søndag 16. september 2007

Åndelige foreldre

I dag etterlyses det flere ledere i kristne sammenhenger. Mangel på gode ledere er en av de viktigste årsakene til at kristne menigheter ikke vokser. Jesus sa at vi skulle be Gud om å sende ut flere arbeidere (Matt 9,38). Jeg har derfor veldig tro på å utvikle nye ledere.

Men midt i all lederterningen vi driver med, må vi ikke glemme et annet aspekt som er minst like viktig: Paulus sa at om vi som kristne har tusen lærere, så har vi ikke mange fedre (1Kor 4,15). Ja, vi trenger flere lærere og andre typer ledere! Men mon tro om vi ikke har enda mer behov for åndelige mødre og fedre? Jeg tenkte nylig på noen av forskjellene mellom ledere og foreldre:

Ledere – enten de er på jobben eller i menigheten – skal først og fremst ta beslutninger på vegne av oss andre. Noen kristne ledere legger vekt på at man skal adlyde, slik at det ikke oppstår problemer i menigheten. Foreldre derimot forventes det at man prøver ut meningene sine på. Til en viss grad er det greit å krangle med foreldrene sine

I vår kulturkrets ville vi vel sagt at en familie hvor tenåringsbarna aldri krangler med foreldrene, ville være en usunn familie. Men hvordan er dette i forholdet mellom ledere i menigheten og de andre? Blir en hver diskusjon slått ned som tegn på opprør? Eller har vi folk i menighetene som vi kan lufte det meste med? Folk vi kan utfordre uten at de selv går i forsvarsposisjon. Jeg mener dette er en viktig rolle som far til tenåringer. Da må det vel også være bra å ha noen slike ”åndelige foreldre” i en menighet! Noen du kan bryne deg på uten at de ”kaster deg ut hjemmefra”. Nå mener jeg ikke at man skal gå i den andre grøfta. Et hjem hvor alle alltid krangler er selvfølgelig heller ikke av det gode!

En annen forskjell mellom ledere og foreldre er hvor lenge autoriteten varer. Ledere har autoritet for alltid, mens foreldre har autoritet "bare" i 18-20 år. Når jeg nå overlater ansvaret for menigheten jeg har ledet de siste 5-6 årene til yngre folk, så får jeg høre fra utenforstående at det beste for en menighet er at pastoren er der mer eller mindre på livstid. Det er sikkert riktig hvis man ser seg selv først og fremst som en leder. Men hvis målet er å oppdra selvstendige, åndelige barn så må det vel være best å la dem vise at de kan leve selvstendig med Gud uten at jeg er der hele tiden? I overført betydning: Det er bra å bo hjemme til man er rundt 20 år, men det er ikke like bra å fortsette å bo hjemme hos mamma til du er 40 år! Men slik er det i mange menigheter: Jeg er pastoren din i dag, jeg vil være pastoren din i morgen, og jeg vil sannelig være pastoren din når du pensjonerer deg også…

En tredje forskjell er målet man har som leder eller som foreldre. Ledere er først og fremst opptatt av at jobben blir gjort best mulig. Som leder i en menighet ønsker du å trene opp flinkest mulige gruppeledere, bønneledere, ungdomsledere osv. Dette er selvfølgelig viktig! Men som foreldre er man enda mer opptatt av å gi barna god ballast for sitt videre liv. Som foreldre ønsker vi jo flinke barn, men enda mer ønsker vi barn som fungerer godt både på det sosiale og personlige plan.

Josef fikk oppleve å se 4 generasjoner av etterkommere (1Mos 50,23). Dette har blitt min bønn: At jeg skal få se åndelige etterkommere i mange ledd: At mennesker kan lære av min erfaring og vokse opp til modne kristne som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg…

2 kommentarer:

Haavard Aasland sa...

Bra artikkel om dette med "åndelige foreldre". Men hva legges i ordet "åndelig"? For 1 Kor 4:15 taler bare om fedre. Er det for å sette et skille mellom våre jordiske fedre og menighetsfedre?

Eskil sa...

Ja, det ligger ikke noe annet i bruk av ordet ”åndelig” enn at det er for å skille det fra våre fysiske foreldre. Noen mennesker er jo så heldig at deres fysiske foreldre også er deres ”åndelige” foreldre. Men det gjelder dessverre ikke for alle.

Begrepet er jo strengt tatt litt unøyaktig på andre måter også: For selv om jeg sier ”foreldre”, så har vi jo bare en far åndelig sett – det er Gud. Men hvis vi har klart for oss at ”åndelige foreldre” er en metafor, så tror jeg ordene kan formilde noe viktig. Slik jeg håper jeg fikk fram i innlegget.