Forkynnerne og de talentløse

Her om dagen var kona og jeg i en bibelgruppe hvor lignelsen om talentene ble diskutert (Matteus 25,14-30). Dette er en lignelse jeg selv har snakket om ofte, og som jeg har hørt andre undervise om. Poenget har som regel vært at det er viktig at ingen graver ned talentet sitt, uansett hvor uvesentlig det synes å være.

Men denne gangen fikk jeg motstand mot at dette var lignelsens poeng! For en av de tilstedeværende var ei som slett ikke følte at hun kunne bruke talentene sine. Hun har på mange måte oddsene mot seg i kristen tjeneste, blant annet fordi hun er enslig mor med muslimsk bakgrunn. Da er det ikke like lett å føle at man blomstrer i tjenesten for Gud. For henne var lignelsens poeng at Gud kom til å ta fra henne det lille hun hadde fått, og gjennom det straffe henne fordi hun var lat. Det likte hun ikke – for å si det mildt! Dette tok tak i hjertet mitt, og jeg bestemte meg for at jeg måtte finne ut hva Jesus tenkte da han sa dette. Kanskje kommer jeg til å skrive mer om denne lignelsen seinere.

En ting som gikk opp for meg, er at det meste av forkynnelsen i menighetene gjøres av såkalte ressurssterke mennesker. De som får/tar ordet er de med to eller fem talenter – for å bruke lignelsens bilder. Når det er slik: Hvordan kan vi da vite at Bibelens budskap presenteres rett? For Jesus identifiserte seg jo i stor grad med de som bare hadde ett talent – og som kanskje følte de ikke hadde noen talenter i det hele tatt.

Dette er et stort systematisk problem i menighetene. Et skritt i riktig retning er at mer av menighetslivet skjer i hjemmene. Men selv der må vi være bevisste, for hvis målet er at menigheten i hele sin bredde skal slippe til, så kommer ikke det av seg selv.

Avhengig av menighetsarbeid

Det å være en aktiv medarbeider i en menighet bør være til glede og oppmuntring, selv om det aldri kan være hele motivasjonen. Vi må kunne stå på selv når det er litt oppoverbakke og motgang. Men selv menighetsarbeid kan skape avhengighet. Dagens Næringsliv refererte nylig til en doktoravhandling om fritidsaktiviteter som skaper problemer.

Avhandlingen tar utgangspunkt i begrepene «harmonisk lidenskap» og «tvangspreget lidenskap» og belyser mulige negative sider ved fritidsaktiviteter. Poenget er at enhver aktivitet som i utgangspunktet er positiv, kan i visse tilfeller bli negativ. Dette skjer når man føler man må holde på med det man driver med, og ikke klarer å legge det ned.

Jeg tror nok det finnes en del slike «tvangsarbeidere» også i norske menigheter. Ikke det at andre tvinger dem til å stå på – men de styres av en slags indre tvang. Nå tenker jeg ikke på det Paulus sier om at «Kristi kjærlighet tvinger meg», men på usunne krefter som gir oss dårlig samvittighet og gjør oss rastløse om vi ikke er i aktivitet.

Siden man jo «jobber for Gud» når man deltar i menighetsarbeidet, så tør ofte ikke de som står oss nær å stille de vanskelige spørsmålene. Men noen ganger tror jeg at vi er mer trofaste venner hvis vi sier til noen: Vi er glad for at du brenner for menighetsarbeidet, men nå tror vi det er godt både for deg og familien din om du tok det litt roligere en periode.

Dele ære og ta skyld

En av de mest grunnleggende prinsipper man lærer seg som leder i arbeidslivet er prinsippet om ære og skyld. Gode ledere deler æren med sine medarbeidere når det går godt, men tar skylda selv når noe går galt. Dårlige ledere derimot tar æren selv for det som går bra, og fordeler skylda til andre når ting går dårlig.

Hvor mye mer burde ikke dette prinsippet gjelde i Guds menighet: «Del æren og ta skylda». Menighetsledere er nemlig også fristet til å tenke at de selv nok har hovedansvaret for at ting går bra. Men hvis noe går mindre bra, så er det antakelig noen andres skyld.

Dette er fjernt fra Nehemja sin innstilling. Han levde i Babylon fordi hans forfedre hadde gjort opprør mot Gud. Nehemja var ikke en gang født da Jerusalem falt, men likevel tok han sin del av skylda. Han ropte til Gud og ba om nåde for de synder han hadde gjort: «Jeg bekjenner de synder som vi israelitter har gjort mot deg. Både jeg og min fars ætt har syndet. Vi har båret oss ille at mot deg og har ikke holdt de bud og forskrifter og lover som du gav din tjener Moses» (Neh 1,6-7).

Noen av de skriftlære på Jesu tid tenkte helt annerledes, og fikk høre følgende kraftsalve: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravmælene for hellige menn, og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært med på å drepe profetene. Altså er dere selv vitner om at dere er barn av dem som myrdet profetene. Fortsett da det fedrene begynte, inntil målet er fullt. Slanger og ormeyngel!» (Matt 23,29-33)

Nå mener jeg ikke at man skal ta i mot hva som helst fra hvem som helst. Men jeg tror jeg peker på et viktig prinsipp. Den som deler æren og tar skylda selv, vil kanskje tape på kort sikt - i forhold til den som gjør motsatt. Men på lang sikt er jeg ikke tvil om hvem som kommer best ut.

Om å ha tungt for det

Hvis vi sier om noen at «han har tungt for det» så er det ikke akkurat noe kompliment. Det betyr jo at vedkommende har problemer med å forstå forklaringer og sammenhenger. Imidlertid er det klart at man kan øve seg opp til å bli flinkere til å forstå. Man trenger nok en god porsjon medfødt talent for å vinne nobelprisen i fysikk (i tillegg til hard jobbing). Men alle kan øve opp en større grad av logisk forståelse og øke sin kunnskap.

For noen år siden fikk jeg en glimrende illustrasjon av dette. Ei ung jente i byen vår fikk problemer med skolen og holdt på å falle helt utenfor. Hun var i ferd med å stryke i flere fag, og fraværet var stort. Da skjønte hun at hun trengte hjelp, og snakket med kona mi og meg.

Selv var hun overbevist om at hun rett og slett var for dum for skolen. Men denne jenta kom fra et svært vanskelig hjem, så vi mistenkte at de svake prestasjonene på skolen nok heller skyldtes problemer i familien, enn at hun «hadde tungt for det». Vi reserverte derfor en krok i leiligheten vår hvor hun hadde sin egen pult for å lese lekser. To ganger i uka var det fast leksetid hjemme hos oss hvor jeg hjalp henne slik en vanlig pappa ville gjort. Ofte spiste hun også middag eller kveldsmat med oss. Etter noen måneder hadde karakterene hennes gått fra svake karakterer til toppkarakterer. Dette var så påfallende at kona og jeg ble invitert til skolen hennes fordi lærerne ville høre hvordan en slik total forvandling kunne skje.

Denne jenta hadde altså vankeligheter for å ta i mot kunnskap. Men denne evnen hos hennes kunne øves opp hvis hun bare fikk det rette vekstmiljøet. Det fikk hun ved at vi hjalp henne til faste rutiner, regelmessig middag og en fast lekseplass som var hennes. Med andre ord var hennes evne til å ta i mot avhengig av miljøet hun var i. Da miljøet hennes ble forandret, så økte hennes kapasitet for å ta i mot kunnskap. Det samme gjelder for oss alle – vår evne til å ta i mot er sterkt avhengig av miljøet vi er i.

Jeg tror det samme prinsippet gjelder for åndelige ting. Noen mennesker sliter med at de ikke klarer å høre fra Gud, eller ta i mot fra Ham. Da kan de lett konkludere med at de «har tungt for det» når det gjelder åndelige ting. Men ofte dreier dette seg om hva slags åndelig miljø de lever i. Jeg er helt sikker på at mottakelighet for Gud kan øves opp, på samme måte som logisk sans kan øves opp.

Men det krever at man - som denne unge jenta - forstår at man trenger en forandring. Dessuten kreves det menigheter som legger til rette for folk, slik at det blir lett for dem å ta i mot fra Gud. Man må rett og slett hjelpe folk til å trene opp deres egen evne til å ta i mot fra Gud. Et slikt miljø skapes ikke av seg selv, men som et resultat av målrettet undervisning og ved at menighetens ledere søker Gud av hele sitt hjerte.

Muslimer trekkes mot Kristus

I går prekte jeg i en menighet i Oslo. Den er svært internasjonal, så jeg prekte på engelsk. Jeg tok utgangspunkt i Jesu ord om at «himmelriket er kommet nær» og forklarte hva det vil si at vi skal be «la ditt rike komme». En av tilhørerne var en muslimsk mann som nettopp var kommet til Norge for å avslutte sine masterstudier og gjennomføre en påfølgende doktoravhandling.

Bakgrunnen hans er et fattig land hvor så godt som hele befolkingen er muslimer. Dette var første gang i sitt liv han var på et kristent møte. Etter prekenen kom han fram til meg og spurte om å få en Bibel - «for dette er hva landet mitt trenger». Han ønsket også grundig undervisning om den kristne troen slik at han kunne ha en skikkelig forståelse, siden han ikke visste om noen i hjemlandet sitt som kan undervise ham om dette.

Nok en gang slår det meg hvor stor kraft det er i Bibelens budskap. Hvis vi bare tør å legge det fram, så har det kraft i seg til å påvirke mennesker på dypet.