Risiko

Jeg har akkurat begynt å lese Red Moon Rising av Pete Greig. Pete er han som på mange måter startet bønnevekkelsen blant ungdom som ”koordineres” via www.24-7prayer.com. Om du ikke kjenner den bevegelsen, så ta en titt på siden deres! Jeg har hatt gleden av å oppleve noen slike bønnerom rundt i Europa, og det er virkelig en inspirasjon!

Imidlertid er det som griper meg mest hans hjerte for ungdom som lider i Europas storbyer. Ungdom som har gått seg bort i smerte og mangel på identitet. Pete jobbet i en meget framgangsrik menighet i Sør-England. Folk ble frelst, menigheten vokste, de plantet nye forsamlinger, og ting gikk bra på alle måter. Han hadde massevis av invitasjoner til å preke og regnet med at han kunne jobbe videre som pastor og predikant resten av livet, og ha det flott.

På det tidspunktet skrev han i dagboka si: ”Det er ingen risiko igjen, og jeg er redd for å slå meg til ro med dette. Problemet er at alt går så bra! Jeg står i fare for å gå glipp av livet mitt – en dag av gangen.” Deretter beskriver han hvordan han begynte å be om mot til å følge Guds kall uansett hva folk rundt ham måtte mene om saken. Det betyr ikke at Pete mener vi skal kjøre vårt eget løp, for han står fortsatt i et forpliktende forhold til søsken rundt seg. Men vi må noen ganger tørre å ta noen drastiske veivalg her i livet.

Er det noe jeg er redd for, så er det å sløse bort livet mitt – en dag om gangen. Jeg ønsker å gjøre det Gud har lagt ned i hjertet mitt. Heldigvis har jeg en familie og en menighet som støtter meg i den tanken. Likevel er det jo risikofylt å leve slik. Risiko betyr at vi kommer til å gjøre noen feil. Men jeg vil heller utsette meg for å gjøre noen feil, enn å leve et liv som er 100 % forutsigbart. Jeg har derfor en lapp ved skrivepulten min som sier:

”Risiko, risiko, risiko! Fri meg fra det forutsigbare!”

Statsborgerskap og et radikalt valg

Jo mer man jobber med mennesker fra andre nasjoner, jo mer forstår man hvor heldige vi er som har et norsk stasborgerskap. Vi tar det som en selvfølge at staten beskytter sine borgere. Vi kan nok irritere oss over skatter og avgifter, og til og med oppleve noen tilfeller av maktmisbruk. Men vi regner med at felles samfunnstjenester, slik som skole og politi, i hvert fall er tenkt å være tilgjengelig for alle statsborgere i landet. Men slik er det slett ikke i alle land. Tvert i mot blir politiet, hæren og domstolene i noen land aktivt brukt mot deler av befolkingen. Hvis man tilhører ”feil” folkeslag eller har ”feil” politisk eller religiøs overbevisning, så kan man bli utestengt fra skoler og arbeidsplasser, og til og med risikere fengsel eller død. Mange styresmakter bruker altså sin makt til å undertrykke sin egen befolkning.

Forrige helg ble jeg nok en gang minnet om dette. Vi var i London for å være med i et bursdagselskap, og der var det folk fra alle verdensdeler. Flere hadde historier om sine egne myndigheter som gjør at den vanlige nordmann får ”hakeslepp”. Et av de folkeslagene som virkelig får kjenne dette på kroppen er tamiler fra Sri Lanka. Myndighetene i landet prøver å sulte ut tamilene nord i landet. Tusenvis har blitt myrdet og ennå flere har måttet flykte fra landet sitt. Dette skjer altså ikke på grunn av en invasjon fra en fremmed makt, men er noe som landets egne myndigheter står bak.

Tamilene var ikke de eneste i dette selskapet som hadde problemer med myndighetene sine, men jeg bruker dem som eksempel. Jeg fikk nemlig også tid til å snakke med en gammel venn av meg fra New Zealand. Hun har jobbet i mange år med det tamilske nettverket av menigheter som jeg har skrevet om tidligere. Hun bruker nå stadig mer av sin tid på selve Sri Lanka. Men som utenlandsk statsborger er det vanskelig å få visum, siden hun hjelper ”feil” folkeslag. Her er det ikke snakk om politisk aktivitet av noe slag, men å drive skoler, barnehjem, helsestasjoner osv. Slike ting ønsker ikke myndighetene at tamilene i nord skal få glede av.

Min venn har valgt en virkelig radikal løsning på denne utfordringen: Hun har søkt om srilankisk statsborgerskap! For å forstå rekkevidden av en slik beslutning må vi nordmenn prøve leve oss inn i situasjonen. Først bør vi spørre oss selv: ”Ville jeg byttet bort mitt norske pass mot et statsborgerskap i Irak eller Afghanistan?” Mange av oss ville vel vært betenkt på å gjøre noe slikt. Men det min venn gjør er faktisk langt mer skummelt enn hva et slikt bytte ville betydd for oss. For hun jobber som sagt med ”feil” folkegruppe, sett fra myndighetenes synspunkt. Det betyr at hun ved frivillig å stille seg under srilankiske myndigheters autoritet, risikerer å bli utsatt for de samme krenkelser av menneskerettighetene som tamilene opplever.

Hun ville at vi skulle være med henne å be om at dette går i orden. Hun har forstått alvoret i konflikten. Dette er altså ikke en naiv ung dame som tror hun kan redde verden og at hun selv er usårbar. Til det har hun sett for mye nød og død. Hun går inn i dette med åpne øyne – vel vitende om mulige konsekvenser. Det stiller meg overfor et dilemma som både er følelsemessig og etisk: Kan jeg være med å be om at Gud skal gi min venn noe hun mener er Guds vilje, men som i beste fall vil skape store problemer for henne – og i verste fall føre til døden?

Rike disipler?

Jeg har nylig lest en bok av C. Peter Wagner om apostler. Det er mye bra, men ett punkt gjør meg en smule betenkt: Han snakker om apostler på arbeidsplassene. Der er jeg helt med! Men jeg er ikke like sikker på at jeg henger med når han beskriver penger som en vesentlig faktor for slike apostler. Er det virkelig slik at penger har blitt et ”bevis” på Guds velsignelse?

Selvfølgelig sørger Gud for sine barn. Prinsippet om at den som sår rikelig, skal høste rikelig handler jo blant annet om penger (2Kor 9,6). Men var virkelig de første disiplene rike på materielle goder? For meg virker det slett ikke slik! Paulus var fra en rik familie, men han måtte lære seg hva det ville si å ha lite (Fil 4,12). Betydde det at han ikke var under Guds velsignelse da?

Som i en del andre tilfeller (som lederskap) så hentes mange eksempler fra gamle testamentet. Ja visst var Abraham rik, men er det likevel et forbilde for oss? Vi tjener jo en Herre som sa: Samle dere ikke skatter på jorden!

Nå mener jeg ikke at det er feil å tjene penger. Det er bedre å være rik enn fattig. For penger kan man bruke til å velsigne andre med, i tillegg til å ha omsorg for familien sin. Men har det å tjene penger blitt en status også i kristne sammenhenger? Tenker vi at det er fullt mulig å tjene både Gud og Mammon?

Selvfølgelig skal vi ikke gå i den andre grøfta og tenke at askese er svaret. Men jeg tipper at akkurat det ikke er noe problem for 99,9 % av kristenheten her i landet…

Når jeg leser kirkehistorien, så synes jeg at jeg ser at vekkelser bryter fram når mennesker forlater sin trygge materielle standard for å bli mer disponible for Gud. Franz av Assisi og tiggermunkene hans eller valdenserne eller de første apostlene er alle vitnesbyrd om dette. Personlig tror jeg materialisme er det største hinderet for vekkelse i Norge i dag. Jeg tror faktisk at en håndfull mennesker som bestemmer seg for å være virkelig radikale med hensyn til bruk av tid og penger, ville snudd landet på hodet i løpet av kort tid.

Radikale forbilder

Hvis jeg har rett i min mistanke om at de fleste bevegelser har en tendens til å skape mindre radikale ledere i annen generasjon, så er jo utgangspunktet viktig! Selv om de fleste av Paulus sine medarbeidere var noe mindre radikale enn ham selv, så ble de likevel noen av de viktigste lederne i hele kirkehistorien. Det var fordi forbildet deres (Paulus) var så utrolig radikal i sin etterfølgelse av Jesus.

Dette er en utfordring for meg, fordi mange av mine kristne venner som er over 40 år har inntatt hvileposisjon. Kanskje går de på kristne møter – kanskje ikke. De er trygge i sitt forhold til Gud. Men ”radikal” er ikke det første som slår en i forbindelse med dem. Jeg tenker ofte på hva dette kommuniserer til yngre kristne om å leve/ikke leve radikalt for Gud. Når man har levd halve livet har man erfart så pass mye at man får et mer reflektert forhold til mange ting. Det er da man virkelig kan bli et forbilde for yngre. Men dessverre blir alt for mange i denne aldersgruppa nesten usynlige i menigheten (hvis de da ikke har et lederansvar der). Men det er jo akkurat nå vi trengs!

Derfor tenker jeg ofte på hvordan jeg selv utvikler meg. Når jeg nå har overlatt ansvaret for menigheten til yngre krefter: Kommer jeg da til å bli mer og mer usynlig? Eller kan jeg heller bli mer og mer radikal? Slik at yngre folk har noe å ”strekke seg etter”.

I en slik situasjon er det en fordel å leve i en relasjonsbasert menighet. For her dreier menighetsliv seg om mye mer enn møter. I relasjonsbaserte menigheter kan man være et forbilde, selv om man ikke preker eller leder møter. I går hadde vi for eksempel en liten romjulssamling: Mens 20 personer satt i stua og sang lovsanger, så var noen av de andre voksne og jeg på kjøkkenet og lekte med barna (og ”passet på” kakefatet…) Midt i leken kunne jeg formidle ting som skapte ny visjon hos en av de andre som var med og lekte. Det var ting jeg nok aldri hadde sagt i en preken fordi det var så ”dagligdags”, men som likevel kan komme til å bety mye.

Derfor sier Bibelen at ”Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk tilbake på hvordan de levde og døde og ta eksempel av deres tro!” (Heb 13,7). Vi skal ikke tenke tilbake på våre ledere og huske hvor godt de prekte. Vi skal tenke tilbake på hvordan de levde. Jeg håper at det folk vil huske av meg er hvor radikalt jeg levde, ikke at jeg hadde snakketøyet i orden. Dét er sannelig litt av en utfordring!

Kan man arve radikalitet?

Jeg håper noen kan hjelpe meg med et spørsmål jeg har tumlet mye med i det siste: Kan radikalitet gå i arv? Nå tenker jeg ikke rent genetisk. Men kan den som jobber med disippeltrening fostre disipler som er minst like radikale som en selv? Eller helst mer radikale enn en selv.

Det virker som selv Paulus slet med dette, når han skriver: ”Jeg har ingen som Timoteus, ingen som så oppriktig kan ha omsorg for dere. Alle de andre tenker bare på sitt eget, ikke på Jesu Kristi sak.” (Fil 2,20-21). Paulus var en som ikke levde for seg selv og sin egen komfort. Han var en meget radikal etterfølger av Jesus. Men det virker som selv Paulus sine medarbeidere var mindre radikale enn ham selv, med unntak av Timoteus.

Antakelig ville vi synes at samtlige av Paulus sine medarbeidere var radikale sammenlignet med vår standard. Men poenget mitt er at de var mindre radikale enn han som hadde trent dem. En lignende utvikling kan man se i vekkelsesbevegelser i kirkehistorien. Det starter med noen få radikale som ikke lar seg stoppe av noen ting. De går ut og vinner nytt land for Guds rike. Men når andre generasjon med ledere tar over, så blir fokuset på vedlikehold og på å forsvare det territorium man har erobret. Så må tredje eller fjerde generasjon bryte opp og starte på nytt. Det finnes noen hederlige unntak selvfølgelig, men så vidt jeg kan forstå, så skjer dette alt for ofte.

Jeg har tro på mange nye menigheter i Norge. Men skal dette skje i løpet av de nærmeste få årene, så må mange unge (og eldre) radikale menighetsplantere stå fram! Da blir dette med overføring av radikalitet en nøkkel. For jeg ønsker ikke bare være med å trene menighetsplantere: Jeg ønsker å trene en radikal utgave av sorten! Slike som ikke tenker på sitt eget, men bare på Jesu Kristi sak.

Jeg er ikke pessimist, men må finne noen svar. Noen tanker har jeg jo selv. Kanskje jeg kan komme tilbake til dem. Men hvem kan hjelpe meg? Hvem har tanker – og ikke minst erfaring – fra dette med å trene disipler som blir mer radikale enn deg selv?