En helt vanlig tysker

For et par år siden flyttet en tysk mann til Indre Østfold. Han har god teknisk utdannelse og kom hit til landet for å jobbe. Men han opplevde et problem som svært mange i hans situasjon opplever: Det var vanskelig å få norske venner.

En lørdags natt var en gruppe kristne ute i Askims gater for å dele ut kaffe og vafler til de som var «ute på by’n». En av de som var med og delte ut vafler, snakker flytende tysk – og kom da i snakk med denne mannen. Det endte med at vår nye tyske venn ble invitert med på gudstjeneste dagen derpå. Han dukket opp og trivdes, selv om han knapt satte sine bein i en kirke mens han bodde i Tyskland. Faktisk begynte han å komme nesten hver eneste søndag, og var gjerne også med på ting som skjedde i løpet av uka. På grunn av språkproblemer, så forstod han ikke så mye av prekenen og den slags. Men lovsangen, den likte han! Dessuten likte han fellesskapet. Han var ikke den som takket nei til en grillfest! De tysktalende i menigheten ga ham etter hvert et nytestamente og snakket mye med ham. Likevel fikk han ikke noe tydelig «gjennombrudd» som kristen mens han var her.

Da finanskrisen kom, mistet min tyske venn jobben. Han valgte da å flytte tilbake til Berlin. Men da et team fra menigheten var på reise i Tyskland i sommer, så inviterte vi vår venn med oss. Siden han kjente oss, så ble han med oss på møter også i noen tyske menigheter, selv om han aldri hadde pleid å gjøre slikt tidligere. Da kallet om å innvie livet sitt til Gud ble gitt mot slutten av møtet, så var han blant de første som ga respons. Kanskje dette skyldtes at han for første gang fikk høre talene oversatt til sitt eget språk? Forrige uke fikk jeg høre at han nå har funnet seg en menighet i Berlin hvor han går fast og trives godt.

Å høre slike historier er alltid inspirerende (synes nå jeg). Men jeg tror man også bør tenke litt mer prinsipielt rundt dette: For det finnes bokstavelig talt hundretusenvis av mennesker som er i en lignende situasjon i Norge i dag. De kommer fra et land nær oss (Sverige, Polen, Estland, Tyskland…). De kommer for å jobbe. Mange av dem blir her ett år eller noen få år, og så drar de hjem. Men nettopp i denne fasen er de ofte søkende etter dypere mening med livet. Er vi som menigheter forberedt? Ser vi i det hele tatt disse menneskene?

Kunnskapsord på gata

I mai 2007 var jeg noen dager i Frankfurt. Dette er vel den eneste byen i Europa med skikkelig ”sky-line”, med skyskrapere i 200 meters klassen. På vei tilbake til hotellet mitt en sen kveld, ble jeg stående på en av de flotte bruene over Main og betrakte storbyen ”by night”. Jeg liker meg godt i store byer, men må innrømme at jeg ble litt overveldet med tanken på å nå et slikt sted med evangeliet.

Da spurte jeg Gud: Hvordan kan vi nå en slik by med evangeliet? Jeg følte svaret var at vi trenger to ting: Menigheter som har ekte fellesskap, og Guds kraft. Dette føler jeg stemmer bra overens med hva vi leser i Apostelgjerningene, så jeg sa til Gud: ”Det med ekte fellesskap er jeg gjerne med og tar i et tak for, men din kraft må du sørge for!” Neste dag fikk jeg svar på tiltale:

Jeg var på vei for å besøke en menighet på østsiden av Frankfurt som jeg har vært i mange ganger før. Men når jeg skal ta undergrunnsbanen, så er stasjonen stengt, selv om dette er torsdag ettermiddag og mange mennesker er på vei hjem. Jeg blir derfor gående litt i sentrum, og kommer da i prat med et par mennesker (som jeg aldri har sett før). Da føler jeg Gud gir meg et kunnskapsord, som jeg bestemmer meg for å dele med han det gjelder (ja, jeg vet det høres vilt ut…) Mottakeren av ordet synes uansett at jeg virkelig treffer spikeren på hodet. Jeg spør derfor om jeg kan få be for ham. Han er positiv og jeg begynner å be. Ett minutt etterpå ligger han sammensunket på gata (!) midt i Frankfurts travleste gågate, hvor tusenvis av mennesker passer hver time.

Etter at han kommer seg på beina, blir vi enige om å ta en kopp kaffe sammen. Min nye venn skal på kino sammen med ei jente, og hun kommer også og setter seg sammen med oss. Da føler jeg at jeg får et kunnskapsord også til henne. Etter få minutter sitter hun på caféen med tårene strømmende nedover kinnet.

Noen uker senere fikk jeg en mail fra henne hvor hun bl.a. skriver: ”Gott stellt momentan mein Leben ziemlich auf den Kopf” (Gud setter for tiden livet mitt på hodet). Dette korte møtet medførte bl.a. at hun flyttet fra Frankfurt til en annen by, fordi hun forstod at hun trengte et kristent fellesskap for å vokse videre med Gud (og hun kjente til et slikt i en annen by). Hun fortalte også i mailen hvordan Gud hadde befridd henne fra en angst hun hadde slitt med i mange år. Så et slikt kort møte mellom Gud og mennesker, kan virkelig forvandle liv!

Jeg tror ikke dette skjedde fordi jeg er spesielt åndelig. Men jeg tror Gud ville vise meg at Han er mer enn i stand til å demonstrere sin kraft, hvis vi er interessert i det! De siste par årene har jeg fått lov til å se hvordan slike ”plutselige” åpenbaringer av Guds kraft kan forvandle mennesker på noen minutter. Dette har gitt meg mer tro enn noen gang på at Gud virkelig kan nå storbyene i Norge og Europa med evangeliet. Det dreier seg om at vi er villige til å bygge ekte kristne fellesskap og at vi lar Gud få vise sin kraft!