Monoteisme og toleranse

I dag arrangerer Islamsk Råd en demonstrasjon mot filmen om Muhammed. For de av oss som er oppvokst i det sekulære Vesten er det nesten helt ufattelig hvordan en film kan vekke slike sterke følelser som det vi har sett den siste tiden - hvor ambassader har blitt stormet og mennesker har blitt drept. Men hvis vi hadde kjent våre egne kulturelle røtter bedre, så kanskje vi hadde forstått litt mer.

For tida leser jeg Apostlenes gjerninger. Den siste firedelen av den boka handler om rettssaken mot Paulus. Han stod anklaget for å ha undervist jødedom på «feil» måte. Dette medførte så sterke reaksjoner at hans liv var i stor fare. Han ble forsøkt lynsjet (Apg 21,27-33) og under rettssaken gav dommeren ordre om at Paulus skulle slås, selv om loven klart forbød dette (23,1-5). Det gikk så langt at noen av de mest «rettroende» motstandere lagde en sammensvergelse for å drepe Paulus (23,12-22). For å fjerne en som de opplevde som vranglærer var de villige til å bruke løgn, vold og andre tvilsomme midler.

For samtidens grekere og romere måtte dette virke helt uforståelig. De var jo vant til polyteisme, altså at man kunne tilbe de guder man selv følte for, uten å bry seg om at man i nabobyen – eller i nabohuset - tilba en annen guddom. I rettssaken mot Paulus så var det da nettopp de romerske myndighetene som beskyttet Paulus mot de religiøse motstanderne hans.

Man kan undres over iveren Paulus sine motstandere viste. For oss virker den helt uforståelig. Men det slår meg at det er den samme type iver som mange muslimer utviser i dag – og som mange kristne viste gjennom Middelalderen. Dessverre ser det ut til at fellesnevneren for alle disse er monoteismen – altså troen på at det bare finnes én Gud. Så lenge man tror at det finnes flere guder, så har man ingen grunn til å kjempe mot folk som «tror feil» - så sant de ikke utøver sin religion på en uetisk måte.

Mange nordmenn kommer her med en lettvint løsning: La oss glemme hele monoteismen, så får vi fred og toleranse. Men så enkelt er det jo ikke. Man tror ikke på én Gud fordi man ønsker å være intolerant - man tror på én Gud fordi man tror at det bare finnes én Gud. Intoleranse er bare en mulig bivirkning av monoteismen – ikke dens grunnleggende motivasjon. En mer konstruktiv vei er derfor å se om det finnes noe i monoteismen som gjør at man kan fastholde troen på én Gud, samtidig med at man aksepterer at andre mener noe annet enn en selv.

Jeg mener at noe slikt faktisk finnes i Bibelen: Det Gamle Testamentet (GT) viser en utvikling fra polyteisme til monoteisme. Deretter brukte profetene meget sterke ord for å fordømme dyrkingen av enhver annen gud en Jahve. Men heldigvis viser Det Nye Testamentet (NT) at det er mulig å gå ett skritt videre. Rettssakene mot Jesus og mot Paulus viser at det er mulig å tro fullt og fast på én Gud – uten at man derfor trenger å bruke vold og trusler mot de som mener noe annet. For eksempel sies det om Jesus at «han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig» (1Pet 2,23). Jesus baserte sin oppførsel på uttalleser fra GT, så allerede i GT ligger kimen til en slik ikke-voldelig innstilling.

De eksemplene som NT holder fram på dette området er faktisk ytterst relevant i dagens Norge. Kanskje noen muslimer kan lese og lære av dette?

Profetier om nåtid og om framtid

Mange tenker nok at profeter først og fremst snakker om framtida: At profeter får innsikt i ting som kommer til å skje, og så forteller om dette. Men dette er bare en liten del av hva profeter driver med. Profetene i Bibelen var ofte mer opptatt av å snakke om det som skjedde i deres samtid enn hva som skulle skje i framtida. Et par eksempler er Natans ord til David (2Sam 12) og Haggais ord om gjenoppbyggingen av Tempelet (Hag kap 1 og 2).

Likevel er åpenbaring om framtida én av sidene ved det profetiske. Blant profetene i Det nye testamentet er Agabus den som er mest kjent for dette. Ved to anledninger profeterte han om framtidige hendelser som faktisk skjedde: Hungersnøden i Judea (Apg 11,27-29) og Paulus sitt fangenskap i Judea (Apg 21,10-14).

For meg er dette en viktig påminnelse. For kristne kan gå i to grøfter når det gjelder dette med nøyaktige profetier om framtida. Den ene grøfta er at man bruker Moselovens standard: Hvis det som blir profetert ikke skjer, så er ikke ordet fra Herren, og da skal profeten dø! (5Mos 18,20-22). Dette vil mildt sagt ta motet fra enhver som ønsker å lære å operere i en profetisk gave. Det må være rom for å feile i Guds menighet – også for profeter.

Men den andre grøfta er at man kan profetere i øst og i vest uten at det man sier «i Herrens navn» blir evaluert. Var dette faktisk et ord fra Herren – eller var det profetens egen ønsketenkning? Hvis alle profetier viser til en ubestemt framtid, så vil mennesker alltid skyve det foran seg i tid. Man ligner på et esel som har en gulrot på en stang foran seg. Man går og går men får aldri tak i det som ligger foran. Noen ganger kan jo profetier fungere best nettopp slik: Man får en visjon om noe som en dag vil skje, og så strekker man seg hele tiden etter dette. Men ofte kan denne typen profetier bidra til en form for kynisme. Man ser jo aldri profetiene oppfylt, så hvorfor skal man da tro på dem?

Derfor ønsker jeg meg profeter som tør å gjøre som Agabus. At de profeterer konkrete hendelser som vil skje i nær framtid. Jeg har fått oppleve dette selv ved noen få anledninger i livet, og det har vært virkelig viktig. Nå kommer ikke slike profetier på bestilling, selvfølgelig. Men kanskje noen med profetisk tjeneste kan begynne å søke Herren for at også denne siden av de profetiske skal bli gjenopprettet? At Gud reiser opp noen «Agabuser» blant oss!

Filips fire døtre

Midt i fortellingen om Paulus sin reise til Jerusalem er det en opplysning som virker ganske tilfeldig plassert. Etter at Paulus og følget hans kom til Cæsarea ble de boende noen dager hos evangelisten Filip. Lukas forteller at Filip «hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave» (Apg 21,10). Disse døtrene hører vi ikke mer om verken før eller siden. De bidrar tilsynelatende heller ikke til historien på noen måte. Ingen ville lagt merke til det hvis Lukas hadde latt være å gi oss denne opplysningen. Hvorfor er da denne opplysningen gitt? Lukas må ha hatt en god grunn for å gi oss denne «overflødige» opplysningen.

For det første kan man selvfølgelig tenke på hvilke personer disse jentene var. De var kvinner, de var ugifte og de var ganske sikkert unge. Hver av disse tingene - kvinne, ung, ugift - kan være nok til å diskvalifisere mennesker for tjeneste i visse kristne sammenhenger i dag. Lukas viser oss at slik var det ikke i den første menigheten. For det andre kan det være nyttig å meditere over hvilken effekt det hadde for disse jentene å vokse opp i et åndelig sterkt hjem. Vi vet jo en hel del om evangelisten Filip (Apg 6,1-6 +8,4-40) og har all grunn til å tro at barna hans fikk grundig opplæring i evangeliet, og at fars iver for Jesus smittet over på dem. Hva betyr det for utviklingen av tjenester i Guds menighet at det finnes slike åndelige hjem hvor barn får vokse opp?

Imidlertid har alle de norske oversettelsene som jeg har sjekket en unøyaktig oversettelse av dette verset. Det sies at disse døtrene hadde en profetisk gave. I grunnteksten er ikke ordet «gave» brukt i det hele tatt. Det som står er at Filip hadde fire «profeterende døtre». Fra verbformen som er brukt på gresk (presens partisipp aktiv) kan vi forstå at dette var jenter som hadde for vane å profetere – dette var noe de stadig gjorde. Dette er mye mer dynamisk og levende enn bare å ha en gave. En gave kan du nemlig legge i en skuff og ta fram en gang i blant. Filips døtre derimot levde aktivt i det profetiske.

Man kan lure på hvorfor norske bibeloversettelser bruker uttrykket «døtre med profetisk gave» i stedet for å skrive «profeterende døtre». Kan det være at fire aktive unge kvinnelige profeter blir for fjernt fra vår virkelighet? Blir det mindre utfordrende å si at de hadde en profetisk gave? Men dette er jo bare spekulasjoner. Poenget mitt er at vi må gjenvinne det dynamiske i den profetiske tjenesten. Derfor må vi studere profetene vi blir presentert for i Det nye testamentet – og blant dem hører Filips fire døtre til.

Når Paulus var vennlig

Paulus holdt ofte seg selv fram som eksempel til etterfølgelse (Fil 3,7 +1Kor 11,1 +2Tess 3,7). Dette er ikke akkurat noe som er typisk norsk å gjøre. Men det virker som dette var langt mer akseptert i hans kulturelle sammenheng.

Et typisk eksempel på å bruke seg selv som forbilde finnes i 1Kor 6,1-3: Der sier Paulus at «når noen håner oss, så svarer vi med vennlighet» (1Kor 6,13). De kristne i Korint hadde førstehåndserfaring fra hvordan Paulus reagerte når han ble hånet. For i følge Apostelgjerningene var det nettopp det som skjedde første gang han kom til byen: «jødene der sa imot og hånet ham» (Apg 18,6). Å nevne nettopp dette i brevet til dem var derfor relevant.

Det som forbløffer en norsk leser i dag er hvordan Paulus viste vennlighet når han ble hånet. Lukas beskriver Paulus sin vennlighet slik: «Da ristet han støvet av klærne sine og sa til dem: Deres blod skal komme over deres egne hoder…». Det slo meg at hvis det var slik han viste vennlighet, så ville jeg ikke like å treffe ham hvis han var uvennlig...

Men antakelig skjedde det noe mellom første og andre setning i Apg 18,6 – hvor Paulus viste nettopp den vennligheten han snakker om i 1Kor. Det er ofte slik i Bibelens fortellinger at de er et sammendrag. Det skjer altså ting mellom setningene, som man bare kan få med seg ved å sjekke andre steder i Bibelen som omtaler sammen situasjon. For slik som teksten står nå, så er det ikke akkurat vennlighet som slår meg som beskrivelse på Paulus sin reaksjon!