En viktig del av det å være kristen er å ha måltidsfellesskap. Jeg tror dette dreier seg om noe mer enn nattverden som en symbolsk handling (selv om det er viktig). Det dreier seg også om mer enn bare å spise sammen i forbindelse med menighetens arrangerte møter – enten dette er kveldsmat etter søndagsmøtet eller at vi spiser sammen når husfellesskapet samles. Selv om dette også er viktige ting. Jeg tror vi jevnlig bør ha både kristne og ikke-kristne hjemme hos oss for måltider. Dette er faktisk ett av kjennetegnene på et kristent hjem.
Her om dagen dukket det opp folk hjemme hos oss rundt middagstid. Men vi hadde ikke nok mat til alle. Så hva gjør man da? Den typisk norske løsningen er å gi mat til kjernefamilien, og be resten vente. Men jeg tror ikke at dette er den bibelske framgangsmåten. Derfor inviterte vi alle som var der til middag, og så delte vi på den maten vi hadde. Det viktigste poenget er nemlig ikke alltid å bli mett i magen, men å ha fellesskap. Heller åtte personer som alle får litt å spise og som alle har fellesskap, enn fire personer som blir stappmette, mens de andre sitter og venter på at vi «heldige» skal bli ferdige.
For tida studerer jeg evangeliet eter Markus. Det slår meg hvordan historien om da Jesus mettet 5000, henger sammen med versene rett i forkant (Markus 7,30-44). Det hele startet med at Jesus syntes synd på folket, for de var som sauer uten hyrde. De manglet altså stabilitet og retning i livene sine. Som svar på dette problemet, gir Jesus dem to ting: Først underviser han dem lenge og grundig, deretter sørger han for å gi dem mat.
Disiplene ble nesten litt «snurte» av Jesus sitt forslag om at de skulle gi mat til folket. De hadde jo bare mat nok til seg selv. De andre folka fikk da sannelig klare seg på egen hånd de også. Men her tenkte Jesus annerledes: Nei, dere skal gi dem mat, sa han til disiplene. Nå visste jo Jesus at han planla et mirakel med de brødene og fiskene. Men jeg tror ikke at poenget hans kun var at folk skulle få spise seg mette. Jeg tror Jesus ønsket å invitere alle inn til måltidsfellesskap med seg. Det å få lov til å spise sammen med Jesus og disiplene gjorde nemlig noe med selvbildet til de som ble invitert. Det var rett og slett en god opplevelse, som gikk langt utover det at de ble mette.
Jesus møtte altså behovene til de som var «uten hyrde» både gjennom undervisning og gjennom måltidsfellesskap. Kristne menigheter gir som regel mye undervisning. Men hvor ofte inkluderer vi folk i måltidsfellesskapet hjemme hos oss selv? Det finnes mange mennesker i samfunnet som er i en lignende situasjon som de 5000. De er som sauer uten hyrde, og de trenger gode opplevelser av trygghet og stabilitet. Det kan gjelde barn og ungdom fra hjem som har gått i stykker, innvandrere som ikke får venner her i landet, arbeidsløse, enslige eldre, folk som nylig har opplevd samlivsbrudd, osv. Lista er lang hvis vi begynner å tenke etter. Som eksempel var to av de som spiste hjemme hos oss her om dagen ungdommer fra skilsmissehjem, og hele tre av dem var innvandrere fra ulike europeiske land.
Her om dagen dukket det opp folk hjemme hos oss rundt middagstid. Men vi hadde ikke nok mat til alle. Så hva gjør man da? Den typisk norske løsningen er å gi mat til kjernefamilien, og be resten vente. Men jeg tror ikke at dette er den bibelske framgangsmåten. Derfor inviterte vi alle som var der til middag, og så delte vi på den maten vi hadde. Det viktigste poenget er nemlig ikke alltid å bli mett i magen, men å ha fellesskap. Heller åtte personer som alle får litt å spise og som alle har fellesskap, enn fire personer som blir stappmette, mens de andre sitter og venter på at vi «heldige» skal bli ferdige.
For tida studerer jeg evangeliet eter Markus. Det slår meg hvordan historien om da Jesus mettet 5000, henger sammen med versene rett i forkant (Markus 7,30-44). Det hele startet med at Jesus syntes synd på folket, for de var som sauer uten hyrde. De manglet altså stabilitet og retning i livene sine. Som svar på dette problemet, gir Jesus dem to ting: Først underviser han dem lenge og grundig, deretter sørger han for å gi dem mat.
Disiplene ble nesten litt «snurte» av Jesus sitt forslag om at de skulle gi mat til folket. De hadde jo bare mat nok til seg selv. De andre folka fikk da sannelig klare seg på egen hånd de også. Men her tenkte Jesus annerledes: Nei, dere skal gi dem mat, sa han til disiplene. Nå visste jo Jesus at han planla et mirakel med de brødene og fiskene. Men jeg tror ikke at poenget hans kun var at folk skulle få spise seg mette. Jeg tror Jesus ønsket å invitere alle inn til måltidsfellesskap med seg. Det å få lov til å spise sammen med Jesus og disiplene gjorde nemlig noe med selvbildet til de som ble invitert. Det var rett og slett en god opplevelse, som gikk langt utover det at de ble mette.
Jesus møtte altså behovene til de som var «uten hyrde» både gjennom undervisning og gjennom måltidsfellesskap. Kristne menigheter gir som regel mye undervisning. Men hvor ofte inkluderer vi folk i måltidsfellesskapet hjemme hos oss selv? Det finnes mange mennesker i samfunnet som er i en lignende situasjon som de 5000. De er som sauer uten hyrde, og de trenger gode opplevelser av trygghet og stabilitet. Det kan gjelde barn og ungdom fra hjem som har gått i stykker, innvandrere som ikke får venner her i landet, arbeidsløse, enslige eldre, folk som nylig har opplevd samlivsbrudd, osv. Lista er lang hvis vi begynner å tenke etter. Som eksempel var to av de som spiste hjemme hos oss her om dagen ungdommer fra skilsmissehjem, og hele tre av dem var innvandrere fra ulike europeiske land.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar