I dag arrangerer Islamsk Råd en demonstrasjon mot filmen om Muhammed. For de av oss som er oppvokst i det sekulære Vesten er det nesten helt ufattelig hvordan en film kan vekke slike sterke følelser som det vi har sett den siste tiden - hvor ambassader har blitt stormet og mennesker har blitt drept. Men hvis vi hadde kjent våre egne kulturelle røtter bedre, så kanskje vi hadde forstått litt mer.
For tida leser jeg Apostlenes gjerninger. Den siste firedelen av den boka handler om rettssaken mot Paulus. Han stod anklaget for å ha undervist jødedom på «feil» måte. Dette medførte så sterke reaksjoner at hans liv var i stor fare. Han ble forsøkt lynsjet (Apg 21,27-33) og under rettssaken gav dommeren ordre om at Paulus skulle slås, selv om loven klart forbød dette (23,1-5). Det gikk så langt at noen av de mest «rettroende» motstandere lagde en sammensvergelse for å drepe Paulus (23,12-22). For å fjerne en som de opplevde som vranglærer var de villige til å bruke løgn, vold og andre tvilsomme midler.
For samtidens grekere og romere måtte dette virke helt uforståelig. De var jo vant til polyteisme, altså at man kunne tilbe de guder man selv følte for, uten å bry seg om at man i nabobyen – eller i nabohuset - tilba en annen guddom. I rettssaken mot Paulus så var det da nettopp de romerske myndighetene som beskyttet Paulus mot de religiøse motstanderne hans.
Man kan undres over iveren Paulus sine motstandere viste. For oss virker den helt uforståelig. Men det slår meg at det er den samme type iver som mange muslimer utviser i dag – og som mange kristne viste gjennom Middelalderen. Dessverre ser det ut til at fellesnevneren for alle disse er monoteismen – altså troen på at det bare finnes én Gud. Så lenge man tror at det finnes flere guder, så har man ingen grunn til å kjempe mot folk som «tror feil» - så sant de ikke utøver sin religion på en uetisk måte.
Mange nordmenn kommer her med en lettvint løsning: La oss glemme hele monoteismen, så får vi fred og toleranse. Men så enkelt er det jo ikke. Man tror ikke på én Gud fordi man ønsker å være intolerant - man tror på én Gud fordi man tror at det bare finnes én Gud. Intoleranse er bare en mulig bivirkning av monoteismen – ikke dens grunnleggende motivasjon. En mer konstruktiv vei er derfor å se om det finnes noe i monoteismen som gjør at man kan fastholde troen på én Gud, samtidig med at man aksepterer at andre mener noe annet enn en selv.
Jeg mener at noe slikt faktisk finnes i Bibelen: Det Gamle Testamentet (GT) viser en utvikling fra polyteisme til monoteisme. Deretter brukte profetene meget sterke ord for å fordømme dyrkingen av enhver annen gud en Jahve. Men heldigvis viser Det Nye Testamentet (NT) at det er mulig å gå ett skritt videre. Rettssakene mot Jesus og mot Paulus viser at det er mulig å tro fullt og fast på én Gud – uten at man derfor trenger å bruke vold og trusler mot de som mener noe annet. For eksempel sies det om Jesus at «han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig» (1Pet 2,23). Jesus baserte sin oppførsel på uttalleser fra GT, så allerede i GT ligger kimen til en slik ikke-voldelig innstilling.
De eksemplene som NT holder fram på dette området er faktisk ytterst relevant i dagens Norge. Kanskje noen muslimer kan lese og lære av dette?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar