Bibelen og Tradisjonen

For mange kristne er ordet «tradisjon» nesten et fyord. Dette blir forsterket av at Luther og de andre reformatorene har så høy stjerne i norsk kristenliv. Man har fått med seg at Luther reagerte kraftig på at Kirken baserte seg så mye på tradisjoner. Reformatorene hadde da også god grunn til å reagere, for det var mye ille som skjedde i Kirkens navn. Slagordet ble derfor «Skriften alene».

Imidlertid blir dette et problem for dagens norske kristne som ikke kjenner historien mer enn svært overflatisk. For man skal ikke lese mye av og om Luther før man forstår at han var langt mer knyttet til Kirkens tradisjoner enn de fleste av oss som lever i dag. Han tok bare et oppgjør med de mest ekstreme utslagene av tradisjoner, og de som åpenbart ikke var i samsvar med Bibelen.

Dagens mennesker har uendelig tro på individets evne til å tolke tilværelsen på egen hånd. I hvert fall min egen evne til å tolke min virkelighet. Ingen skal få påvirke mitt syn! Hvis du hevder at du forstår noe i Bibelen bedre enn meg, så er du dømmende! Dette er imidlertid en tankegang som er svært langt unna reformatorenes tankegang.

Det er her de gode tradisjonene kommer inn i bildet: Hvis jeg tolker et bibelvers på en måte som ingen andre i kirkehistorien har gjort før meg, så kan jeg gå ut fra at jeg tolker dette verset feil. Noen hevder at Den Hellige Ånd viser dem hvordan Bibelen skal tolkes. Men hvis Den Hellige Ånd viser meg en tolkning som Han aldri har vist noen andre de siste 2000 årene, så er det simpelthen ikke Den Hellige Ånd som taler til meg. Antakelig er det bare min egen ønsketenkning som spiller meg et puss.

Jeg mener selvfølgelig at Den Hellige Ånd stadig gir hver av oss nytt lys over Guds ord, slik at vi forstår det bedre. Men Han kommer ikke med noen helt nye åpenbaringer. Som en person sa det: «Det er utrolig hvordan mennesker som har så stor tro på at Den Hellige Ånd taler til dem, har så liten tro på at Den Hellige Ånd har talt til mennesker før dem».

Bibellærere og hyrder har et spesielt ansvar for å hjelpe nye kristne til å forstå at de står i en historisk sammenheng. Når en moderne nordmann blir frelst, vil han ubevisst ta med seg sin individualistiske tankegang inn i sin lesning av Bibelen. Hvis han da ikke blir forklart hvordan Den Hellige Ånd har talt til Guds menighet gjennom 2000 år, så vil han sannsynligvis feiltolke Guds ord på vesentlige områder.

Rekonstruksjon

Som jeg skrev for litt siden, så tror jeg det er behov for dekonstruksjon i en del sammenhenger. Det er viktig å trenge inn bak den tilsynelatende betydningen av ord og uttrykk, og ikke bare tolke alt ut fra vårt eget ståsted, og ut fra slik vi alltid har oppfattet det. Imidlertid er problemet med postmodernismen at man ofte stopper med det. Da ender man opp i en subjektiv suppe hvor ingen ting er absolutt, og alt har den meningen som jeg selv legger i det: «Hvem er du som kan si at din tolkning av virkeligheten er bedre enn min tolkning…?»

Det er mulig å finne en objektiv mening bak bibelske begreper. Det dreier seg altså ikke bare om å plukke noe fra hverandre – men også om å sette noe sammen igjen på rett måte. Med andre ord ikke bare dekonstruksjon, men også rekonstruksjon. Etter å ha plukket fra hverandre feilaktige oppfatninger av bibelske uttrykk, så må vi fylle dem med sitt ekte bibelske innhold. Bare på den måten kan vi forstå Skriftene slik de var ment å bli forstått da de ble skrevet.

Særlig i bloggverdene er det et utbredt problem at man stopper med dekonstruksjonen. Jeg har lest mange blogginnlegg om hva en menighet ikke er, hva som ikke er en pastors oppgave, hva som ikke er bibelsk lederskap, osv. Ærlig talt så savner jeg mer stoff om hva en menighet virkelig er, hva en hyrde/pastor gjør og hva Bibelen mener om lederskap. Man kan nemlig ikke bygge opp noe hvis man kun vet hva noe ikke er. For å bygge må man vite noe om det som er. Man bygger ved å ta i bruk positive elementer – ikke ved å unngå de negative.

Dette er på ingen måte begrenset til blogverden. Kona mi hørte nylig en preken om at de første menighetene ikke hadde faste samlingssteder, ikke hadde pastorer og ikke hadde liturgi. For det første så stemmer jo ikke dette med fakta. Men i denne sammenheng så er poenget at selv om det hadde stemt, så hadde en slik informasjon ikke bygd noen verdens ting. For det er kun positive elementer som kan brukes til å bygge opp noe.

Dette er en av grunnene til at jeg er tilhenger av mer teologisk skolering blant menighetsledere, og da kanskje spesielt for ledere i nye menigheter og i husmenigheter. Slike grupper starter jo ofte fordi man ser ting i et nytt lys - altså etter en form for dekonstruksjon. Grunnleggende kunnskap om praktisk teologi vil hjelpe slike ledere ved å gi dem positive byggesteiner, slik at de ikke blir «sittende fast» i dekonstruksjon, noe som kanskje lå bak den prekenen kona mi hørte. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at man trenger teologisk embetseksamen for å lede en menighet. Men i dag så er mange ledere i den andre grøfta – de har rett og slett for lite kunnskap om hva en menighet er og hva en hyrde gjør. Jeg tror tida er inne for mer rekonstruksjon!

Dekonstruksjon

En av de virkelig positive bidragene fra postmoderne filosofi er forståelsen av dekonstruksjon. Det betyr at man tar og «plukker fra hverandre» et uttrykk for å finne ut hva som egentlig menes. Postmoderne tenkere tar nemlig konsekvensen av at språk bare er noe vi har blitt enige om oss i mellom. Ord har ingen betydning i seg selv. Det er bare hvis vi blir enige om at et ord har en viss betydning, at ordet får akkurat den betydningen. Betydningen i språket ligger altså ikke i ordene, men i vår enighet om hva ordene betyr.

Dette er enklest å forstå hvis man sammenligner ord som høres likt ut på norsk og på engelsk, men som har helt ulik betydning. Ta ordet spott/spot som uttales likt på norsk og engelsk. I denne omgang kan vi glemme at vi skriver ordet litt forskjellig, for lyden er den samme. Engelskmenn er enige om at «spot» betyr en «flekk». Nordmenn er like overbevist om at «spott» betyr «hån». Hvem har rett? Hva er den korrekte betydningen av ordet spott/spot?

Svaret er selvfølgelig at begge to har rett. Betydningen av spott/spot er nemlig det man er blitt enige om i den kulturen hvor ordet benyttes. Bruker du ordet sammen med norsktalende, så betyr det «hån». Bruker du ordet sammen med engelsktalende, så betyr det «flekk».

Det samme gjelder for bruk av ord innen for samme språk. Hvis jeg bruker ordet «Kristus» så tenker jeg på noe ganske annet enn hva en muslim eller en hindu eller en ateist ville gjøre. Selv kristne vil oppfatte ulike nyanser ved ett og samme ord: Bruker du ordet «menighet» - så vil nok en katolikk tenke på noe annet enn en pinsevenn - og en som er i en husmenighet vil ha en tredje ide om hva ordet «menighet» betyr.

Med denne forståelsen i bakhodet, så er det lett å forstå at vi kan oppfatte noe annet med et begrep, enn hva Bibelens forfattere mente når de skrev det. Vi kan bruke bibelske ord som menighet, eldste, nåde, profeti, bønn, gudstjeneste, osv. Men noen ganger bruker vi bare det rette ordet, uten at vi forstår betydningen av ordet. Det holder ikke bare å repetere ordet fra Bibelen – vi må trenge inn bak ordet og forstå hva forfatteren og hans lesere mente at ordet betydde. De kan nemlig ha hatt en annen oppfatning av ordets betydning enn hva vi har i dag.

Fornyelsesbevegelser starter ofte ved en dekonstruksjon. Man stiller spørsmål som: «Er det som vi kaller for menighetsliv, virkelig det samme som det Bibelen kaller for menighetsliv?» Eller man spør: «Er den form for lederskap som vi har i menighetene i dag, det samme som det de første kristne tenkte på med lederskap?» Så begynner man å grave seg ned bakenfor selve ordet, for å finne essensen av ordet og dets opprinnelige betydning.

Jeg mener derfor at dekonstruksjon kan være meget positivt. Ja, noen ganger helt nødvendig! Problemer oppstår kun hvis man stopper der. Vi trenger nemlig rekonstruksjon etter dekonstruksjonen. For meg er dekonstruksjon kun et første skritt på veien – og ikke endestasjonen. Her skiller jeg nok lag med mange postmoderne tenkere. Men det tar ikke bort det faktum at det er behov for dekonstruksjon i en del kristne sammenhenger.

Forsvar av kristen tro

Man skal ikke snakke mye med folk før man møter motforestillinger mot kristen tro. Noen ganger skyldes dette selvfølgelig at man snakker med folk som rett og slett ikke ønsker å ta evangeliet på alvor – de vil heller kverulere. Men oftest skyldes det nok at folk har feilaktig informasjon om kristen tro. Det er nesten vanskeligere å kommunisere med noen som har feilaktig informasjon, enn med noen som ikke har informasjon i det hele tatt. For hvis kunnskapen er feilaktig, så blir den noe som hindrer mennesker i å være objektive.

Det å gi et korrekt bilde av kristen tro er et eget fag som heter apologetikk, som rett og slett betyr «å forklare seg» eller «å forsvare seg mot angrep». Jeg tror det trengs mer kunnskap om dette for at vi skal nå flere mennesker med evangeliet. Jeg tror selvfølgelig ikke dette er det eneste som trengs, men jeg tror det er undervurdert. Alt for mange kristne er aktive i menighetene og brenner for Jesus, men de aner ikke hvordan de skal redegjøre for sin tro, og forsvare den i møte med folk som har feilaktig kunnskap.

Ulike grupper av mennesker har ulike typer spørsmål. Derfor trengs det folk som er flinke til å svare på spørsmål fra ulike gruppe av mennesker: muslimer, ateister, postmoderne hedonister, mennesker involvert i new age, osv.

Mange av innvendingene som kommer fra unge urbane mennesker i Norge er knyttet til kirkehistorien. Da Vinci koden var uhyre populær da den kom. Problemet var at den styrket en del av de vanligste misforståelsene om kirkehistorien. Mange nordmenn tror faktisk at Bibelen ble redigert av et kirkelig maktapparat, og at heksebrenningene i Middelalderen stort sett ble regissert av kirken, og at kristen tro historisk sett har vært motstander av kvinnefrigjøring. De fleste tror også at kristendommen i hovedsak ble utbredt i Norge gjennom en sentral statsmakt, som ikke gikk av veien for vold hvis «nødvendig». Man skal lese svært lite historie før man ser at dette er langt fra sannheten. Problemet er imidlertid at folk ikke leser historie i det hele tatt – inkludert de kristne som ønsker å nå mennesker som har denne type innvendinger mot kristen tro.

Jeg mener ikke at alle kristne skal bli eksperter på historie. Men noen få grunnleggende kunnskaper måtte vel vært bra. For tiden grubler jeg derfor på å starte en blog som skal hete «kirkehistorie for dummies», men vi får se… Tanken er at den kanskje kunne være til hjelp for i hvert fall å møte den mest åpenbart feilaktige informasjonen som folk sitter med. Så håper jeg at andre kan komme opp med annen type apologetikk, som kan være nyttig i møte med andre typer spørsmål og andre grupper av mennesker.

Meningsfull nattverd

En av de tingene vi med fordel kan gjenvinne i mer postmoderne sammenhenger er nattverden. Nye menigheter bør ha nattverd langt oftere enn det som er vanlig. I menigheten min har vi sett folk som for første gang bekjenner sin tro på Gud gjennom å delta i nattverden.

Vi trenger ingen ”ordinerte” prester for å ha nattverd – for vi er alle prester. Vi trenger heller ikke ha en spesiell bygning eller en spesiell ukedag for å ha nattverd. De første kristne hadde stor variasjon: I Jerusalem hadde man nattverd daglig i hjemmene, mens korinterne hadde nattverd ukentlig når hele menigheten kom sammen.

Men en ting som alltid bør kjennetegne nattverden er fellesskap. Det burde ikke være slik at hver enkelt bare er opptatt med sin egen lille brødbit eller oblat - og bare tenker på sitt eget private forhold til Gud. Nattverden er et måltid som markerer at vi hører sammen som Guds folk. Korinterne ble jo kritisert for at de holdt hvert sitt måltid (1Kor 11,21). Selv om de var på samme sted, så tenkte hver på seg og sitt når de hadde nattverd. Det likte ikke Paulus! Men jeg har dessverre også vært med på mange nattverder hvor fokuset bare er mellom den enkelte og Gud. La oss gjenvinne fellesskapet som nattverden skal uttrykke!

Måltider kan være varierte. Julemiddagen er som oftest med andre rammer enn en vanlig middag i en arbeidsuke, og når vi går på restaurant med gode venner så er rammene igjen helt annerledes. Nattverden er også et måltid. Da må vi forvente at rammene varierer fra gang til gang. Dessverre har de fleste menigheter ”sin” måte å ha nattverd på – og den gjennomfører de hver eneste gang. Hvordan kan vi gjøre noe så flott som et kjærlighetsmåltid (Judas 12) til et ensformig ritual?

Nattverden er til minne om Jesus. Men i våre protestantiske menigheter så er det bare én ting vi minnes hver eneste gang vi har nattverd: Det er at Jesus døde for oss. Det er selvfølgelig viktig å minnes dette. Men det er jo langt mer enn dette vi kan minne hverandre på når det gjelder Jesus. Faktisk var de første kristne mest opptatt av å bruke nattverden til å minne hverandre på at Jesus skulle komme tilbake for å opprette sitt rike på jorden. Fokuset deres var altså på framtiden – og ikke på fortiden slik vi gjerne har. Hver gang vi har nattverd skal vi gjøre det til minne om Jesus. Men det betyr ikke at vi hver gang må minnes akkurat det samme, for Jesus har jo gjort så mye for oss!

For nye kristne er det glimrende å være med på nattverd. Med litt planlegging kan man i løpet av noen nattverdsmøter forkynne alle de tre viktigste aspektene som vi skal minnes når det gjelder Jesus:

1) Hans blod ble utøst for våre synder (vinen)
2) Han er i dag til stede i sin kropp (brødet). Hans kropp er vi som er døpt med én Ånd til å være Hans menighet. Han er midt i blant oss!
3) Han skal en dag komme igjen for opprette et fullkomment rike (han skal ikke drikke vin før han drikker den ny sammen med sine disipler i Guds rike)

Når vi har nattverd bør vi forklare at den handler om hva Jesus har gjort, hva Han gjør i dag, og hva Han skal gjøre i framtiden! Vi feirer Ham som er og som var og som kommer! (Åp 4,8) Til det trenger vi sannelig mer enn ett enkelt nattverdsmøte en sjelden gang!

Ritualer og nådegaver

Er ritualer og nådegaver motsetninger? En venn av meg mer enn antydet at jeg hørtes lite karismatisk ut etter at jeg skrev innlegget om liturgi. Men slapp av: Jeg har tro på Åndens gaver! Men for meg er ikke dette en motsetning. Min påstand er at alle kristne menigheter har ritualer (sakramenter) – og at det er helt riktig å ha dem! Men hvis vi bare har ritualene - og ikke åndskraften - blir det selvfølgelig helt feil!

Noe som kjennetegner postmodernismen er at den verdsetter det visuelle. Mens tidligere generasjoner kommuniserte mest med munnen, så går kommunikasjon i dag stadig mer ved hjelp av alle sanser. Tidligere var tanken det klart viktigste elementet i læringsprosessen – i dag spiller opplevelsen en mye større rolle enn tidligere. Ingen av disse tilnærmingsmåtene er nødvendigvis bedre enn den andre – de er simpelthen bare forskjellige.

Inn i en slik situasjon bør vi bruke de bibelske symbolene for alt de er verdt. Vi må tenke gjennom hvilke ritualer vi bør ha - og ikke minst hvordan de bør utformes. Dette vil hjelpe oss til å gjøre postmoderne mennesker til disipler. Her kan vi altså oppnå to ting på en gang: Vi kommer nærmere det bibelske forbildet for menighetsliv, samtidig som vi kommuniserer bedre med folk rundt oss. Det høres vel bra ut?

Et sakrament er en handling hvor det skjer noe mer enn bare det som er synlig i det ytre. For eksempel er dåpen mer enn at vi bare gjør folk våte. Dåpen handler om en åndelig virkelighet, som synliggjøres ved en fysisk handling. Vi kan altså visualisere et åndelig prinsipp. Dette fanger folks oppmerksomhet, hvis vi gjør det på en god måte – og tar oss tid til å forklare.

NT er full av slike ritualer. Fire av de som er enklest å finne er: Dåp – Nattverd - Salving med olje – Håndspåleggelse. Hver av disse ytre handlingene er koblet til en åndelig virkelighet som går dypere enn vann, vin, olje og svette håndflater. Dette er altså symboler (eller mer enn som så?) som Gud har gitt sin menighet. I en postmoderne kultur gjør vi lurt i å gjenvinne noe av fylden i disse symbolene.

Moderne hedninger

Da mine foreldre lot være å døpe meg da jeg ble født i 1962 var dette helt uvanlig, så sant man ikke tilhørte en frimenighet. Jeg husker selv hvor rart det var å være eneste elev i klassen som ikke var medlem av et kirkesamfunn. Det var litt av noen kommentarer man kunne få! I dag derimot er det svært vanlig at folk ikke har noen form for kirkelig bakgrunn. Dette er det jeg kaller ”moderne hedninger” (som jo ikke er noe godt bibelsk begrep, men det er heller ikke poenget).

En moderne hedning er en person som har svært lite eller ingen bakgrunn i tradisjonell kristen kultur, selv om han er oppvokst i Norge. Hvis en slik moderne hedning blir åndelig søkende, så er det lite sannsynlig at han (hun) vil søke til en kristen menighet. Kronprinsessens engleskole er et like naturlig sted å starte sin åndelige søken. Bare folk som har levd for lenge i en kristen getto – samt de som er dogmatiske ateister – blir overrasket over at så stor del av Norges befolkning tror på engler og den slags. Moderne hedninger er slett ikke uåndelige – de søker bare ikke svar på sine åndelige spørsmål i Bibelen.

I mange år var det slik at ”det som gjaldt” når det gjaldt menighetsvekst var å gjøre det enkelt for søkende mennesker å finne seg til rette i menigheten. Det var viktig å være søkerorientert. Man søker å fjerne alt som kan støte søkende mennesker vekk (bortsett fra selve kjernebudskapet i evangeliet da…) Slike menigheter er glimrende for de som har vokst opp med en viss kontakt med menighetsliv og kirke. Mennesker som har vært innom en menighet, men av en eller annen grunn har valgt å gå bort fra menigheten, kan ofte finne seg til rette i en slik sammenheng. Noen av de mest kjente slike menigheter er Willow Creek og Saddleback.

Men skal vi klare å nå de moderne hedningene, så er jeg overbevist om at vi må ha en ny type menighet. Da må vi først finne ut hvordan en slik menighet er! Hva slags menigheter kan nå dagens norske hedninger og gjøre dem til disipler? Det beste er jo selvfølgelig å snakke med ledere for menigheter som faktisk når ut til de moderne hedningene med evangeliet. Med det finnes etter hvert en god del bra litteratur om dette. Mye kan man også finne på nettet ved å søke på begreper som ”emerging church” og ”missional church”. Som en enkel start kan man jo høre på disse korte intervjuene:

http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd
http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd
http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd