Gud som en god Far

Jeg har nettopp lest Lukas 11,1-13. Her snakker Jesus om Gud som far. En ting som er viktig å legge merke til er at Jesus sitt bilde av far – er av en god far. At fedre er gode og omsorgsfulle var slett ikke opplagt i datiden. Lukas skrev sitt evangelium først og fremst med tanke på ikke-jøder (jf Lukas 1,3 +Apg 1,1). I Romerriket ble ikke tanken på en far nødvendigvis koblet med noe trygt og godt. Den romerske skribenten Gaius skrev stolt at «det knapt finnes noe annet folk hvor fedrene har like mye makt over sønnene sine som det vi har». I praksis kunne faren bestemme hvilke barn som skulle få leve og hvem som skulle dø, om de skulle selges som slaver, om de skulle få lov å gifte seg, osv.

Det radikale i det kristne budskapet var derfor ikke bare at Gud er vår far, men at Gud er en god far. I vår tid er dette fortsatt høyaktuelt å fokusere på. Selvfølgelig finnes det mange eksempler på gode fedre i dag. Men mange mennesker har et bilde av «far» som slett ikke er godt. Far kan være fraværende, eller direkte slem.

Mennesker som kommer fra gode trygge hjem tar det av og til som en selvfølge at «mor» og «far» forbindes med noe godt og trygt. Man anser det nærmest som en naturlov at i hvert fall mor er glad i sitt barn. Men i dag vokser mange opp med en mor som er mye mer glad i seg selv enn i sine barn. Dette gjelder ikke bare barn som kommer fra åpenbart «vanskeligstilte» hjem. Dette gjelder i like stor grad barn fra karrierehjem.

Hvis vi ikke er klar over dette, så vil både forkynnelse og sjelesorg kunne bygge opp en mur, i stedet for å helbrede. Noen trenger rett og slett å bli trodd på at deres mor eller far ikke elsker dem. Det er ikke lett å sette ord på slike opplevelser, og vanskeligere blir det hvis menigheten ikke er klar over problemet. Men hvis mennesker kan få rom til å jobbe med at de ikke er oppvokst med kjærlige foreldre, så kan de også få hjelp til å åpne seg overfor en Far som er virkelig god.

Metafortelling

En av de største forskjellene i menneskers liv er om de har en overordnet fortelling om livet sitt eller ikke. Mange mennesker opplever at livet er satt sammen av en serie mer eller mindre tilfeldige episoder, som ikke nødvendigvis henger sammen med hverandre. Livet er med andre ord fragmentarisk.

I motsetning til dette, så presenterer Bibelen en overordnet historie om menneskene og universet. En slik metafortelling gjør at alle de små og store hendelsene i livet – de mange små fortellingene – kan forstås i lys av den store fortellingen. Ved å ta utgangspunkt i den overordnede historien om Gud og Hans plan med verden, så får tilsynelatende tilfeldige episoder en helt annen betydning.

Dette er en viktig grunn til at kristne og ikke-kristne ofte snakker forbi hverandre i etiske spørsmål. Ta for eksempel de som forsvarer ekteskapet. Ofte gjør de det – kanskje ubevisst – ut fra at de setter ekteskap inn i en større sammenheng knyttet til Guds plan med menneskene. Hvis motdebattanten mangler en slik referanseramme – og alt dermed er fragmentarisk og «tilfeldig» - så sier det seg selv at man kan komme til et annet syn på ekteskap. Det samme gjelder nesten enhver etisk diskusjon: Resultatet avhenger av om man handler ut fra en metafortelling eller ikke (og selvfølgelig av hvilken metafortelling man har).

Jeg tror også mange unge kristne mangler denne metafortellingen. Eller om de ikke mangler den, så er den i hvert fall svak og uklar for dem. For å følge opp eksempelet ovenfor: Når unge kristne står foran et valg om ekteskap eller samboerskap, så kan det være avgjørende om de ser samboerskap som et isolert valget i livet sitt - eller om de regner med at valget henger sammen med metafortellingen om Guds plan. Hvis de bare fokuserer på det aktuelle spørsmålet - «hva er mest praktisk, ekteskap eller samboerskap?» - så kan de lett finne argumenter for begge svar. At unge kristne velger samboerskap bør derfor ikke nødvendigvis være fordi de ikke ønsker å følge Guds ord – det kan skyldes at de leser og tolker Guds ord fragmentarisk – i stedet for i lys av den overordnede historien.

Eldre kristne har ofte en lite konstruktiv reaksjonsmåte når de møter denne type utfordring: Når unge kristne velger annerledes enn de selv mener er rett, så har man har lett for å bli dogmatisk og/eller frustrert. Jeg mener ikke at man skal la være å ta opp slike ting. Men jeg mener at den langsiktige og viktigste utfordringen ligger i å hjelpe unge kristne til virkelig å få tak på metafortellingen – til å se at hver enkelt episode i livet henger sammen med denne overordnede historien. Å forankre denne metafortellingen i menneskers liv bør gjøres både gjennom forkynnelse og samtale, og er et ansvar som menighetene må ta på alvor.

Rettlede med visdom

Nylig satt jeg og snakket med noen ledere om det å rettlede folk i menigheten. De konkrete problemstillingene dreide seg i dette tilfellet om parforhold. Hva mente de om at unge mennesker i menigheten fikk kjærester som ikke var troende? Hvordan skulle man formidle sine tanker om samboerskap? Én ting er hva man mente var rett, men vel så vanskelig var spørsmålet: Skal vi gjøre noe med dette? Skal vi si noe? Eller skal vi holde munn og la være å bry oss? Akkurat denne praten dreide seg som sagt mest om relasjoner og parforhold. Men det finnes en rekke slike etiske spørsmål som er høyaktuelle i enhver menighet.

Det var i denne samtalen jeg fikk inspirasjon til innlegget mitt om lov og evangelium. For etterhvert som samtalen gikk framover, gikk det opp for meg at de jeg pratet med bare hadde to kategorier av verktøy i verktøykassa si: Enten måtte de «heve standarden» ved å holde fram Bibelens klare undervisning om disse spørsmålene (hva nå det enn måtte være). Med andre ord så kunne de presentere Bibelen som Guds lov.

Alternativt måtte de fokusere på det faktum at Gud har skapt alle mennesker med fri vilje, og at Jesu død har sonet enhver synd. Derfor kan vi vel egentlig ikke mene noe som helst om hvordan andre bør leve livet sitt? Med andre ord så kunne de velge å presentere Bibelen som Guds evangelium.

Mitt forslag i en slik situasjon tror jeg ville være å fokusere på Bibelen som Guds visdom. Loven spør om hva som er lov eller ikke lov: Har jeg som kristen lov å finne meg en ikke-troende partner? Visdommen derimot spør om hva som er smart: Er det smart av meg å finne meg en ikke-troende partner? Ofte tror jeg at det å fokusere på hva som er smart i stedet for hva som er lov, er en fruktbar angrepsvinkel i møte med dagliglivets etiske utfordringer. Det som er «smart» er nettopp kjernen i det Bibelen kaller for visdom.

Bibelen er full av det som kalles visdomslitteratur. Hele bøker er tilegnet visdommen. Dessuten bruker både Jesus, Paulus, Jakob og andre i NT mye tid på Guds visdom. For eksempel sier Paulus at «jeg har lov til alt, men ikke alt gagner» (1Kor 6,12). Det han sier er at selv om Loven ikke nekter meg å gjøre et eller annet, så er det kanskje likevel ikke særlig smart av meg å gjøre det. Dette handler om visdom.

Paulus og hans medarbeidere «underviste alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus» (Kol 1,28). På samme måte tror jeg mange menigheter ville vokse mye i modenhet hvis man fikk mer undervisning om Guds visdom.

En problemfri framtid

Når man snakker med noen som sliter med et problem, så er det lett å fokusere på problemet i stedet for på løsningen. Særlig gjelder dette hvis noen har hatt et problem over lang tid. Da kan det nesten være umulig for denne personen å tenke seg en framtid hvor problemet er løst. Nylig satt kona og jeg i en samtale med en person som har fungert bra på de fleste områder. Men det er særlig ett problem som ser ut til å dukke opp hele tiden. Til slutt blir man fristet til å resignere, og tenke at «det vil alltid forbli slik det er i dag».

Men det er nettopp i slike situasjoner at en sjelesørger kan være til hjelp. I stedet for å spørre masse om problemene, så spurte vi heller: «Hvordan ville situasjonen vært uten dette problemet?» Ved å få konfidenten (den som mottar sjelesorg) til å sette ord på hvordan tilværelsen ville være uten problemet, så peker de nemlig ofte på veien fram mot løsningen av situasjonen.

Det å be noen beskrive en tenkt «problemfri framtid» er derfor et viktig «verktøy» i sjelesorgen. I stedet for å stille spørsmål som «hvorfor føler dere at dere mangler et åndelig fellesskap i familien?» - så sier man i stedet «beskriv livet i familien hvis dere hadde et nært åndelig fellesskap». Fokuset i samtalen er altså ikke problemet (lite åndelige fellesskap) men den problemfrie framtida (når familien har et godt åndelig fellesskap). I stedet for å stille spørsmålet «hvorfor er du styrt menneskefrykt?» - så sier man «beskriv hvordan du vil oppføre deg når du ikke lenger er redd for hva mennesker sier og tenker om deg»

Når konfidenten først har satt egne ord på hvordan de ser for seg tilværelsen uten problemet, så får de gjerne tro på at problemet kan løses. Ofte har de nemlig brukt så mye krefter på å tenke på problemene, at de ikke har hatt overskudd til å tenke på hvordan livet ville vært uten problemer. Men hvis de får hjelp til å tenke positive tanker om framtida, så kan det være til hjelp. For positive ord kan skape tro!

En annen fordel med denne framgangsmåten er at konfidenten selv setter ord på hva som bør forandres. Dermed unngår man rollen som «ekspert» i sjelesorg. Ansvaret for å komme ut av problemene ligger nemlig alltid på konfidenten selv, ikke på sjelesørgeren/samtalepartneren. I stedet for at jeg som sjelesørger forteller hva jeg tror konfidenten bør gjøre med problemene sine, så «tvinges» konfidenten til selv å sette ord på de prosessene han/hun/de ønsker at skal starte.

Med fokus på rett tid

Hvis vi ønsker å hjelpe mennesker som har det tungt på en eller annen måte, så er det viktig at vi hjelper dem til å fokusere på rett tid. Mye sjelesorg dreier seg nemlig enten om fortida (hva som har skjedd, barndommen min) eller om nåtid (problemene jeg har i dag). Men jeg tror det viktigste fokuset i Bibelen er framtida. Gud er mer opptatt av hva vi kan bli, enn hva vi har vært. Gud er mer opptatt av de gode tingene vi vil gjøre i morgen, enn hva vi sliter med i dag. Håp er et sentralt begrep i Bibelen – og håp er jo alltid knyttet til framtida. Derfor vil en vis sjelesørger prøve å hjelpe folk til å fokusere på framtida.

Freud «lærte» oss at alt vi er og gjør har sin rot i barndommen. Dette har bidratt til å skape et ubevisst tankemønster inne i oss: Alle ting må være «løst» og «fiksa opp» før Gud kan bruke meg – fordi jeg antakelig har med meg ting fra barndommen som ikke er bra. Men når jeg leser Bibelen, så synes jeg ikke at dette nødvendigvis stemmer. Jesus valgte ikke ut sine tolv disipler fordi de hadde et avklart og reflektert forhold til sin barndom. De hadde ikke alle ting på plass rent følelsemessig! Jesus valgte dem fordi Han fokuserte på hva de kunne bli – ikke på hva de var i øyeblikket. Fortida vår er selvfølgelig ikke uten betydning. Noen ganger er det godt å få «ting ut av systemet», og mange av oss trenger helbredelse av følelsemessige sår. Men løsningen på mange av våre problemer ligger i å fokusere på håpet – altså på det som Gud tenker om framtida vår.

Deprimerte mennesker sitter ofte fast i nåtida. Problemene de opplever i dag, virker så store og uoverkommelige at de ikke kan se noen vei ut av dem. De klarer altså ikke å forestille seg et liv hvor dette problemet ikke lenge eksisterer. Men jeg tror det er nettopp det en sjelesørger bør gjøre: Hjelpe folk til å se for seg en bedre framtid – en framtid hvor problemet er borte (eller mindre akutt). For gjennom dette skaper vi håp – og håp leder til forandring. Hvis noen forteller oss om ting de sliter med, så er det lett å hoppe rett inn i problemene de forteller oss om. Vi ønsker jo å identifisere oss og vise medfølelse! Men selv om dette er bra, så hjelper vi nok folk bedre om vi klarer å få dem til å fokusere mindre på dagens problemer og mer på morgendagens muligheter.

Jeg mener selvfølgelig ikke at dette er det eneste en sjelesørger bør gjøre! Men jeg tror effekten av å fokusere på framtida er undervurdert. Å hjelpe folk med å se framtida si i et annet lys, er et av de mest grunnleggende «verktøy» for en sjelesørger. Heldigvis finnes det velprøvde metoder for å hjelpe folk med akkurat dette. Den som er seriøs med hensyn til å hjelpe mennesker gjennom samtale og sjelesorg, bør derfor etter min mening skaffe seg et minimumsutvalg av slike verktøy.

Kompetanse på sjelesorg

Når jeg først har begynt å tenke seriøst på det med sjelesorg i menigheten, så blir jeg mer og mer overbevist om at dette må det snakkes om! Det kan virke som det nesten er tabu å ha ting man sliter med i følelseslivet sitt – eller i samvittigheten. Men sånn skal det jo ikke være. Jeg har tro på at forbønn løser problemer, men i noen sammenhenger ser det ut til å være den eneste medisinen man har å tilby. Noen ganger trenger man rett og slett noen å åpne hjertet sitt for. Jeg skulle ønske at menighetenes hyrder tok dette på alvor, og sørget for at kompetansenivået i menighetene ble økt. Da mener jeg ikke at hyrdene selv må sørge for all sjelesorg, men at de legger til rette for at dette kan fungere i menigheten.

Med fare for å virke litt vel forretningsmessig, så ser jeg et forbilde i hvordan store industribedrifter organiserer vedlikehold av maskinene sine. Vi snakker jo på en måte om vedlikehold her også – bare om vedlikehold av sjelslivet i stedet for av maskiner. Vedlikehold i industrien organiseres ofte i tre «linjer» med ulik kompetanse og med ulik nærhet til «problemene»:

Førstelinjes vedlikehold er den som jobber ved maskinen til daglig. Maskinoperatøren er ikke utdannet innen vedlikehold, men får grunnleggende opplæring i hvordan kjenne igjen symptomer på ting som ikke fungerer, og foreta enkle vedlikeholdsoppgaver. Dette kan gjøres på et veldig enkelt nivå, men gjør at problemer avdekkes – og noen gang avhjelpes – før de vokser seg store. Andrelinjes vedlikehold er spesialistene som jobber i bedriften, for eksempel en ingeniør i vedlikeholdsavdelingen. Hvis det oppstår et mer omfattende problem ved en maskin, så har man kompetanse innad i bedriften som man kan benytte seg av. Vedlikeholdsavdelingen er bemannet med folk med mer kompetanse på vedlikehold, enn hva maskinoperatørene har. De kan tilkalles når problemene blir litt større enn «normalt». Tredjelinjes vedlikehold er eksperter som man tilkaller utenfra – som ikke er ansatt i bedriften. Dette er mennesker med spesialkompetanse som kanskje trengs over hele landet (eller hele verden), og som det ikke lønner seg for den enkelte bedrift å ha fast ansatt.

Tanken er at det lønner seg å løse problemene så nær der de oppstår som mulig. Men noen ganger trenger man bistand fra andre. På samme måte bør folk få hjelp så nær dagliglivet sitt som mulig. I menigheten bør man få mest mulig støtte fra de som man naturlig er sammen med til daglig, f.eks. i husfellesskapet man er en del av. Men noen ganger trengs det hjelp fra folk med mer erfaring og kompetanse.

Hvis man trekker denne parallellen til sjelesorg i menighetene så vil «førstelinje sjelesorg» bety at vi skjønner hvor viktig det er at flest mulig av menighetens medlemmer blir flinke til å fange opp når noen har det vanskelig, og også kunne hjelpe dem før en vanskelig sak vokser seg for stor. «Andrelinjes sjelesorg» er i så fall mennesker som er en del av en samtaletjeneste i menigheten. Dette bør være folk som har fått kursing i sjelesorg og kommunikasjon. Men det er ikke snakk om fagfolk eller eksperter – kun menighetsmedlemmer med en viss livserfaring og kompetanse. «Tredjelinjes sjelesorg» er den hjelpa vi kan få utenfor menigheten hvis problemene blir for store. Da snakker vi om alle mulig typer fagfolk: psykologer, familieterapeuter, rusmiddelomsorg, osv.

Jeg forstår at denne analogien har begrensninger. Men jeg mener som sagt at dette er en viktig oppgave for menighetens hyrder - å sørge for å heve kompetansen om sjelesorg både i «førstelinje» og i «andrelinje». Jeg tror vi hadde høstet mye god frukt av dette på lang sikt.

Kortvarig sjelesorg

For tida leser jeg boka «Strategies for brief pastoral counselling» av Howard Stone. Altså «strategier for kortvarig sjelesorg». Boka er en artikkelsamling redigert av en professor i pastoral teologi og sjelesorg. Boka har mange gode poenger, men først og fremst liker jeg selve ideen bak den. Gjennom forskning og egen erfaring hevder forfatterne å ha påvist at kortvarig sjelesorg er (minst) like effektiv som langvarig. Med «kortvarig» så mener de et begrenset antall samtaler: Maksimum ti samtaler, men sjelden mer enn fem eller seks – og ofte bare én eller to samtaler.

Vi har lett for å tenke at personlige problemer har svært kompleks bakgrunn. Derfor kreves det omfattende sjelesorg eller terapi for å løse slike problemer. Bokas hovedpoeng er at selv om årsakene til problemene nok kan være komplekse, så trenger slett ikke løsningen på problemene være så kompleks. Som sjelesørger bør man med andre ord være mer opptatt av å finne løsninger, enn av å kartlegge alle årsakene til at ting er som de er.

Dette synes jeg er forfriskende: Vi er alle påvirket av Freud sine tanker om at våre personlige problemer har sin rot i barndommen. Av denne tankegangen følger det at for å kunne løse dagens problemer, så må vi forstå grundig hva som har skjedd tidligere i livet. Stone påpeker imidlertid at Bibelen er mye mer opptatt av nåtid og framtid, enn av fortid. Det betyr ikke at en persons fortid er irrelevant, men at fokuset i sjelesorg må være det som kan skje i dag, og hvordan framtiden vil se ut for en person, etter at han med Guds hjelp har fått løst noen av sine problemer. Fortida tones altså ned – og framtida løftes fram. Håp er et sentralt begrep i Bibelen, og håp er jo alltid knyttet til framtida, ikke til fortida.

Selvfølgelig finnes det situasjoner hvor mennesker trenger langvarig terapi. Men dette er, i følge Stone, unntaket og ikke regelen. Det normale burde være at folk fikk dekket sitt behov for noen å snakke med i sin lokale menighet. Da er det fint å vite at mange kan bli hjulpet av én eller noen få samtaler. Man trenger slett ikke alltid langvarig oppfølging for å få hjelp. Jeg tror en slik innstilling vil føre til at det blir lettere for folk å oppsøke sjelesorg for sin egen del. De fleste av oss ville med glede tatt imot et tilbud om å snakke med noen om ting vi sliter med, hvis vi visste at vi ville snakke om dette bare en håndfull ganger. Hvis vi derimot forventer oss 20 (eller 40!) samtaler om problemene våre, så ville nok de fleste av oss betakke seg. Kortvarig sjelesorg vil derfor senke terskelen for å gå inn i sjelesorg i menighetene. I tillegg er det som sagt minst like effektivt som langvarig sjelesorg.

Sjelesorg

Sjelesorg betyr rett og slett å ha omsorg for sjelen. Gjennom livet kommer de fleste av oss opp i situasjoner som vi ikke helt vet hvordan vi skal håndtere. Følelseslivet vårt kan bli skadet på ulike måter, som for eksempel gjennom avvisning eller savn. Da er det godt å vite at Gud ønsker å helbrede slike følelsesmessige sår. Hvis vi snakker med en erfaren person om det som tynger oss, så er vi inne i det som vanligvis omtales som «sjelesorg» i kristen sammenheng.

Jeg er imidlertid redd for at det er for lite åpenhet om slike ting i Norge. Da Kjell Magne Bondevik ble sykmeldt fra jobben som statsminister på grunn av en mild depresjon, så vakte det oppsikt langt utenfor landets grenser. Vi vet jo at alle kan slite med ting, men at noen snakker åpent om det er uvanlig. Vi beholder heller maska, og holder smerten inne i oss. Bondevik fikk fortjent ros for sin åpenhet rundt dette. Hvis en statsminister kan slite med følelseslivet sitt, og likevel holde hodet hevet, så kan jammen vi andre gjøre det også.

Nylig snakket jeg med en mann som har vært med i veiledertjenesten på Sommer-Oase gjennom mange år. Han fortalte at en stor andel av de som kommer på konferansen, først og fremst kommer for å få anledning til å snakke med noen. Man føler ikke at man kan – eller tør – åpne seg for noen i menigheten hjemme. Da er det godt å kunne komme til Oase og finne noen som har tid til å lytte. Men det beste hadde jo vært om det var trygt og naturlig å være åpen hjemme i sin egen menighet.

Jeg mener altså at det er for lite åpenhet omkring dette også i menighetene. Kanskje det kommer av at vi helst vil klare oss selv? Eller kommer det av at vi er redde for at folk vil stille spørsmål om gudslivet vårt, hvis vi innrømmer at vi sliter med ting? Eller setter vi ubevisst et likhetstegn mellom «åndelig» og «vellykket»? Ikke vet jeg!

Selv om det finnes hederlige unntak, så er organisert sjelesorg og veiledertjeneste alt for sjeldent i norske menigheter. Jeg skulle ønske at lokale menigheter tok dette på alvor. Selv om det skjer en hel del sjelesorg av spontan art, så ville en bevisst satsning på dette området gitt mange fordeler. Da kunne mennesker bli hjulpet – både faste menighetsmedlemmer - og folk som står mer fjernt fra organisert menighetsliv.

Ofte er det ikke så veldig mye som skal til for å hjelpe noen i sjelesorg. Kanskje man bare trenger å gi et relativt kort kurs til de som ønsker å bli sjelesørgere. De fleste av oss har nemlig egentlig først og fremst behov for at noen tar seg tid til å lytte til oss, og kanskje komme med noen innspill basert på egne erfaringer og visdom fra Guds ord.