Vil du virkelig nå ut?

De siste ukene har jeg snakket med mange menighetsledere. Forbløffende mange av dem er frustrerte fordi de ikke når ut til kirkefremmede. Jeg sier ”forbløffende” fordi jeg er overbevist om at det finnes tusenvis av mennesker i Norge som er veldig åpne for evangeliet. Menighetene ønsker å nå ut med evangeliet – og folk ønsker å høre evangeliet. Hvorfor da tilsynelatende så lite respons?

Med fare for å virke arrogant: Jeg har lenge hevdet at de fleste menigheter ikke vokser fordi de egentlig ikke ønsker å vokse. Nå er det nok sånn at de fleste pastorer hadde sagt ja takk til å få hundre nyfrelste inn døra. Men selvfølgelig bare hvis de oppførte seg som gode kristne. Hvis de bare kunne legge fra seg problemene sine i det de ble frelst, så hadde det jo vært simpelthen storartet å få så mange nye medlemmer. Men problemet er jo at nyfrelste sjelden kommer ferdig disippelgjort fra første dagen de blir kjent med Gud.

Mange mener at vi lever i de siste tider. I følge Paulus vil folk da være ”egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det gode, svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud.” (2Tim 3,2-4) Dette er en ingen dårlig beskrivelse av en vanlig ung person i Norge. Selvfølgelig vil Guds ord forandre folk på sikt, men dette er utgangspunktet. Så da spør jeg: Hvor mange av denne typen folk ønsker du å ha i forsamlingen din?

Ja, jeg håper virkelig du har lyst til å få inn mengder med slike folk. Men da vil du raskt oppdage enda et problem: De som allerede er kristne vil bli skeptiske! Vi forventer kanskje at etablerte kristne skal bli lykkelige over at mennesker blir frelst. Men dessverre er det ikke alltid sånn! Rick Warren sa en gang at alle menigheter som vokser blir kritisert av andre menigheter fordi de er ”for grunne” og ”for overflatiske”

Fordi du ønsker å gjøre de nyankomne til disipler, så senker du tilsynelatende standarden: Helt naturlig vil noen sovne under lovsangen og sende tekstmeldinger under prekene. Bibeltimene vil ikke lenger dreie seg om Daniels bok, men hvordan du kan lære å elske Gud og andre mennesker, samtidig som du kjemper deg fri fra spilleavhengighet eller pillemisbruk eller vanen din med alltid å baktale folk. De fleste kristne blir sjokkerte over en forsamling som er slik.

Så hvis du virkelig ønsker å nå ikke-kristne med evangeliet, så vær forberedt på å få inn en gjeng utakknemlige, egosentrtiske baktalere. I tillegg vil kanskje mer respekterte og ”åndelige” kristne se ned på deg fordi du ha senket standarden. Men tro meg: Det er verdt det alt sammen! For i løpet av 3-4 år så vil disse menneskene som møter Gud i dag ha vokst til helhjertede disipler, som er villige til å legge ned sitt liv for andre. Jesus skapte en slik forandring med 12 slabbedasker fra Galilea – og Han gjør fortsatt lignende ting – også her i Norge!

Hvor høyt legger du lista?

Hvor høyt legger du lista for folk i fellesskapet ditt? Hva forventes det av folk som er med? Hva forventes det fra nye som dukker opp?

Min erfaring er at noen fellesskap legger lista for høyt. Man ønsker så inderlig at folk skal leve overgitt til Gud og virkelig være disipler. Derfor fokuserer man på helliggjørelse og innvielse. Særlig ledere som er sterke på det profetiske eller på læresiden har en tendens til å legge forventningene høyt. Det er bra med forventninger, men noen ganger så er det som man sier til nybegynnere: ”Her ligger lista på 2 meter, og med Guds hjelp så vil du klare å hoppe over.” Det er sant, for alt er mulig for den som tror! Problemet er bare at mange gir opp uten å forsøke en gang. Dermed opplever slike fellesskap at de ikke når ut til kirkefremmede. (For ordens skyld: Det kan selvfølgelig være andre grunner også til at man ikke når ut…)

Typiske evangelister derimot, har en tendens til å legge lista tilnærmet på null centimeter. Det er som høydehopp uten list: ”Bare du treffer mellom stengene, så garanterer vi at du ikke river!” På den måten kan man nok samle mye folk. Men siden det ikke er noen forventninger til de man samler, så utvikler de seg heller ikke til modenhet. Dermed ender lederne fort opp med å slite seg ut.

Min oppfordring er: Bli enige om hvor lista ligger i deres fellesskap – og ikke minst hvor den bør ligge. Da kan dere oppdage at lista enten ligger for høyt eller for lavt. Det igjen er et signal om at dere bør konsultere noen med en komplementær gave. Har dere f.eks. masse folk, men ingen forventninger, så få hjelp av noen som kan en del om disippeltrening. Har dere derimot en høy standard, men så godt som ingen kirkefremmede, så trenger dere nok heller hjelp av evangelister.

PS. Det aller verste er for øvrig om man hele tiden endrer nivået for lista, avhengig av siste taler. Da blir i hvert fall søkende mennesker forvirra.

Nettverk

For en tid tilbake skrev jeg om at jeg drømmer om 100 nye menigheter i Stor-Oslo. Hva skal til for å komme dit? Det finnes selvfølgelig ikke ett enkelt svar på det. Det er mange ting som må skje for at vi skal komme dit. Men jeg tror en av faktorene som må til er at vi får fungerende nettverk av nye forsamlinger. Forskning viser klart at menigheter som står i et nettverk, vokser raskere enn menigheter som står aleine. Jeg tipper at dette ikke bare gjelder vekst i antall folk på møtene, men også i antall nye mennesker som blir nådd med evangeliet.

Det er typisk norsk å være individualist: ”Enten så gjør vi det på vår måte – eller så gjør vi det ikke i det hele tatt” Men det er jo bare dumt å ikke lære av andres erfaringer! Selv om vi selvfølgelig heller ikke bare kan kopiere andre: Hver lokal situasjon er jo forskjellig. Likevel kan vi lære av hverandre. Dette er en av de viktigste grunnene til at menigheter bør stå i en større sammenheng. Antakelig er dette spesielt viktig for små menigheter.

Jeg husker hvordan de såkalte ”House churches” i løpet av noen år forandret kirkebildet i Storbritannia. Fra å være små og bortgjemte på 1970-tallet, ble de en svært innflytelsesrik faktor i løpet av 1980-tallet. Tusenvis av forsamlinger ble startet i hjemlandet og innflytelsen deres nådde vidt ut internasjonalt. Selv om mange av disse menighetene var helt frittstående, så er det ingen tvil om at utviklingen ble ”båret fram” av 10-20 ulike nettverk av menigheter, som utgjorde en slags "ryggrad" i denne bevegelsen.

Lignende ting skjer i dag blant mange menigheter som hovedsakelig når innvandrere i Europa. Nettverk av menigheter med utspring i Asia og Latin-Amerika planter i dag mengder av menigheter i Europas storbyer. Igjen står altså nettverk av menigheter sentralt i utviklingen. Det å få være med på konferansene til disse nettverkene er en kjempeinspirasjon for enhver som drømmer om å se mange nye menigheter bli plantet.

Jeg vet at det er mange mennesker og menigheter som drømmer om, snakker om, ber om og arbeider for vekkelser i Stor-Oslo. Men hvor mange nettverk av menigheter samarbeider om dette? Jeg vet det er noen, men jeg håper virkelig at det snart blir mange flere!

Profeter slik jeg vil ha dem

Noen mennesker tror at profeter først og fremst påpeker det som er feil.

Men de færreste pastorer trenger hjelp til å påpeke hva som mangler i menigheten. Som regel vet pastoren bedre enn de fleste andre hva som mangler! Det eneste han (hun) ikke alltid vet, er hvordan han kan gjøre noe med det. Hvordan kan han skape positiv forandring? Pastorer trenger altså hjelp til å bringe inn det som mangler, ikke enda en som påpeker hva som er feil. Ekte profeter bidrar mer til byggingen av huset enn til rivingen.

Jeg har møtt en del mennesker som mener seg å ha en profetisk gave, men som sitter fast i en feil forståelse av tjenesten de mener seg å ha. De synes at de er flinke til å påpeke brister og mangler og forbedringsmuligheter, men at menighetens lederskap ikke tar i mot det de sier. Så konkluderer de med at lederskapet er stengt for profetiske tjenester. Men som regel er det den grunnleggende forståelsen av profetisk tjeneste som er feil. Det er nemlig ikke særlig profetisk å kunne påpeke feil og mangler. I så fall ville jo den største surpompen i menigheten, være den som har den sterkeste profetiske gaven!

Nei, den type profetiske tjeneste som trengs er mennesker som viser oss hvordan vi kan skape forandring. Alle kan se hva som bør forandres, men profeter kan si noe om hvordan skape den nødvendige forandringen. Hvilke nøkler vil Gud gi oss for å bygge opp menigheten? Den slags profetiske gaver er det jeg ønsker meg – og sikkert de fleste andre menighetsledere også. Det dreier seg altså ikke om å ”finne syv feil” - men å peke på ”syv mulig nøkler.” Heldigvis har jeg opplevd en del av denne type ekte profetisk tjeneste. Uten dette ville aldri Kraftverket kommet dit det har kommet. Men jeg mistenker at ikke alle andre ledere har vært like heldige…

Mener du at du har en profetisk gave, som du ønsker å utvikle? Her er to råd:

1) Gjør et skikkelig studium av profeter i den nye pakt. Disse bør være forbilder for enhver profetisk tjeneste i vår tid. De viktigste profetene i NT etter Pinsedag var Barnabas, Silas, Judas (den Judas som ble sendt til Antiokia) og Agabus. Da vil du raskt finne ut at profetisk tjeneste i den nye pakt handler om oppmuntring, om å bygge opp, og om å finne praktiske løsninger på utfordringer.

2) Sørg for å stå nært knyttet til andre kristne søsken, kanskje særlig personer med andre tjenestegaver. For profeter er ikke ensomme ulver. Tvert i mot er de lagspillere. Særlig nært bør profeter stå til pastorer og apostler.

Til menighetsledere vil jeg si: Dere trenger ekte profetiske tjenester! Ikke la dere skremme vekk fra dette, selv om dere har dårlige erfaringer med kritiske mennesker som hevder å være profeter. Sørg heller for å få tak i ekte vare!

Roller og tjenester

Kan man starte en menighet uten å ha et pastorkall? Jeg tror svaret er ja! Dette er et svært viktig spørsmål for en del jeg har snakket med. De sitter med mye kontakter, men kjenner ikke noe konkret kall til å være pastor. Derfor tør de ikke å dra i gang ”på alvor”. Nå mener jeg selvfølgelig ikke at alle som har mange kontakter skal starte en ny menighet. Men jeg mener altså at en del av dem kan hvis de vil.

Selv opplever jeg ikke å ha noe spesielt kall fra Gud til å være pastor. Likevel har jeg grunnlagt og ledet en menighet som har vokst fra ingenting til en liten forsamling de siste årene. Hvordan kan jeg gjøre dette uten et pastorkall fra Gud? Svaret ligger i min forståelse av hvordan tjenester i Guds rike fungerer. Det handler om forskjellen mellom rolle og tjeneste.

Jeg tror Gud kaller mennesker til ulike tjenester, slik de bl.a. er beskrevet i Ef 4,11. Derfor er jeg overbevist om at Han kaller noen spesifikt til å være hyrder. Pastor er jo bare det latinske ordet for hyrde. Dette er mennesker med en spesiell utrustning og personlighet som gjør dem særlig egnede som hyrder. Samtidig tror jeg enhver moden kristen kan fylle rollen som hyrde i ulike situasjoner. Jeg trenger ikke en spesiell utrustning fra Gud for å vise omsorg eller for å veilede mennesker til hvor de kan ta til seg åndelig føde. Noen er nok mer egnet for å ha dette som sin viktigste tjeneste, men enhver kristen som kjenner Gud og Hans ord, kan gjøre dette til en viss grad.

På samme måte har jeg hatt gleden av å jobbe sammen med mennesker som tydelig har en spesiell utrustning til å være evangelister. Menighetene trenger langt flere evangelister som virkelig er kalt og utrustet av Gud, og som ikke bare bærer merkelappen ”evangelist”. For meg var tiden sammen med Nicky Cruz og hans team noen av de mest revolusjonerende måneder i mitt liv, selv om det å være evangelist ikke er min tjeneste. Likevel kan jeg selvfølgelig operere i rollen som evangelist, fordi jeg kan veilede mennesker til et personlig møte med Gud.

Så hvordan kunne jeg tørre å starte en menighet uten et klart kall til å være pastor? Svaret er at Gud åpnet døra, og jeg turte å gå gjennom den! Når mennesker rundt meg begynner å søke etter Gud, så trenger jeg ikke noe ”ekstra ord” fra Gud. Jeg trenger ikke å spørre Gud om Han vil at jeg skal følge opp søkende mennesker. Selvfølgelig vil Han det! Jeg trenger bare å lese Misjonsbefalingen for å forstå såpass. Så får jeg heller være bevisst på å trå til side når Gud reiser opp nye som er bedre utrustet enn meg til å være hyrde (pastor).

Hvis man mangler noen tjenestegaver...

Når jeg besøker ulike kristne grupper og fellesskap, så ser jeg hvor vanlig det er at en eller flere av tjenestegavene mangler (Ef 4,11). Dette medfører at fellesskapet (menigheten) ikke får den positive utviklingen som det burde ha hatt

Det vanligste i Norge er nok å mangle evangelister. Man har så lyst til å nå ut med evangeliet til folk i nabolaget, men man har ikke anelse om hvordan. Man prøver både det ene og det andre, men med magre resultater. Jeg satt nylig og pratet med en pastor i en etablert menighet. Han virkelig lengtet etter å nå ut til folk på stedet, men uten å lykkes i særlig grad. Jeg ga ham et enkelt råd: Sørg for å trekke inn noen evangelister fra en annen menighet da vel… Kanskje ganske opplagt, men likevel ikke helt nærliggende virket det som.

Noen dager etterpå snakket jeg med en annen kristen leder, som jobber i en annen sammenheng: Hans problem var at han nådde ut til så mye folk at han ikke ante hvordan de skulle følges opp. Det å nå mennesker med evangeliet var ”hans minste problem”. Men hvordan bringe dem videre i vandringen med Gud? Igjen er vel svaret like enkelt som det er nærliggende: Sørg for å trekke inn noen som kan hjelpe deg å bygge da vel…?

Tenk så bra det hadde blitt om slike kunne samarbeidet! Men det er visst vanskelig, ser det ut til. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det ikke helt naturlig å invitere inn noen andre som har komplementære gaver til deg selv? For noen er nok svaret at de aldri har tenkt på muligheten. Men for de fleste så ligger det nok en dypere, ubevisst grunn bak: Man blir rett og slett usikker hvis man slipper løs mennesker med andre typer gaver. Hyrder og lærere synes rett og slett at evangelister er litt ”enkle” og overflatiske, og det siste de ønsker er en overflatisk menighet. Evangelister synes derimot gjerne at lærerne er ”treige” og aldri komme til poenget, som jo er å oppfylle Misjonsbefalingen.

Sannheten er vel at vi trenger hverandre, nettopp på grunn av at vi har fått forskjellige gaver fra Gud. Selv om det er skummelt, så må vi innse at Gud bruker mangfoldet. Å få ulike tjenestegaver til å samarbeide, tror jeg er en av apostlenes viktigste funksjoner. Der hyrdene tenker på hvordan de kan bygge menigheten (Guds hus) og evangelistene tenker på hvordan mennesker kan bli frelst (høsten, åkeren) – så tenker apostler både på huset og på åkeren (1Kor 3,9)

Menighetens grunvoll

Bibelen snakker mye om at vi har behov for å ha en solid grunnvoll. Men hva er egentlig en solid grunnvoll? For det første betyr det at hver enkelt kristen må få en sterk grunnvoll å bygge livet sitt på. Denne grunnvollen er det verk Jesus har gjort, og den enkeltes respons på dette verket av Gud (1Kor 3,9-13 +Heb 6,1-2).

Men også lokale menigheter må ha en god grunnvoll. Denne grunnvollen bør etter min mening legges av apostler og profeter: ”Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv”. (Ef 2,20)

Hva slags grunnvoll vil en apostel legge da? Jeg tror Misjonsbefalingen er selve arbeidsbeskrivelsen for enhver apostel (Matt 28,18-20): Sørg for å forkynne på en slik måte at mennesker som tar i mot blir en del av et lokalt fellesskap - og at de blir disipler som når ut til andre mennesker og gjør dem til disipler. Grunnvollen i en menighet består altså av felleskap, disippelskap og evangelisering. Dette trenger ikke være en tradisjonell form for evangelisering, men det betyr at man faktisk vinner nye mennesker for Gud

Noen tenker at når de starter en ny menighet, så skal de først lage en solid grunnvoll, og deretter skal de nå ut. Da tenker man på at de som allerede er i menigheten først må få en grunnleggende forståelse av ting og/eller få ryddet opp en del ting i livet sitt – deretter kan man begynne å nå ut. Slik tenker kanskje hyrder, lærere eller profeter, men slik tenker ikke apostler! Man skal ikke lese mye i Apostelgjerningene før man forstår at apostler grunnlegger forsamlinger som når ut med evangeliet fra første dag. De første apostlene grunnla slett ikke problemfrie menigheter, men de grunnla menigheter som nådde ut! (Apg 6,7 +16,5 +19,10 1Tess 1,8 + Rom 1,8)

Dette betyr selvfølgelig ikke at det er uvesentlig hvordan menigheten fungerer innad. Slett ikke! Men man kan ikke vente med å nå ut til man har fått ordnet opp internt først. Det går ikke an først å legge grunnvollen, for deretter nå ut. For det å nå ut er i seg sjøl en vesentlig del av selve grunnvollen i menigheten. Med andre ord: Hvis en menighet ikke når ut, så beviser det at grunnvollen er mangelfull. Man kan ikke ha en menighet som har en solid grunnvoll, hvis den ikke når ut! Det å nå nye mennesker med evangeliet må være en del av arvestoffet (DNA) i en lokal menighet. Du kan ikke vente med å få på plass arvestoffet til barnet er blitt 2-3 år gammel. Det rette DNA må på plass fra unnfangelsen av!

Derfor lengter jeg ikke først og fremst etter menigheter som fungerer godt internt. Jeg lengter etter menigheter som først og fremst når ut til nye mennesker, samtidig som de som allerede er i menigheten mer og mer lærer å holde alt det Jesus har befalt oss.