Når man snakker med noen som sliter med et problem, så er det lett å fokusere på problemet i stedet for på løsningen. Særlig gjelder dette hvis noen har hatt et problem over lang tid. Da kan det nesten være umulig for denne personen å tenke seg en framtid hvor problemet er løst. Nylig satt kona og jeg i en samtale med en person som har fungert bra på de fleste områder. Men det er særlig ett problem som ser ut til å dukke opp hele tiden. Til slutt blir man fristet til å resignere, og tenke at «det vil alltid forbli slik det er i dag».
Men det er nettopp i slike situasjoner at en sjelesørger kan være til hjelp. I stedet for å spørre masse om problemene, så spurte vi heller: «Hvordan ville situasjonen vært uten dette problemet?» Ved å få konfidenten (den som mottar sjelesorg) til å sette ord på hvordan tilværelsen ville være uten problemet, så peker de nemlig ofte på veien fram mot løsningen av situasjonen.
Det å be noen beskrive en tenkt «problemfri framtid» er derfor et viktig «verktøy» i sjelesorgen. I stedet for å stille spørsmål som «hvorfor føler dere at dere mangler et åndelig fellesskap i familien?» - så sier man i stedet «beskriv livet i familien hvis dere hadde et nært åndelig fellesskap». Fokuset i samtalen er altså ikke problemet (lite åndelige fellesskap) men den problemfrie framtida (når familien har et godt åndelig fellesskap). I stedet for å stille spørsmålet «hvorfor er du styrt menneskefrykt?» - så sier man «beskriv hvordan du vil oppføre deg når du ikke lenger er redd for hva mennesker sier og tenker om deg»
Når konfidenten først har satt egne ord på hvordan de ser for seg tilværelsen uten problemet, så får de gjerne tro på at problemet kan løses. Ofte har de nemlig brukt så mye krefter på å tenke på problemene, at de ikke har hatt overskudd til å tenke på hvordan livet ville vært uten problemer. Men hvis de får hjelp til å tenke positive tanker om framtida, så kan det være til hjelp. For positive ord kan skape tro!
En annen fordel med denne framgangsmåten er at konfidenten selv setter ord på hva som bør forandres. Dermed unngår man rollen som «ekspert» i sjelesorg. Ansvaret for å komme ut av problemene ligger nemlig alltid på konfidenten selv, ikke på sjelesørgeren/samtalepartneren. I stedet for at jeg som sjelesørger forteller hva jeg tror konfidenten bør gjøre med problemene sine, så «tvinges» konfidenten til selv å sette ord på de prosessene han/hun/de ønsker at skal starte.
Men det er nettopp i slike situasjoner at en sjelesørger kan være til hjelp. I stedet for å spørre masse om problemene, så spurte vi heller: «Hvordan ville situasjonen vært uten dette problemet?» Ved å få konfidenten (den som mottar sjelesorg) til å sette ord på hvordan tilværelsen ville være uten problemet, så peker de nemlig ofte på veien fram mot løsningen av situasjonen.
Det å be noen beskrive en tenkt «problemfri framtid» er derfor et viktig «verktøy» i sjelesorgen. I stedet for å stille spørsmål som «hvorfor føler dere at dere mangler et åndelig fellesskap i familien?» - så sier man i stedet «beskriv livet i familien hvis dere hadde et nært åndelig fellesskap». Fokuset i samtalen er altså ikke problemet (lite åndelige fellesskap) men den problemfrie framtida (når familien har et godt åndelig fellesskap). I stedet for å stille spørsmålet «hvorfor er du styrt menneskefrykt?» - så sier man «beskriv hvordan du vil oppføre deg når du ikke lenger er redd for hva mennesker sier og tenker om deg»
Når konfidenten først har satt egne ord på hvordan de ser for seg tilværelsen uten problemet, så får de gjerne tro på at problemet kan løses. Ofte har de nemlig brukt så mye krefter på å tenke på problemene, at de ikke har hatt overskudd til å tenke på hvordan livet ville vært uten problemer. Men hvis de får hjelp til å tenke positive tanker om framtida, så kan det være til hjelp. For positive ord kan skape tro!
En annen fordel med denne framgangsmåten er at konfidenten selv setter ord på hva som bør forandres. Dermed unngår man rollen som «ekspert» i sjelesorg. Ansvaret for å komme ut av problemene ligger nemlig alltid på konfidenten selv, ikke på sjelesørgeren/samtalepartneren. I stedet for at jeg som sjelesørger forteller hva jeg tror konfidenten bør gjøre med problemene sine, så «tvinges» konfidenten til selv å sette ord på de prosessene han/hun/de ønsker at skal starte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar