torsdag 19. mars 2009

Litterære sjangere i Bibelen

For noen dager siden hadde jeg en samtale med en ung mann om hva det betyr å være bibeltro. Vi var begge enige om at Bibelen er Guds ord. Men hvordan skal vi forstå den? Når er man mest bibeltro: Hvis man tolker ord for ord, eller hvis man prøver å forstå hva forfatteren ønsket å formidle? Noen ganger prøver nemlig forfatterne i Bibelen å si noe mer (eller annet) enn det ordene tilsynelatende sier. Ta følgende uttalelse fra GT, som ganske tydelig viser dette: «Han binder sitt esel i vintreet, sin fole ved den edle ranke. Han vasker sin kledning i vin, sin kjortel i drueblod» (1Mos 49,11).

Hva betyr «drueblod»? Ser man kun på ett ord, eller en setning, kan man trekke den konklusjonen at Bibelen mener at frukt har blodomløp. Men her er det opplagt at forfatteren bruker et poetisk språk. Hvis forfatterens hensikt er å bruke et poetisk billedspråk, så gjør vi lurt i å tolke teksten nettopp som poetisk, og ikke ord for ord. Denne teksten bruker et vanlig poetisk virkemiddel på hebraisk. I hebraisk poesi brukes nemlig ikke rim, slik vi gjerne gjør på norsk. Derimot brukes ofte paralleller. Det vil si at to (eller flere) linjer bygger på hverandre og utdyper hverandre (eller lager kontraster). Et kjent eksempel er Jesus sin uttalelse i Lukas 6,27-28:

Elsk deres fiender
Gjør godt mot dem som hater dere
Velsign dem som forbanner dere
Be for dem som krenker dere


Her bygger setning nummer 2 og 4 på henholdsvis setning nummer 1 og 3. Hva betyr det å elske sine fiender? Jo, gjør godt mot dem som hater dere! Hva betyr det å velsigne dem som forbanner dere? Jo, be for dem som krenker dere. Dette er klassisk hebraisk oppbygging av poesi. Når man først har vendt seg til å se denne oppbyggingen i hebraisk poesi, så finner man den igjen på mange plasser i Bibelen. Bare prøv selv, og se hva du kan finne i f.eks. Salmene eller i evangeliene.

Med denne kunnskapen, så er det lett å se at sitatet fra 1.Mosebok nettopp er en slik poetisk billedbruk:

Han binder sitt esel i vintreet
Sin fole ved den edle ranke.
Han vasker sin kledning i vin
Sin kjortel i drueblod


«Folen» i linje 2, er den samme som «eselet» i linje 1. «Drueblodet» i linje 4 er det samme som «vinen» i linje 3. Forfatteren mener altså ikke at frukt har blodomløp. Han bruker et kjent poetisk virkemiddel, og regner med at leseren forstår dette. Det vil derfor ikke være bibelsk å hevde at druer kan blø, til tross for uttalelsen om drueblod. Vi kan regne med at forfatteren selv har klart for seg at han skriver poesi, og at de første leserne av dette også tolket dette som poesi - og ikke som en lærebok i naturvitenskap.

Dette er jo et ganske banalt eksempel, men det illustrerer poenget mitt. Skal vi forstå slike tekster rett, så må vi forstå at de er poesi. Vi må sette oss inn i hva forfatteren mente å formidle da han skrev det han skrev. Vi kan faktisk bare være trofaste mot Guds ord, hvis vi tolker det slik Ordet selv forutsetter at det skal tolkes. En del av formidlingen er nettopp valg av litterær sjanger, som f.eks. poesi. For å tolke rett, må vi derfor forstå hvilken sjanger som benyttes i den aktuelle teksten. Andre litterære sjangere i Bibelen inkluderer fortellinger, ordtak, lover, profetier, osv. Det er altså en stor hjelp når vi skal tolke en tekst, hvis vi forstår hva slags type tekst (litterær sjanger) vi har foran oss.

4 kommentarer:

Haavard sa...

Mye bra viktige poenger her.
Men når du skriver:

"eller hvis man prøver å forstå hva forfatteren ønsket å formidle?"

Når du sier forfatteren, mener du personen som skrev den og den boken i bibelen, eller der forfatteren fikk inspirasjonen fra, som er fra Gud.

Den som skrev ned, hadde sin forståelse av skriften, men hvis inspirasjonen var fra Gud, kan du jo være at denne skribenten ikke alltid hadde den fulle forståelsen av hva han skrev ned.
Da tenker jeg særlig i forhold til profeti. En vet kanskje ikke helt hva det er en formidler.

Selvsagt tror jeg ikke skriften lar ting stå uforståelig i all evighet, for enkelte mottakere må jo kunne forstå teksten hvis det i det hele tatt var poeng i å skrive teksten i utganspunktet.

Tenker på dette med at vi skal skjønne tidene, ta for eksempel Johannes Åpenbaring. Da trenger vi også Den Hellige Ånds hjelp til å skjønne det for å sette det inn i vår tid, som det står:

2 Peter 1:20 For dere vet først og fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning.

Tenker også på det Jesus gjorde for disiplene:

Luke 24:45 Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene.

Vi trenger Den Hellige Ånd for å forstå profetier i bibelen, andre genre i bibelen kan en jo som du skrev være historie, poesi, brev og kan dermed ikke alltid tolkes bokstavelig. Forståelsen av kulturen på forfatterens tid er også viktig hvis en skal få en bedre forsåelse av det en leser.

Alt i alt så bør en ha Den Hellige Ånd med, uansett hva en leser i bibelen, og et liv i Ånden, det gjør ordet mer levende for oss.

Eskil sa...

Jeg er helt enig med deg at vi er avhengig av Den Hellige Ånd for å forstå Bibelen. Det gjelder jo også poesi. Noen mennesker kan lese fantastiske salmer fra Bibelen som forteller om Guds storhet. Likevel gleder de seg kun over det litterære, men uten å skjønne poenget. For hadde de skjønt poenget, så hadde de falt på kne og tilbedt Gud. Det er kun Den Hellige Ånd som kan gi oss åpenbaring og virkelig innsikt. En analfabet kan jo tilbe Gud, selv om han ikke kan lese ett ord i Bibelen, så Den Hellige Ånd er det klart viktigste her!

Når jeg sa ”den enkelte forfatter” så tenkte jeg på mennesket, og ikke på Gud som inspirerte ham (eller henne?). En interessant side ved Guds ord til oss mennesker, er jo nettopp at Han bruker mennesker til å formidle det. Jeg tror derfor skribentene fikk inspirasjon fra Gud, og pakket det inn i de ord og de kulturelle bilder som de selv kjente til. Likevel tror jeg at Bibelen er 100 % fra Gud. Akkurat som ved personen Jesus Kristus selv, så er Guds ord en fascinerende symbiose av Gud på den ene side - og menneskelige ord og kultur på den annen. For å forstå dybdene i Guds ord må vi derfor både kjenne Gud (gjennom Den Hellige Ånd) og den menneskelige innpakningen (forfatterens bakgrunn, kultur og forståelse).

Det er også klart at forfatterne skrev ned ting de ikke forsto rekkevidden av. Dette gjelder selvfølgelig i aller største grad de som skrev ned profetier og apokalypser, men også andre deler av Bibelen. Matteus siterte profetier fra GT på en måte som disse profetene helt sikkert ikke hadde forutsett da de skrev det ned, se f.eks. Matt 2,18 og 2,23. Én forklaring på dette er å si at Gud har lagt inn et «kodet budskap» i teksten, som forfatteren ikke var klar over, men som senere forfattere kan oppdage fordi Gud gir dem mer åpenbaring. Dette er hva teologene kaller «sensus plenior». Men selv om Gud har lagt inn en slik dypere mening i teksten, så mener jeg at det er viktig å forstå det opprinnelige budskapet som den menneskelige forfatteren ønsket å formidle, og at dette bør være utgangspunktet for sunn bibeltolkning.

Et annet poeng er at vi tror jo ikke bare at det enkelte skrift i Bibelen er inspirert av Gud. Vi tror at selve samlingen av skrifter (kanon) er inspirert av Gud. Det betyr at selv om det hadde vært slik at forfatterne hadde hatt full oversikt over det budskapet de selv formidlet, så hadde de ingen mulighet til å se helheten i Bibelen, slik Gud gjorde da Han inspirerte forfatterne. I dag kan vi jo forstå mange vanskelige vers i Bibelen fordi vi kan se dem i sammenheng med andre bibelske skrifter, skrevet av andre forfattere. Den muligheten hadde ikke de opprinnelige forfatterne.

Anonym sa...

det jeg var ute etter, takk

Anonym sa...

Veldig bra innlegg! jeg holder for øyeblikket på med en oppgave om sjangerene i det gamle testamentet, og dette var veldig fin inspirasjon :)