Hvis man mangler noen tjenestegaver...

Når jeg besøker ulike kristne grupper og fellesskap, så ser jeg hvor vanlig det er at en eller flere av tjenestegavene mangler (Ef 4,11). Dette medfører at fellesskapet (menigheten) ikke får den positive utviklingen som det burde ha hatt

Det vanligste i Norge er nok å mangle evangelister. Man har så lyst til å nå ut med evangeliet til folk i nabolaget, men man har ikke anelse om hvordan. Man prøver både det ene og det andre, men med magre resultater. Jeg satt nylig og pratet med en pastor i en etablert menighet. Han virkelig lengtet etter å nå ut til folk på stedet, men uten å lykkes i særlig grad. Jeg ga ham et enkelt råd: Sørg for å trekke inn noen evangelister fra en annen menighet da vel… Kanskje ganske opplagt, men likevel ikke helt nærliggende virket det som.

Noen dager etterpå snakket jeg med en annen kristen leder, som jobber i en annen sammenheng: Hans problem var at han nådde ut til så mye folk at han ikke ante hvordan de skulle følges opp. Det å nå mennesker med evangeliet var ”hans minste problem”. Men hvordan bringe dem videre i vandringen med Gud? Igjen er vel svaret like enkelt som det er nærliggende: Sørg for å trekke inn noen som kan hjelpe deg å bygge da vel…?

Tenk så bra det hadde blitt om slike kunne samarbeidet! Men det er visst vanskelig, ser det ut til. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det ikke helt naturlig å invitere inn noen andre som har komplementære gaver til deg selv? For noen er nok svaret at de aldri har tenkt på muligheten. Men for de fleste så ligger det nok en dypere, ubevisst grunn bak: Man blir rett og slett usikker hvis man slipper løs mennesker med andre typer gaver. Hyrder og lærere synes rett og slett at evangelister er litt ”enkle” og overflatiske, og det siste de ønsker er en overflatisk menighet. Evangelister synes derimot gjerne at lærerne er ”treige” og aldri komme til poenget, som jo er å oppfylle Misjonsbefalingen.

Sannheten er vel at vi trenger hverandre, nettopp på grunn av at vi har fått forskjellige gaver fra Gud. Selv om det er skummelt, så må vi innse at Gud bruker mangfoldet. Å få ulike tjenestegaver til å samarbeide, tror jeg er en av apostlenes viktigste funksjoner. Der hyrdene tenker på hvordan de kan bygge menigheten (Guds hus) og evangelistene tenker på hvordan mennesker kan bli frelst (høsten, åkeren) – så tenker apostler både på huset og på åkeren (1Kor 3,9)

Menighetens grunvoll

Bibelen snakker mye om at vi har behov for å ha en solid grunnvoll. Men hva er egentlig en solid grunnvoll? For det første betyr det at hver enkelt kristen må få en sterk grunnvoll å bygge livet sitt på. Denne grunnvollen er det verk Jesus har gjort, og den enkeltes respons på dette verket av Gud (1Kor 3,9-13 +Heb 6,1-2).

Men også lokale menigheter må ha en god grunnvoll. Denne grunnvollen bør etter min mening legges av apostler og profeter: ”Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv”. (Ef 2,20)

Hva slags grunnvoll vil en apostel legge da? Jeg tror Misjonsbefalingen er selve arbeidsbeskrivelsen for enhver apostel (Matt 28,18-20): Sørg for å forkynne på en slik måte at mennesker som tar i mot blir en del av et lokalt fellesskap - og at de blir disipler som når ut til andre mennesker og gjør dem til disipler. Grunnvollen i en menighet består altså av felleskap, disippelskap og evangelisering. Dette trenger ikke være en tradisjonell form for evangelisering, men det betyr at man faktisk vinner nye mennesker for Gud

Noen tenker at når de starter en ny menighet, så skal de først lage en solid grunnvoll, og deretter skal de nå ut. Da tenker man på at de som allerede er i menigheten først må få en grunnleggende forståelse av ting og/eller få ryddet opp en del ting i livet sitt – deretter kan man begynne å nå ut. Slik tenker kanskje hyrder, lærere eller profeter, men slik tenker ikke apostler! Man skal ikke lese mye i Apostelgjerningene før man forstår at apostler grunnlegger forsamlinger som når ut med evangeliet fra første dag. De første apostlene grunnla slett ikke problemfrie menigheter, men de grunnla menigheter som nådde ut! (Apg 6,7 +16,5 +19,10 1Tess 1,8 + Rom 1,8)

Dette betyr selvfølgelig ikke at det er uvesentlig hvordan menigheten fungerer innad. Slett ikke! Men man kan ikke vente med å nå ut til man har fått ordnet opp internt først. Det går ikke an først å legge grunnvollen, for deretter nå ut. For det å nå ut er i seg sjøl en vesentlig del av selve grunnvollen i menigheten. Med andre ord: Hvis en menighet ikke når ut, så beviser det at grunnvollen er mangelfull. Man kan ikke ha en menighet som har en solid grunnvoll, hvis den ikke når ut! Det å nå nye mennesker med evangeliet må være en del av arvestoffet (DNA) i en lokal menighet. Du kan ikke vente med å få på plass arvestoffet til barnet er blitt 2-3 år gammel. Det rette DNA må på plass fra unnfangelsen av!

Derfor lengter jeg ikke først og fremst etter menigheter som fungerer godt internt. Jeg lengter etter menigheter som først og fremst når ut til nye mennesker, samtidig som de som allerede er i menigheten mer og mer lærer å holde alt det Jesus har befalt oss.

Nye skinnsekker

Jesus sa: ”Ingen fyller en ny vin i gamle skinnsekker, for da vil sekkene revne, vinen renner ut, og sekkene blir ødelagt. Nei, en fyller ny vin i nye skinnsekker; da har en begge deler i behold." (Matt 9,17). Vinen er et bilde på Den Hellige Ånds verk. Skinnsekkene et bilde på den strukturen som ”omgir” dette verk av Ånden, f.eks. hvordan en lokal menighet er organisert.

Nye skinnsekker skapes i vår tid, slik det har gjort gjennom hele kirkehistorien: Nye generasjoner blir født, kulturen endrer seg, og nye former for menigheter vokser fram for å formidle evangeliet på nye måter. Budskapet er det samme, men innpakningen er ny. I en slik situasjon tror jeg vi har mye å lære av denne enkle lignelsen til Jesus.

For det første kan de som er i en etablert sammenheng, og som opplever at Den Hellige Ånd gjør noe nytt i deres liv, lære av dette: Det er verken den nye vinen eller de gamle skinnsekkene som er problemet. Hver for seg er de helt OK! Problemer blir det bare hvis man insisterer på å kombinere ny vin med gamle skinnsekker. Jeg har tro på fornyelse i etablerte menigheter. Men likevel tror jeg mange kristne har slitt seg ut helt unødvendig ved å bli værende i situasjoner hvor de heller burde startet noe nytt. Ved å bli værende har resultatet kun blitt frustrasjon både hos de som representerer det bestående og hos de som lengter etter noe nytt: Den gamle skinnsekken går i stykker og den nye vinen går til spille…

Så finnes det de som forstår at de må gjøre noe nytt med den nye vinen. Imidlertid tror de ikke lenger på strukturer i det hele tatt. Man hevder at alt vi trenger er Den Hellige Ånd og Bibelen: Ingen form for lederskap eller annen struktur. Det er omtrent like smart som å si at: ”jeg legger vinen min rett på bakken inntil jeg skal drikke den.” Da blir vinen fort borte! NT sammenligner menigheten med en kropp. Få ting er bedre strukturert enn en levende organisme! Hvis en gruppe kristne skal oppfylle det kall de har sammen, så må de ha en struktur. Jesus sa ikke at man skulle fylle ny vin i ingen skinnsekker. Ny vin krever nok nye skinnsekker, men like fullt kreves det fortsatt skinnsekker.

Til slutt vil jeg nevne de som forstår at man trenger nye skinnsekker for den nye vinen: Noen av disse har klart for seg hva de mener er ”den rette” strukturen. Jeg kjenner mennesker som har startet nye fellesskap og hatt hele strukturen klart for seg i det de startet - nesten ned i minste detalj. Det har sjelden vært noen suksess! Jeg tror absolutt på en bibelsk teologi rundt temaet ”menighetsstruktur”. NT har klare prinsipper for hvordan det er lurt – eller mindre lurt – å organisere en menighet. Men poenget i denne lignelsen er at den nye skinnsekken må være fleksibel. Når vinen gjærer, så må skinnsekken kunne utvide seg og forandres. Strukturen må tilpasse virkeligheten – ikke omvendt.

Det er mange som synes det er koselig å sy klær til en liten baby. Slike ting er kjærkomne gaver for nybakte foreldre. Men det ville vært dumt å sy ferdig garderoben for dette barnet helt til han/hun ble voksen. Man vet jo ikke hvordan barnet vil bli! Hva slags farger vil passe til ham? Vil han bli høy og tynn eller liten og rund? Man syr klær som vil passe den første tiden. Seinere vil vi vite mer om hvordan barnet vil bli, så da kan vi lage nye klær som passer til slik barnet har blitt. Dette er en pågående prosess.

Siden menigheten er en kropp som stadig vokser og er i utvikling, så gjelder det samme prinsippet: Du trenger en struktur nå. Men sørg for å ha en struktur som kan tilpasses den utviklingen dere vil gå gjennom. I min egen menighet har vi gjort relativt store tilpasninger av strukturen hvert 18-24 måned, selv om de grunnleggende prinsippene er de samme. Dette er en spennende side av å lede en menighet: Hele tiden søke Gud og spørre Ham om hva slags struktur vil være tjenlig for oss nå og en tid framover. Men ikke forvent å få en ny skinnsekk som er ferdig definert for de neste 10 årene. Fordelen med ny skinnsekker er nemlig at de er fleksible!

Åndelige foreldre

I dag etterlyses det flere ledere i kristne sammenhenger. Mangel på gode ledere er en av de viktigste årsakene til at kristne menigheter ikke vokser. Jesus sa at vi skulle be Gud om å sende ut flere arbeidere (Matt 9,38). Jeg har derfor veldig tro på å utvikle nye ledere.

Men midt i all lederterningen vi driver med, må vi ikke glemme et annet aspekt som er minst like viktig: Paulus sa at om vi som kristne har tusen lærere, så har vi ikke mange fedre (1Kor 4,15). Ja, vi trenger flere lærere og andre typer ledere! Men mon tro om vi ikke har enda mer behov for åndelige mødre og fedre? Jeg tenkte nylig på noen av forskjellene mellom ledere og foreldre:

Ledere – enten de er på jobben eller i menigheten – skal først og fremst ta beslutninger på vegne av oss andre. Noen kristne ledere legger vekt på at man skal adlyde, slik at det ikke oppstår problemer i menigheten. Foreldre derimot forventes det at man prøver ut meningene sine på. Til en viss grad er det greit å krangle med foreldrene sine

I vår kulturkrets ville vi vel sagt at en familie hvor tenåringsbarna aldri krangler med foreldrene, ville være en usunn familie. Men hvordan er dette i forholdet mellom ledere i menigheten og de andre? Blir en hver diskusjon slått ned som tegn på opprør? Eller har vi folk i menighetene som vi kan lufte det meste med? Folk vi kan utfordre uten at de selv går i forsvarsposisjon. Jeg mener dette er en viktig rolle som far til tenåringer. Da må det vel også være bra å ha noen slike ”åndelige foreldre” i en menighet! Noen du kan bryne deg på uten at de ”kaster deg ut hjemmefra”. Nå mener jeg ikke at man skal gå i den andre grøfta. Et hjem hvor alle alltid krangler er selvfølgelig heller ikke av det gode!

En annen forskjell mellom ledere og foreldre er hvor lenge autoriteten varer. Ledere har autoritet for alltid, mens foreldre har autoritet "bare" i 18-20 år. Når jeg nå overlater ansvaret for menigheten jeg har ledet de siste 5-6 årene til yngre folk, så får jeg høre fra utenforstående at det beste for en menighet er at pastoren er der mer eller mindre på livstid. Det er sikkert riktig hvis man ser seg selv først og fremst som en leder. Men hvis målet er å oppdra selvstendige, åndelige barn så må det vel være best å la dem vise at de kan leve selvstendig med Gud uten at jeg er der hele tiden? I overført betydning: Det er bra å bo hjemme til man er rundt 20 år, men det er ikke like bra å fortsette å bo hjemme hos mamma til du er 40 år! Men slik er det i mange menigheter: Jeg er pastoren din i dag, jeg vil være pastoren din i morgen, og jeg vil sannelig være pastoren din når du pensjonerer deg også…

En tredje forskjell er målet man har som leder eller som foreldre. Ledere er først og fremst opptatt av at jobben blir gjort best mulig. Som leder i en menighet ønsker du å trene opp flinkest mulige gruppeledere, bønneledere, ungdomsledere osv. Dette er selvfølgelig viktig! Men som foreldre er man enda mer opptatt av å gi barna god ballast for sitt videre liv. Som foreldre ønsker vi jo flinke barn, men enda mer ønsker vi barn som fungerer godt både på det sosiale og personlige plan.

Josef fikk oppleve å se 4 generasjoner av etterkommere (1Mos 50,23). Dette har blitt min bønn: At jeg skal få se åndelige etterkommere i mange ledd: At mennesker kan lære av min erfaring og vokse opp til modne kristne som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg, som gjør disipler av folk rundt seg…

Moderne hedninger

Da mine foreldre lot være å døpe meg da jeg ble født i 1962 var dette helt uvanlig, så sant man ikke tilhørte en frimenighet. Jeg husker selv hvor rart det var å være eneste elev i klassen som ikke var medlem av et kirkesamfunn. Det var litt av noen kommentarer man kunne få! I dag derimot er det svært vanlig at folk ikke har noen form for kirkelig bakgrunn. Dette er det jeg kaller ”moderne hedninger” (som jo ikke er noe godt bibelsk begrep, men det er heller ikke poenget).

En moderne hedning er en person som har svært lite eller ingen bakgrunn i tradisjonell kristen kultur, selv om han er oppvokst i Norge. Hvis en slik moderne hedning blir åndelig søkende, så er det lite sannsynlig at han (hun) vil søke til en kristen menighet. Kronprinsessens engleskole er et like naturlig sted å starte sin åndelige søken. Bare folk som har levd for lenge i en kristen getto – samt de som er dogmatiske ateister – blir overrasket over at så stor del av Norges befolkning tror på engler og den slags. Moderne hedninger er slett ikke uåndelige – de søker bare ikke svar på sine åndelige spørsmål i Bibelen.

I mange år var det slik at ”det som gjaldt” når det gjaldt menighetsvekst var å gjøre det enkelt for søkende mennesker å finne seg til rette i menigheten. Det var viktig å være søkerorientert. Man søker å fjerne alt som kan støte søkende mennesker vekk (bortsett fra selve kjernebudskapet i evangeliet da…) Slike menigheter er glimrende for de som har vokst opp med en viss kontakt med menighetsliv og kirke. Mennesker som har vært innom en menighet, men av en eller annen grunn har valgt å gå bort fra menigheten, kan ofte finne seg til rette i en slik sammenheng. Noen av de mest kjente slike menigheter er Willow Creek og Saddleback.

Men skal vi klare å nå de moderne hedningene, så er jeg overbevist om at vi må ha en ny type menighet. Da må vi først finne ut hvordan en slik menighet er! Hva slags menigheter kan nå dagens norske hedninger og gjøre dem til disipler? Det beste er jo selvfølgelig å snakke med ledere for menigheter som faktisk når ut til de moderne hedningene med evangeliet. Med det finnes etter hvert en god del bra litteratur om dette. Mye kan man også finne på nettet ved å søke på begreper som ”emerging church” og ”missional church”. Som en enkel start kan man jo høre på disse korte intervjuene:

http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd
http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd
http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=eda91aa7bb26becb3afd

Sammen i hverdagen

Nylig pratet jeg med en venn som har mange års erfaring fra menighetsliv og misjon. Vi snakket om hvordan noen menigheter prioriterer storsamlingene, mens andre prioriterer smågrupper i hjemmene. Så spurte han meg hva vi prioriterte i min egen menighet. Etter å ha tenkt litt, måtte jeg si at vår viktigste prioritet er verken storsamlinger eller smågrupper: det viktigste i menigheten er det som skjer mellom de organiserte samlingene.

Hvis du er glad i noen, så har du lyst til å være sammen med dem mer enn bare til fastsatte tider. Det er derfor rett og rimelig at hvis mennesker i menigheten har ekte kjærlighet til hverandre, så vil de ønske å være sammen også utenfor den offisielle timeplanen. Dessuten er tiden mellom møtene ofte den beste tiden for å drive disippeltrening. I menigheten vår inviteres ofte folk til et måltid. Dette skjer spontant på kryss og tvers – helt uorganisert. Det har vært mange som har fått snakket om ting over middagsbordet, som de ikke fikk snakket om verken på søndagsmøtet eller i husgruppa.

Men dessverre er det ofte slik i vårt samfunn at man bare samles sammen med de som er lik seg selv. Tenåringer ett sted, småbarnsfamilier et annet sted og unge single voksne et tredje. Men hvis vi bare ”henger” med de som er like oss, så går vi glipp av mangfoldet i Guds menighet. Ofte blir avsnittet i 1 Korinterbrev 12 begrenset til bare å gjelde ulike nådegaver. Men den største velsignelsen Gud har gitt oss er vel ikke at en taler i tunger mens enn annen tyder tungetalen? For meg ligger det større velsignelser i at Gud har satt mennesker med ulik bakgrunn, ulik alder og ulike erfaringer sammen i én kropp – menigheten!

Derfor mener jeg det er viktig å skape miljøer hvor det er naturlig at folk er sammen på tvers av aldersgrenser og sivil status. Men siden slike fellesskap ikke er ”naturlig” i vår kultur, så må vi ha en bevisst satsning for å komme dit. Jeg sier ikke at vi har lykkes fullt ut i min egen menighet. Men vi har i det minste tatt noen skritt i riktig retning!

Dette er en av grunnene til at vi prøver å bygge opp menigheten rundt åpne hjem – i stedet for rundt møter. Det betyr slett ikke at møter er uviktige. Storsamlinger og husgrupper må bare ikke bli selve innholdet i menighetens liv.

Husmenigheter – en god idé?

Husmenigheter er igjen på manges lepper. Folk går lei av tradisjonelle menigheter hvor noen få ”kjører showet” (preker, leder lovsang, ber for folk) mens resten er mer eller mindre passive tilskuere. I en slik situasjon er det naturlig å se seg om etter alternativer. Mange faller da ned på konklusjonen at husmenighet er løsningen. I en husmenighet er det lettere å bli sett og lettere at alle tar aktivt del.

Jeg har veldig sansen for menigheter hvor folk blir sett. Jeg tror åpne hjem er en nøkkel for at dette skal skje. Husmenighet er derfor en rett vei å gå. Samtidig blir jeg alltid skeptisk når noen sier at dette er løsningen med stor L. Argumentet løper veldig forenklet slik: Bare vi har husmenigheter i stedet for å møtes i forsamlingslokaler, da vil vi få sunne, aktive menigheter hvor alle deltar…

Dessverre er det mer komplisert enn som så å bygge en sunn menighet. Husmenigheter løser mange problemer som de tradisjonelle menighetene har, men hvis vi ikke er oppmerksomme og vet hva vi driver med, så kan vi samtidig skape oss et helt sett med nye problemer.

Det jeg imidlertid tror 100 % på er relasjonsbaserte menigheter. Det kan vi ikke få uten å ha åpne hjem. Kjernen i evangeliet er en relasjon som er gjenopprettet: På grunn av synd kom menneskene i fiendskap med Gud. Men da Jesus døde og stod opp igjen, gjenopprettet han vår relasjon til Gud. Fordi vi har fått relasjonen vår til Gud gjenopprettet, kan vi nå være ett og elske hverandre.

Men sann kjærlighet kan bare leves ut gjennom nære relasjoner. Det hjelper ikke å ”elske alle kristne i Burundi” hvis du ikke tåler trynet på de kristne i nabolaget ditt. Det er også enkelt å ”elske noen” hvis du bare treffer dem 1,5 time hver søndag. Men ekte kjærlighet krever noe mer enn at vi klarer å holde maska en gang i uka. Ekte kjærlighet er å elske noen på tross av at vi kjenner dem - med deres svakheter og synder.

Menighetene må altså bidra til at vi elsker hverandre på en ekte måte, og ikke bare som en teoretisk bekjennelse. Husmenigheter kan hjelpe oss til slike mer oppriktige og nære relasjoner - både til Gud og til hverandre. Det viktigste spørsmålet - slik jeg ser det - er ikke om vi møtes her eller der, men om vi har en ekte kjærlighet til hverandre Hvis husmenigheter hjelper oss til dette, så har slike menigheter sin oppgave!