our Christian group. At the moment we are stuck. I believe it would be very necessary that people from the outside come to help and teach us. If nothing happens, we will probably stay in the dangerous situation of stagnation and dying. There is a spiritual fight in Germany, such that the new ways of churches can't rise up. If it is God’s intention, it would be great if you could come to us for some time, be in our group and give some help and teaching. I believe that if nobody from the outside comes to help us, our group could be lost."

Rundt om i Europa har jeg møtt mange folk som opplever det slik. De ønsker å nå byen sin med evangeliet. Men åndskampen er tøff, og man føler seg ofte isolert og aleine. Da er det lett å gi opp! Hvis det er vrient å bygge menigheter som vokser her hjemme i Norge, så er det virkelig tøft nedover på kontinentet. Husk på disse tyske pionerene i bønn!

Her trengs vi alle mann! La oss plante massevis av menigheter i Norge! Men ikke for at vi sjøl skal få koselige menigheter å gå i. Nei! I tillegg til å nå nye mennesker der vi bor, så må vi ha som mål å sende ut misjonærer til andre steder og land. Min drøm er mengder av menigheter som når mengder av mennesker på hjemstedet sitt og som sender ut mengder av misjonærer og team. Gi et lite vink hvis du er klar!

Nettverk

For en tid tilbake skrev jeg om at jeg drømmer om 100 nye menigheter i Stor-Oslo. Hva skal til for å komme dit? Det finnes selvfølgelig ikke ett enkelt svar på det. Det er mange ting som må skje for at vi skal komme dit. Men jeg tror en av faktorene som må til er at vi får fungerende nettverk av nye forsamlinger. Forskning viser klart at menigheter som står i et nettverk, vokser raskere enn menigheter som står aleine. Jeg tipper at dette ikke bare gjelder vekst i antall folk på møtene, men også i antall nye mennesker som blir nådd med evangeliet.

Det er typisk norsk å være individualist: ”Enten så gjør vi det på vår måte – eller så gjør vi det ikke i det hele tatt” Men det er jo bare dumt å ikke lære av andres erfaringer! Selv om vi selvfølgelig heller ikke bare kan kopiere andre: Hver lokal situasjon er jo forskjellig. Likevel kan vi lære av hverandre. Dette er en av de viktigste grunnene til at menigheter bør stå i en større sammenheng. Antakelig er dette spesielt viktig for små menigheter.

Jeg husker hvordan de såkalte ”House churches” i løpet av noen år forandret kirkebildet i Storbritannia. Fra å være små og bortgjemte på 1970-tallet, ble de en svært innflytelsesrik faktor i løpet av 1980-tallet. Tusenvis av forsamlinger ble startet i hjemlandet og innflytelsen deres nådde vidt ut internasjonalt. Selv om mange av disse menighetene var helt frittstående, så er det ingen tvil om at utviklingen ble ”båret fram” av 10-20 ulike nettverk av menigheter, som utgjorde en slags "ryggrad" i denne bevegelsen.

Lignende ting skjer i dag blant mange menigheter som hovedsakelig når innvandrere i Europa. Nettverk av menigheter med utspring i Asia og Latin-Amerika planter i dag mengder av menigheter i Europas storbyer. Igjen står altså nettverk av menigheter sentralt i utviklingen. Det å få være med på konferansene til disse nettverkene er en kjempeinspirasjon for enhver som drømmer om å se mange nye menigheter bli plantet.

Jeg vet at det er mange mennesker og menigheter som drømmer om, snakker om, ber om og arbeider for vekkelser i Stor-Oslo. Men hvor mange nettverk av menigheter samarbeider om dette? Jeg vet det er noen, men jeg håper virkelig at det snart blir mange flere!