Oss rike menn i mellom

Fortellingen om den rike mannen som kom til Jesus er instruktiv og utfordrende (Luk 18,18-30). I hvert fall burde den være utfordrende for oss, for svært mange nordmenn er i samme kategori som den rike mannen. Vi sitter fast i vår rikdom, og dette hindrer oss i å følge Jesus 100 %.

Helt overordnet gir denne fortellingen tre perspektiver på rikdom:
1) Den rike mannen gikk glipp av Guds rike fordi han ikke klarte å gi slipp på sin rikdom (18,18-23)
2) Det er svært vanskelig - men ikke umulig - for en som er rik å komme inn i Guds rike (18,24-27)
3) Disiplene som hadde gitt opp sine materielle verdier for å følge Jesus, skulle få mangedobbelt igjen i denne tidsalder, og evig liv i den kommende verden (18,28-30)

Da jeg leste denne fortellingen nok en gang, festet jeg meg med samtalen mellom Jesus og den rike mannen og særlig hvordan de diskuterte budene. Jesus siterte bud nummer fem til ni av de ti bud (Luk 18,20 jf 2Mos 20). De fire første budene handler om forholdet til Gud og til Israels pakt med Gud: Ha ikke noen andre guder, ha ikke noen gudebilder, ikke misbruk Guds navn, hold hviledagen hellig. Disse budene tok Jesus som en selvfølge at den rike mannen hadde overholdt. Deretter kommer de fem budene Jesus nevnte: Hedre dine foreldre, ikke slå i hjel, ikke bryt ekteskapet, ikke stjel, ikke vitne falskt. Disse budene bekreftet den rike mannen at han hadde overholdt siden han var ung.

Til slutt i de ti bud kommer budet om ikke å misunne eller begjære det en annen mann har. Det er nettopp her den rike mannen bommet! Grunnen til at han var så rik – og at han ikke klarte å løsrive seg fra rikdommen – er nettopp fordi han begjærte penger. Eller rettere sagt: Han begjærte det som kan skaffes for penger. Hvis han skulle gi slipp på sin rikdom, ville det bety at mennesker i hans omgangskrets ville ha tilgang på tjenester og varer som ikke lenger ville være tilgjengelig for ham selv. Da vil han bli fristet til å misunne. Jesus fikk dermed fram at denne mannen kun hadde holdt 9 av 10 bud. At han brøt det tiende budet var dog skjult for de fleste – inklusive ham selv - men Jesus fikk det tydelig fram. Dessverre reagerte den rike mannen feil da hans synd ble tydelig: I stedet for å omvende seg, så gikk han sin vei.

Spørsmålet mitt blir da hvordan vi reagerer i møtet med denne historien. Går vi vår vei – rent mentalt – når vi møter utfordringen i dette budskapet? Slik at vi i stedet for å omvende oss fra materialisme, så tenker vi at «dette gjelder da ikke meg». Jeg mener selvfølgelig ikke at vi blir frelst ved å gi fra oss vår rikdom. Men likevel burde vi la oss utfordre av denne type fortellinger og spørre Gud om vi kanskje er i samme situasjon som denne rike mannen var.

Jesus satte fingeren på det som hindret denne rike mannen å følge Guds vilje fullt ut. Jeg tror at Jesus gjennom Den Hellige Ånd fortsatt jobber med å sette fingeren på ting i våre liv som hindrer oss i å følge Ham fullt ut. For eksempel kjenner jeg mennesker som har vært kalt av Gud til en spesifikk tjeneste i Hans rike. Men de har ikke klart å gi slipp på en såkalt «trygg og god» livsstil for å følge kallet. De har prioritert «økonomisk trygghet» framfor å følge Guds kall. Slik går de glipp av Guds rike.

Andre kristne har valgt materialisme framfor Guds vei - uten en gang å være klar over at de har gjort et valg. Men hvis de blir satt på valg, så vil de kanskje velge materialismen? For det koster å gi slipp på vår «rett» til sydenturer, restaurantbesøk og en fin bil. Disse tingene er ikke feil i seg selv → men de koster penger → og penger må tjenes → og det tar tid å tjene penger. Slik kan tid vi kunne brukt for å utbre Guds rike i stedet bli brukt for å opprettholde en viss livsstil. Hvis det er slik det henger sammen, så bør vi la oss utfordre av fortellingen om den rike mannen.

Er Islams gud Bibelens Gud?

Mange hevder at Islams gud, er den samme Gud som jøder og kristne tilber. Et vanlig argument for dette er at arabiske kristne også tiltaler Gud som Allah. Men det beviser jo ingen ting! For eksempel kjenner jeg to personer som heter Fredrik. Når jeg snakker med dem, så kaller jeg begge to nettopp for Fredrik. Men jeg mener jo ikke av den grunn at de er en og samme person! Det at man bruker identiske betegnelser på personer beviser jo ikke at det handler om kun én person.

På samme måte er det vel på arabisk, vil jeg tro. Både muslimer og kristne tiltaler Gud på sitt morsmål og snakker til ham som «Allah», det vil si «Gud». Men dermed har vi jo bare bevist at det arabiske ordet for gud er Allah – ikke at man henvender seg til samme person. Det interessante er ikke om man bruker det samme tiltaleordet, men om arabiske kristne og arabiske muslimer henvender seg til den samme guden eller ikke.

Dette er faktisk en kjent problemstilling i Bibelen. Der omtales personer som kaller seg gud (som på arabisk altså er: Allah), men som ikke er det (2Tess 2,4 +Esek 28,2). Bibelen er klar på at det at man kaller seg Gud – slett ikke beviser at man er Gud. Islams gud nok kalle seg gud - Allah – men det beviser jo ikke at han faktisk er Gud.

En av de vanligste betegnelsene på Gud i Bibelen er «Herren». Vi blir stadig oppfordret til å tjene Herren av hele vårt hjerte. Samtidig kjempet profetene i GT iherdig mot dyrkelsen av Baal. Ordet «Baal» betyr nettopp «herre». Men profetene forstod selvfølgelig at selv om noen påsto seg å dyrke «Herren», så hjalp ikke det hvis den de tilbad faktisk var Baal.

Et sentralt bud er at vi ikke skal misbruke Herren vår Guds navn (2Mos 20,7). Dyrkelsen av Baal var et graverende eksempel på misbruk av betegnelsen «Herren». Den islamske gudens forsøk på å si at han er den samme gud som Bibelens Gud er kanskje et tilsvarende misbruk av betegnelsen «Gud»?

De ti bud

I noen sammenhenger er det ganske vanlig å høre at Det Gamle Testamentet «ikke gjelder for kristne». Den som hevder noe annet risikerer raskt å bli stemplet som «lovisk» eller det som verre er. Men hva mener man med at GT «ikke gjelder» da?

Mange kristne kan ikke en gang budene – langt mer fortelle hvor man finner dem i Bibelen. Du kan jo ta en liten test for deg selv: 1) Kan du ramse opp alle de ti bud? 2) Hvor i Bibelen finner du dem? Jeg gjetter at mindre enn halvparten av medlemmene i min egen menighet kan svare rett på disse to enkle spørsmålene.

Man kan si at det eneste en del kristne vet om de ti bud er at de ikke må la seg binde av dem! Det er jo en trist innstilling - og dessuten en nokså overflatisk kjennskap til Guds ord. Hvis det eneste du vet om deler av Guds ord er at det ikke gjelder for deg, så har jeg et råd: Les den delen av Guds ord før du konkluderer!

Når jeg hører folk si: «De ti bud gjelder ikke for oss kristne» – får jeg alltid lyst til å spørre: Hvilket bud – helt konkret – mener du at ikke gjelder for deg? Har du tenkt å ha flere enn én gud? Eller er det de greiene om ikke å lyve, stjele eller drepe som ikke gjelder for deg? Eller hva mener du egentlig når du sier at de ti bud ikke gjelder for deg…?

Saken er jo at de ti bud gjelder for både kristne og jøder og for ateister med! Enten vi tror på dem eller ikke, så gjelder de. For de er Guds råd for hvordan man kan ha det bra med seg selv og med omgivelsene. Bryter vi budene, så får det negative konsekvenser - for oss eller for andre. Les de ti bud og deretter Bergprekenen: Så kan du etterpå fortelle meg hva det er som står her som ikke gjelder for oss mennesker…

Paulus sier at Moseloven er god, bare den brukes etter lovens hensikt (1Tim 1,8). Og Lovens hensikt er ikke å frelse oss - men «å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd» (2Tim 3,16). Ting som de ti bud og Bergprekenen er altså ting Gud har gitt oss for å hjelpe oss på rett vei og oppdra oss i rettferd. Hvis noen sier til deg at du blir frelst ved å prøve å holde de ti bud, så er jo det fullstendig feil! Faktisk vranglære! Men hvis du er blant dem som mener at du trenger hjelp fra Gud til å gå den rette veien, så er det ikke dumt å lese hele instruksjonsboka som fulgte med fra Han som lagde oss.

Hvilke ti bud sa du?

Noen mener at de ti bud gjelder for oss kristne – andre vil hevde at de ikke gjør det. Uansett hva man mener om den saken, så er det ingen tvil om at mange opp gjennom kirkehistorien har ment at de ti bud gjelder for de kristne. Derfor har de ti bud uten tvil hatt stor innflytelse på kirkens tankegang. For et par generasjoner siden kunne de fleste nordmenn ”de ti bud” på rams. I dag vil vel selv mange aktive menighetsmedlemmer slite med å nevne alle ti.

Men dagens lille spørsmål er: Hvilke bud er egentlig ”de ti bud”? Jeg vil hevde at det man kaller ”de ti bud” bare er ni av dem. Da jeg lærte om de ti bud på skolen så lurte jeg alltid på hvorfor det niende budet er ”du skal ikke begjære din nestes eiendom” mens det tiende budet er ”du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.” For meg høres dette ut som ett og det samme bud, nemlig: ”Du skal ikke begjære”. Saken er da også at dette selvfølgelig er ett og det samme bud. Men i så fall sitter vi jo igjen med bare ni bud! Hvor ble det da av de ti budene? Hvis det som kalles det niende og det tiende budet faktisk bare er det tiende – hvor kom vi ut av tellinga?

De ti budene ble gitt til Moses på Sinai. Dette kan du lese om i 2. Mosebok kapittel 20. Hvis du leser nøye gjennom dette kapitlet så ser du at man har hoppet over det andre budet, nemlig det som sier ”du skal ikke lage deg noe gudebilde”. Av en eller annen grunn blir dette slått sammen med det første budet som er ”du skal ikke ha andre guder enn Herren”. Men dette er jo åpenbart to forskjellige bud. Man kunne jo tenke seg at man ikke tilba noen andre enn Herren, men at man samtidig lagde seg et bilde av Ham. Men dette forbyr altså Skriften gjennom det annet bud.

Ved å ta med budet om ikke å lage bilder, så blir de ti bud en "fornuftig" rekke:

1. Du skal ikke ha andre guder enn Herren
2. Du skal ikke lage deg noen gudebilder
3. Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn
4. Du skal holde hviledagen hellig
5. Du skal ære din far og din mor
6. Du skal ikke slå i hjel
7. Du skal ikke bryte ekteskapet
8. Du skal ikke stjele
9. Du skal ikke lyve
10. Du skal ikke begjære

Hvorfor i all verden har man så hoppet over det annet budet, og i stedet prøvd å ”berge stumpene” ved å dele opp det tiende budet på en ulogisk måte? Kanskje dette blir litt i overkant filosofisk, men jeg vil likevel lansere en teori:

Enhver som har vært i katolske eller ortodokse kirker har sett bilder av ”Maria og Jesusbarnet”. Det mange ikke vet er at disse såkalte madonnabildene er tatt rett ut fra hedenske religioner som var utbredt ved begynnelsen av vår tidsregning. Bildene av ”Maria og Jesus” er skremmende like bildene av ”Isis og Horus” som hadde blitt tilbedt helt fra tiden i det gamle Egypt. Faktisk kan man hevde at de ”kristne” madonnabildene er direkte avgudsbilder. De har bare har fått bibelske navn, i stedet for sine gamle hedenske navn. I en slik situasjon er det selvfølgelig ikke særlig populært å nevne det annet bud om ikke å lage gudebilder. Man drev jo og importerte gudebilder direkte inn i gudstjenestene sine.

Den østlige kirke med sitt sterkeste fotfeste i Bysants (dagens Istanbul) opplevde i tidlig middelalder enorme interne konflikter som følge av bruken av ikoner. Den som er interessert i å vite mer om dette kan søke på ordet ”ikonoklast” som betyr billedstorming. Det er interessant å vite at dette skjedde samtidig med Islams framvekst nettopp i denne delen av verden. Muhammed var i starten av sin karriere ganske velvillig innstilt mot ”bokens folk” det vil si jøder og kristne. Men etter hvert kjølnet dette betraktelig. Noe av det som Muhammed reagerte aller mest negativt på blant de kristne var det han oppfattet som dyrking av gudebilder (altså bruken av ikoner). Derfor er Islam ennå i dag så tydelig i mot billeder.

Mitt filosofiske spørsmål er: Ville Islam vokst fram hvis den kristne kirke på den tiden hadde tatt det annet bud på alvor? Hvis kirken hadde tatt billedforbudet bokstavelig – ville da Muhammed søkt til Bibelen i stedet for å satse på sine egne visjoner? Islam er (sammen med kommunismen) den ideologi som står bak det meste av kristenforfølgelsene i vår tid. Dette er selvfølgelig uhyre kompliserte problemstillinger. Men helt spissformulert: Er det slik at vi gjennom Islams motstand mot evangeliet høster fruktene av vår egen kirkes manglende innsikt i Guds ord? Hvis vi ikke hadde skåret vekk det annet bud – hadde da Islam fått grobunn?