fredag 7. mai 2010

Utadvendt menighet

De fleste menigheter ønsker å være utadvendte, men sliter med å være det. For en stund siden lagde jeg et forenklet diagram ut fra noe som står i boka «The externally focused church» av Rusaw & Swanson. For meg hjalp diagrammet til å tenke gjennom hva som er utfordringen for hjemmemenigheten min. Kort fortalt deler de menigheter i fire kategorier med hensyn til hvor utadvendte de er. Forskjellen mellom kategoriene ligger hovedsakelig i hva som er menighetens fokus:

Tradisjonelle menigheter er opptatt av å bygge opp medlemmene, og bruker lite energi på å nå ut. Slike forsamlinger finnes det mange av i Norge. Evangeliserende menigheter er selvfølgelig også opptatt av medlemmene sine. Men i tillegg er de opptatt av å fortelle om Guds kjærlighet. Dette kan de gjøre på mange forskjellige måter, men fellesnevneren er at de forteller ved hjelp av ord, musikk, osv. Sosialt engasjerte menigheter har mer fokus på å vise Guds kjærlighet gjennom praktisk omsorg for mennesker i nærmiljøet.

For å regnes som en utadvendt menighet, mener forfatterne at man må være opptatt både av å fortelle om Guds kjærlighet gjennom evangelisering og av å vise Guds kjærlighet gjennom praktisk omsorg. Nøkkelbegrepet blir altså vise og fortelle – ikke bare en av delene.

7 kommentarer:

Gunnar sa...

Bra!

Og driveren bak handlingene å vise og fortelle om Guds kjærlighet, bør vel være å selv leve i Guds kjærlighet? Har man en manglende opplevelse av Guds kjærlighet i eget liv, er det vanskelig å gi det videre til andre på en troverdig måte.

Eskil sa...

Du har helt rett! Hvis man skal fortelle andre om Guds kjærlighet, så må man ha opplevd den selv! Hvis ikke, så blir det vel at man forteller av plikt – man gjør det fordi man ”bør” – ikke fordi man vil. Det tror jeg i hvert fall ikke blir noe bra. Dessverre finnes det nok en del pliktevangelisering rundt omkring.

Jeg blir dessuten mer og mer opptatt av den kollektive siden av dette. Når det gjelder å vise Guds kjærlighet i praksis, så kan vi ofte gjøre dette enda bedre sammen, enn hva vi kan hver for oss. Frelsesarmeen er jo stjerneeksempelet her. Men alle menigheter kan jo ha en plan for hvordan de kan vise Guds kjærlighet i lokalmiljøet. Ikke som erstatning for de kjærlighetshandlinger som hver enkelt gjør, men i tillegg til disse

Gunnar sa...

I et kollektivt perspektiv blir vel da disse ord fra Jesus brennaktuelt?

Johannes 13,34-35:

Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. 35 Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Hvordan kan vi etterleve dette, og gjøre det til en kultur, i det kollektive?

Eskil sa...

Det å elske hverandre er selvfølgelig fundamentalt – om ikke alltid like enkelt. Jesus snakker vel her om at disiplene skal elske hverandre. Temaet på innlegget mitt er utadvendt menighet – og da tenkte jeg først og fremst på å elske de som ikke er disipler. Begge deler er viktig, og det er klart at det er vanskelig å vise kjærlighet utad om man ikke har det innad. Vi er jo kalt til å elske både venner og fiender - og de som hverken er venner eller fiender – bare medmennesker.

Gunnar sa...

Ja. Noe av grunnen til at jeg tar det opp, er at i dette verset omtales også verden utenfor Jesus og disiplene hans. Det står at verden vil forstå at vi er Hans disipler, når vi elsker hverandre.

I en slik forståelse tror jeg det kan ligge to ting:

1. Mennesker ser at vi følger Jesus (de får en "åpenbaring" av oss som disipler)

2. Mennesker oppdager Jesus igjennom vår søskenkjærlighet (de får en "åpenbaring" av Jesus som Guds sønn og frelser).

Og på den måten så blir kjærligheten mellom brødre også noe som er utadvendt, ref ditt tema.

Det betyr på ingen måte at man skal grave seg inn i sin interne lille koseklubb, "elske hverandre" og glemme de som er utenfor. Men hvis det er slik at enhet og brorskap har en fundamental rolle også i det utadrettede, så kunne det være interessant å se på hvordan man fremkultiverer ekte søskenkjærlighet.

Derfor spurte jeg hvordan man kunne gripe det an i menighetskontekst.

Eskil sa...

Det spørs om det finnes en eneste enkel nøkkel for å fremme søskenkjærligheten. Hadde det vært så enkelt, så hadde vel de fleste menigheter satset mer på det! Men jeg tror i hvert fall at det er viktig at kristne begynner virkelig å tro på det Johannes sa om at det ikke er mulig å elske Gud hvis man ikke samtidig elsker sine søsken.

Forfatterne av NT tar jo stadig opp ting som ødelegger fellesskapet. «Bærer dere på bitter misunnelse og selvhevdelse i hjertet, da har dere ikke noe å rose dere av » (Jak 3,14). «Slutt med all slags hardhet, hissighet, sinne, skrål og spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus» (Ef 4,31-32). Det samme gjelder i GT: «Er baktaleren borte, stilner tretten» (Ordsp 26,20).

Et godt sted å starte for å styrke søskenkjærligheten er kanskje å ta slike temaer opp på alvor i forkynnelsen? Jeg sier ikke at dette ikke gjøres, men jeg opplever at det er mangelvare mange steder.

Gunnar sa...

Takk for dine tanker, referanser og at du gir av din tid. Jeg skal grunne videre på dette.

Bless!