lørdag 27. februar 2010

Min historie - vår historie

Kristendommen er en religion som er basert på historiske hendelser. Bibelen er i det store og hele en fortelling om verdens skapelse, fall og gjenopprettelse. Når Bibelen skal formidle viktige poenger, så skjer det altså ofte gjennom fortelling.

Når de første kristne skulle videreformidle hvem Jesus var, så valgte de å gjøre det i hovedsak gjennom å fortelle om ham. Dette er særlig tydelig i evangeliene etter Matteus, Markus og Lukas. Disse kunne jo ha valgt å skrive et filosofisk verk som la vekt på Jesu undervisning, men valgte i stedet en form som var fortelling ispedd lignelser og taler.

På den måten fortsatte de en tradisjon fra GT. Der blir jo også viktige poenger i stor grad formidlet ved hjelp av fortellinger: Skapelse, syndefall, kallet til Abraham, utgangen av Egypt, eksilet i Babylon, osv. Jeg mener ikke at resten av Bibelen er uviktig, men det er tydelig at fortellingene er sentrale. Bibelen er fortellingen om Guds folk og deres Gud.

Dette er nyttig å vite hvis man har med nye kristne å gjøre. I vår kultur er det nemlig vanlig å fokusere på enkeltmennesket, og hva det føler og mener. Konsekvensen av det kan bli en privatisert Jesus («min personlige frelser») og hvor forholdet mitt til ham er basert på hva jeg til enhver tid opplever. Vi burde kanskje mer vektlegge at din frelse gjør deg til en del av det gudsfolket som Gud har handlet med gjennom utallige generasjoner og i alle verdens land.

Det er en merkedag i en kristens liv når han (hun) får øynene opp for at dette dreier seg om mer enn min private historie med Gud. Som kristen er jeg først og fremst del av en større historie: Det handler om vår historie sammen som Guds folk. Den dagen man virkelig forstår at man som kristen tilhører et folk, så tar man et langt skritt videre i sin åndelige utvikling. Dette bør de som er hyrder i menighetene hjelpe folk til å oppdage.

Ingen kommentarer: