Minimumstønna

Enhver menighetsleder i Norge burde lese ”Naturlig kirkevekst” av Christian Schwarz. Det er så vidt jeg vet det største forskningsprosjektet som er gjennomført for å finne ut hva som gjør at enkelte menigheter vokser, mens andre ikke gjør det. En annen fordel med Schwartz sin bok er at den er skrevet av en europeer og dermed ikke er like preget av amerikansk kirkeliv slik som mange andre bøker om menighetsvekst er.

I det siste har jeg igjen blitt minnet på ett av prinsippene fra boka, nemlig ”minimumstønna”.

Dette går enkelt og greit ut på at det største hinderet for en menighet sin vekst, ofte ligger i det området hvor den er svakest. For å vokse må en menighet nemlig ha en viss minimumsstandard på en del områder. Hvis man er svakere enn dette minimumet på ett område, så ”lekker” menighetsveksten ut, og menigheten blir stående på stedet hvil.

Et interessant fenomen er imidlertid at de fleste lederskap vil prøve å styrke det de allerede er gode på, når de ønsker å legge til rette for menighetsvekst. En menighet som er sterke på bønn, vil derfor naturlig tenke at de trenger enda mer bønn hvis de skal oppnå vekst. Men det de kanskje trenger er mer relevant evangelisering, og ikke mer bønn. En menighet som er sterk på undervisning, vil tro at svaret er enda mer undervisning, mens det de kanskje trenger for å vokse er varmere fellesskap i dagliglivet. En menighet som er sterk på fellesskap, vil tro at de trenger å fokusere ennå mer på fellesskap, mens det de egentlig trenger, er å få mer inspirerende gudstjenester. Særlig menigheter som har vokst fram i hjem vil ha lett for ”å overfokusere” på fellesskap. Slik kan man fortsette…

Jeg har vært inne i mange menigheter, og jeg har sett at man går i denne fella igjen og igjen: Lederskap som tenker at de trenger mer av det de allerede har, men samtidig overser de helt enkle ting som de mangler. Dette pleide å forundre meg, men etter hvert har jeg skjønt at dette er en naturlig psykologisk effekt: En menighet blir relativt sett sterkest på de områder som lederskapet brenner for. Brenner de for bønn, så vil menigheten bli en bedende menighet. Brenner de for nære fellesskap, så vil menigheten være preget av nettopp nære fellesskap. Det er helt naturlig at man vektlegger det man allerede brenner for. Dermed får menigheten større og større ”slagside” mot ett av områdene. Men da vil menighetens vekst lekke ut på de områdene som man overser.

Hva er så løsningen? For det første bør man forstå denne effekten. Skriv gjerne ned hvilke områder man mener seg å være sterk og svak på. Så kan man sammenligne dette med en objektiv mal, som for eksempel boka ”naturlig kirkevekst” eller ”målrettet menighet”. Har man den rette balansen, eller er det viktige områder man totalt overser? Det er imidlertid svært vanskelig å være objektiv i en slik vurdering av seg selv. Her mener jeg det er viktig å få inn konsulenter og mentorer utenfra, for de kan se dette mer objektivt enn de som sitter midt inne i situasjonen. Naturlig kirkevekst har påvist at den aller viktigste faktoren med hensyn til hvordan ledelse i menigheten utføres, nettopp er dette at man har regelmessig hjelp utenfra. Ingen ting er altså viktigere for hvordan man utøver ledelse, enn at man har dette på plass!

Teologi og nye menigheter

Forskningsprosjektet ”naturlig kirkevekst” viste at det er en negativ sammenheng mellom teologisk utdannelse og menighetsvekst. Altså at en menighet som har en pastor med teologisk utdannelse har mindre sannsynlighet for å vokse, enn hvis pastoren ikke har slik utdannelse. Men det betyr ikke at det er feil å kunne teologi! Jeg tror dette problemet skyldes at mange teologer begynner å jobbe i feil type menigheter - nemlig de som har lite potensial for å vokse. Det jeg drømmer om er mennesker med kunnskap, som bruker kunnskapen sin til å bygge menigheter som vokser – ikke til å vedlikeholde menigheter som står på stedet hvil.

Grunnleggende teologisk forståelse gjør oss langt mindre sårbare for ekstrem lære og slagside i undervisningen. Nesten like viktig er kunnskap om kirkehistorien. Jeg ser også hvor viktig det er å ha grunnleggende kunnskap om organisasjon og ledelse for å bygge stabile fellesskap. Samtidig må vi ha den friske salvelsen som bare kommer gjennom et nært forhold til Den Hellige Ånd. Da blir vi som de Jesus omtalte i Matteus 13,52: "Derfor er enhver skriftlærd som har gått i himmelrikets skole, å ligne med en husbond som har både nytt og gammelt å hente fram av sitt forråd."

Dette blir en ekstra stor utfordring der hvor mange nye menigheter starter opp, for nye menigheter er avhengige av å skolere folk mens de jobber med å bygge opp den lokale forsamlingen. Du kan ikke sende bort slike ledere for å studere i flere år, for da vil ikke menigheten være der når de kommer tilbake. Vi må derfor sørge for at unge ledere kan lære mens de er ”på jobben”. Dette blir opplæring mer av type ”lærling” enn av type ”student”. Dette er for øvrig mer slik som de første apostlene trente unge ledere. De sendte ikke Timoteus eller Markus av sted for å gå på bibelskole. I stedet tok de dem med seg på jobben og lærte dem opp underveis (Apg 12,25+16,3). Men hvis vi ikke passer på, så kan formelle kunnskaper bli ansett som mindre viktig i en slik sammenheng. De daglige utfordringene står i kø for en menighetsplanter. Hvordan skal han/hun da ta seg tid til å skaffe seg en ”grunnutdannelse” innen teologi og kirkehistorie?

Dette er en utfordring som misjonærer har kjent på i årevis. En av de kreative løsninger som har kommet opp er TEE (Theological Training by Extension). Poenget er at pastorer kan få trening samtidig som de leder forsamlingene sine. TEE startet i Latin Amerika hvor det viste seg å være særdeles effektivt for å støtte pastorer i fattige forsamlinger som opplevde vekkelse. Siden har det spredd seg over det meste av verden. Men jeg kjenner ikke til mange slike opplegg på norsk. Kanskje Kristen Brevskole kan klassifiseres som dette? Jeg vet også at DAWN har startet noe i denne gata. Er det noen som vet noe mer om slike opplegg på norsk? Siden vi har stadig mer kontakt med Tyskland og Sveits, så vil jeg gjerne få tips om gode opplegg på tysk også.

Jeg tror i alle fall at det er behov for et slikt opplegg på norsk. TEE hvor man kombinerer internett med samlinger av og til i helger/ferier. Det bør undervises i temaer innen teologi og kirkehistorie. Men også om praktiske ferdigheter innen menighetsbygging og ledelse. Hvis man kombinerer dette med fellesskap over gode måltider, samt profetisk forbønn, så er vi vel på sporet av noe viktig?

Nådegavebasert tjeneste

Et av de viktigste kriteriene for å få en sunn og voksende menighet er å få til det som kalles ”nådegavebasert tjeneste”. I korte trekk betyr det at folk som tjener i menigheten gjør en mye bedre jobb når de får lov å holde på med ting de føler seg utrusta til å drive med, enn hvis de blir overtalt til å gjøre oppgaver som anses ”nødvendige”. Det er jo helt naturlig at det er slik, siden man som regel lykkes bedre med det man er flink til! Dessuten vil folk trives bedre når de får holde på med noe som ”er dem”. Nådegavebasert tjeneste fører dermed til både større trivsel og større effektivitet (mer frukt) i menigheten.

Dette er imidlertid et prinsipp som er lett å overse i nye menigheter. Man ønsker nemlig å ha både den ene og den andre og den tredje tjenesten. Men som regel er visjonen større enn ressursene. Det er ikke slik at vi kan gjøre alt vi ønsker å gjøre nå. Vi må derfor tørre å vente til Gud reiser opp noen i blant oss (eller sender noen til oss) som virkelig er utrusta for denne tjenesten, og som ønsker å ta tak i den.

I Kraftverket har vi vært heldige og fått inn en hel del kirkefremmede, som ikke har kommet med alt for mange tanker om hvordan en menighet ”bør” være. Men vi også har opplevd at folk har meninger om hva slags tjenester menigheten ”burde” ha. Som regel er jeg helt enig: Nesten uansett hva slags positiv tjeneste du foreslår, så skulle jeg ønske vi hadde det i menigheten!

Samtidig må vi forstå at vi ikke kan utvikle nye tjenester bare ved å ønske dem. Vi trenger også mennesker som er kalt av Gud til å lede slike tjenester. Alternativet er jo å ”overtale” noen til å ta ansvaret. Vi kan lett se at vi trenger et ungdomsarbeid (eller barmhjertighetsarbeid, eller en barneklubb, osv). Men hvis vi ikke har noen som har sin glede i å arbeide med dette, så blir det fort mye slit og lite resultat.

For en menighetsplanter, så er derfor evnen til å tørre å mangle noen tjenester en viktig egenskap! Vi bør selvfølgelig undervise om tjenester, slik at folk får lyst på dem. Vi bør også be til Gud om å sende ut/reise opp flere arbeidere. Men vi bør være forsiktige med å overtale folk til å ta på seg oppgaver – uansett hvor ”positive” de oppgavene måtte være. Dette betyr jo selvfølgelig ikke at det er feil å ta i et tak der det trengs: Få av oss føler vel ekstatisk glede over å rydde stoler eller ta oppvasken, men det bør gjøres likevel! Men vi bør ha ”nådegavebasert tjeneste” som grunnleggende prinsipp for oppgaver i menigheten.

På den annen side så er det å forstå prinsippet om nådegavebasert tjeneste en kjempemulighet for menigheten. Vi har akkurat begynt med strukturerte samtaler med en del av folka i menigheten, nettopp med dette for øyet: ”Hva er det du føler Gud har lagt deg spesielt på hjertet?” Når vi gjennom samtale og bønn klarer å sette ord på svaret til dette spørsmålet, så kan det bli som en eksplosjon i vedkommende sitt liv. Gleden og effektiviteten som vedkommende opplever i sin tjeneste for Gud øker ikke bare litt – den kan faktisk mangedobles når folk føler at de kommer inn på riktig spor.