Jeg håper noen kan hjelpe meg med et spørsmål jeg har tumlet mye med i det siste: Kan radikalitet gå i arv? Nå tenker jeg ikke rent genetisk. Men kan den som jobber med disippeltrening fostre disipler som er minst like radikale som en selv? Eller helst mer radikale enn en selv.
Det virker som selv Paulus slet med dette, når han skriver: ”Jeg har ingen som Timoteus, ingen som så oppriktig kan ha omsorg for dere. Alle de andre tenker bare på sitt eget, ikke på Jesu Kristi sak.” (Fil 2,20-21). Paulus var en som ikke levde for seg selv og sin egen komfort. Han var en meget radikal etterfølger av Jesus. Men det virker som selv Paulus sine medarbeidere var mindre radikale enn ham selv, med unntak av Timoteus.
Antakelig ville vi synes at samtlige av Paulus sine medarbeidere var radikale sammenlignet med vår standard. Men poenget mitt er at de var mindre radikale enn han som hadde trent dem. En lignende utvikling kan man se i vekkelsesbevegelser i kirkehistorien. Det starter med noen få radikale som ikke lar seg stoppe av noen ting. De går ut og vinner nytt land for Guds rike. Men når andre generasjon med ledere tar over, så blir fokuset på vedlikehold og på å forsvare det territorium man har erobret. Så må tredje eller fjerde generasjon bryte opp og starte på nytt. Det finnes noen hederlige unntak selvfølgelig, men så vidt jeg kan forstå, så skjer dette alt for ofte.
Jeg har tro på mange nye menigheter i Norge. Men skal dette skje i løpet av de nærmeste få årene, så må mange unge (og eldre) radikale menighetsplantere stå fram! Da blir dette med overføring av radikalitet en nøkkel. For jeg ønsker ikke bare være med å trene menighetsplantere: Jeg ønsker å trene en radikal utgave av sorten! Slike som ikke tenker på sitt eget, men bare på Jesu Kristi sak.
Jeg er ikke pessimist, men må finne noen svar. Noen tanker har jeg jo selv. Kanskje jeg kan komme tilbake til dem. Men hvem kan hjelpe meg? Hvem har tanker – og ikke minst erfaring – fra dette med å trene disipler som blir mer radikale enn deg selv?
Det virker som selv Paulus slet med dette, når han skriver: ”Jeg har ingen som Timoteus, ingen som så oppriktig kan ha omsorg for dere. Alle de andre tenker bare på sitt eget, ikke på Jesu Kristi sak.” (Fil 2,20-21). Paulus var en som ikke levde for seg selv og sin egen komfort. Han var en meget radikal etterfølger av Jesus. Men det virker som selv Paulus sine medarbeidere var mindre radikale enn ham selv, med unntak av Timoteus.
Antakelig ville vi synes at samtlige av Paulus sine medarbeidere var radikale sammenlignet med vår standard. Men poenget mitt er at de var mindre radikale enn han som hadde trent dem. En lignende utvikling kan man se i vekkelsesbevegelser i kirkehistorien. Det starter med noen få radikale som ikke lar seg stoppe av noen ting. De går ut og vinner nytt land for Guds rike. Men når andre generasjon med ledere tar over, så blir fokuset på vedlikehold og på å forsvare det territorium man har erobret. Så må tredje eller fjerde generasjon bryte opp og starte på nytt. Det finnes noen hederlige unntak selvfølgelig, men så vidt jeg kan forstå, så skjer dette alt for ofte.
Jeg har tro på mange nye menigheter i Norge. Men skal dette skje i løpet av de nærmeste få årene, så må mange unge (og eldre) radikale menighetsplantere stå fram! Da blir dette med overføring av radikalitet en nøkkel. For jeg ønsker ikke bare være med å trene menighetsplantere: Jeg ønsker å trene en radikal utgave av sorten! Slike som ikke tenker på sitt eget, men bare på Jesu Kristi sak.
Jeg er ikke pessimist, men må finne noen svar. Noen tanker har jeg jo selv. Kanskje jeg kan komme tilbake til dem. Men hvem kan hjelpe meg? Hvem har tanker – og ikke minst erfaring – fra dette med å trene disipler som blir mer radikale enn deg selv?
9 kommentarer:
Eskil,
Du tar opp nok et interessant spørsmål, som trigger en av mine kjepphester. Etter min mening vanskeliggjør hele lederskaps-tenkningen den dynamikken som du etterlyser. Lederskap betyr som regel at man har én tydelig leder med privilegier og et særeget mandat.
Alternativet til en slik tenkning er tjenerskap. En tjener står ikke alene verken med privilegier eller mandat, - han har ingen av delene. Han har kun sin tjeneste, som han gjerne deler med hvem som helst.
På den måten vil en tjener langt enklere kunne være en rollemodell og bli imitert, enn hva en leder kan. En leder vil svært ofte se på potensielle ledere som rivaler. Det er ofte like lite fruktbart rundt en tydelig leder, som det er under ei stor gran.
Jeg tror at en ikke-hierarkisk struktur er forutsetningen for den dynamikken du etterlyser.
Hei du! Jeg er enig med deg i at TJENERHOLDNING er en klar forutsetning. Jeg noterer det på lista :-) Hvis folk aldri slipper skikkelig til, så vil de jo selvfølgelig sovne i benkeradene i stedet for å bli radikalere. Det er jo en av grunnene til at jeg selv har trådd så pass tydelig til side i menigheten jeg var med å starte for noen år siden: Folk må få nok luft under vingene til at de har en mulighet for å lære å fly
Du vet vi ikke er helt enige om hierarki/ikke-hierarki. Faktisk så tror jeg at god ledelse er en velsignelse (mens dårlig ledelse kan være det motsatte). Men uansett standpunkt her, så må ”nøkkelen til radikalitet” være mer omfattende. For jeg nevnte Paulus, og jeg antar at vi begge mener at han var et godt forbilde på de fleste områder. Selv ikke han ”klarte” å reprodusere en mer radikal generasjon nummer to. Så det må være flere svar enn som så.
Men jeg tror at TEAM er en nøkkel. Du er vel inne på det i kommentaren din. Mitt ståsted når det gjelder bibelsk lederskap er at det i stor grad burde dreie seg om team og ikke en sterk leder (slik f.eks. trosbevegelsen hevder). En annen ting som er forutsetning for radikalitet er at lederne/rollefigurene er TRYGGE personer. For trygge personer har ikke sin identitet i å være best, og er derfor ikke redd for at andre er flinkere enn dem
Eskil,
Tjenerholdning er bra, men dersom strukturen vi velger legger opp til lederskap, vil "tjenerholdningen" fort bare bli en floskel.
Jeg tror at Paulus var en virkelig tjener, altså en som ikke stod på toppen av et religiøst hiearki med privilegier og organisatorisk makt. Bruken av ordet tjener hos Paulus var ikke en lek med ord.
Uttrykket "la folk slippe til" er illustrerende for en ovenfra og ned-holdning som preger lederskap-tenkningen.
"Benkerader" - grøss og gru! Benkerader er drepende for det åndelige livet. Hvor lenge orker folk i vår tid å sitte i benkeradene? 10 år? 20 år? Jeg orket i 40 år, men da var det slutt. Bare en liten andel av de kristne i vårt land orker å sitte i benkeradene.
Det er ikke mange i Norge som støtter oss i vårt ikke-hierarkiske standpunkt. Dette er antageligvis det mest radikale standpunkt som er blitt formulert siden Luther introduserte det allmenne prestedømme. Men er egentlig bare en presisering av det samme.
Jeg er ikke så sikker på om ditt Paulus-sitat kan brukes som et bevis for vanskeligheten i det å produsere radikale etterfølgere. Jeg tror han fikk mange radikale etterfølgere, den eksplosjonsartede veksten i kristenheten på den tiden tyder på det.
Jeg er enig med det om benkerader. Det er kjedelig. Det er da heller ikke noe jeg anbefaler. Men jeg tror faktisk ikke det er floskler jeg kommer med. Du kan jo komme en tur å titte, så kan du gjøre opp din egen mening etter å ha sett hvordan menigheten fungerer.
Mulig at sitatet mitt ikke "beviser" at Paulus ikke skapte radikale etterfølgere. Det var da også bare en hypotese. Men de menigheter som vokser raskest i dag (f.eks kinesiske husmenigheter) er jo svært så hierarkiske. Så hvis du setter likehetstegn mellom ikke-hierariki og radikalitet og kirkevekst, så tror jeg faktisk ikke det stemmer.
Dessverre tror jeg heller ikke at standpunktet ditt er det mest radikale siden Luther. Tvert i mot har jeg ofte møtt lignende synspunkter. Problemet er dessverre at de gruppene som tidligere har hevdet ditt syn i stor grad har blitt borte. Jeg vil tro at din forsamling har gode framtidsutsikter, men de fleste grupper med det synet blir faktisk borte i løpet av 2-3 år
Imidlertid er jeg ikke bare pragmatisk med hensyn til lederskap. Jeg er seriøst opptatt av å finne hva som er den bibelske form for lederskap (evt mangel på sådant). Gjennom å studere NT faller jeg altså ned på et annet standpunkt enn deg. Men jeg er selvfølgelig alltid åpen for å endre mening hvis noen kan vise meg dette ut fra Skriften. Det regner jeg med at du også er, så vi kan få en interessant prat over kaffekoppen!
Ha et velsignet nytt år!
Eskil,
Det om floskler sa jeg på generelt grunnlag. Jeg har ikke noe ønske om å kontrollere hverken deg eller menigheten du tilhører.
Jeg tror også vi skal være forsiktige med å sette opp vekst som et sannhetskriterium.
Jeg slang med leppa i forrige innlegg. Det er selvfølgelig bare tøv å snakke om hva som er mest radikalt.
Ja, jeg vet om en rekke sammenhenger som har stått for et tilnærmet ikkehierarki-standpunkt. Pinsevekkelsen i Asuza Street gjorde det. Jeg tror også anabaptistene på 1500-tallet gjorde det. Og Plymouthbrødrene på 1800-tallet. Jeg tror også John Wycliffe som inspirerte den kirkelige opposisjonsbevegelsen lollardene på 1300-tallet, gjorde det.
Men jeg har ikke funnet en overbevisende bibelsk argumentasjon fra deres side. Og jeg har heller ikke sett et anderledes menighetsliv. Den teologiske beredskapen i forhold til disse verdiene har vært liten.
Ved nærmere ettertanke er jeg litt enig med deg i det du sier i en annen post om vanskeligheten med å produsere radikale etterfølgere. Djevelen har en sterk alliert i kjøttet vårt når det gjelder å få oss til å velge lederskap framfor tjenerskap.
Men Bibelen synes jeg er glassklar. Og det er også Åndens tale til menigheten, i vekkelse etter vekkelse.
Det hadde vært interessant å bli kjent med folk eller grupper som i nyere tid har stått på et bibelsk begrunnet ikkehierarki-standpunkt for så å forlate det igjen, dersom du har kjennskap til slike.
Selv har dette standpunktet vokst fram hos meg gjennom flere tiår. Jeg begynte å praktisere ikke-hierarki så smått i menigheter hvor jeg har hatt et begrenset lederansvar, og oppdaget de velsignelsene som fulgte med. Men jeg oppdaget også hvor vanskelig det er operere med doble verdistandarder i en menighet, og valgte derfor å hoppe av tradisjonelt menighetsliv for å danne en husmenighet etter nytestamentlig mønster.
Jo, den kaffekoppen virker stadig mer attraktiv!
Det er hva jeg kaller sporty innstilling :-) at du fortsatt vil drikke kaffe med meg altså...
Kjenner du til Gene Edwards? De eldste bøkene hans ville du nok like. Han var - om ikke annet - ganske radikal i sin vurdering av hva han kaller "det religiøse systemet". Jeg har restopplaget fra Tusenfryd Forlag på loftet, som i sin tid utga disse bøkene på norsk, så jeg kan ta med meg et par stykker hvis det er av interesse.
Eskil,
Sporty? Hehe ...
Dersom du søker på Gene Edwards på bloggen min, tror jeg du finner en del. Det er flere koblinger til han. Ikke minst Tore Lende, som allerde på 60-tallet var en Gene Edwards-"disippel". Allerede den gang oversatte han en av bøkene hans.
Og Geir Lie, som har skrevet en artikkel om han - den finner du også på bloggen min.
Men det er spennende at du også har en kobling mot Gene Edwards. Da kjenner du sikkert til Frank Viola, også, - den fremste Gene Edwards-disippelen i dag. Jeg var på en konferanse i sommer i Tyskland for husmenighetsfolk hvor Viola, blant andre, talte. Det var spennende.
Og dessuten - Viola er så vidt jeg forstår tydelig på en ikke-hierarkisk teologi.
Ja, jeg er intererssert i bøkene av Edwards!
Men nå bygger det opp til mer enn en kaffekopp ...
Joda, jeg har en form for kobling til Gene Edwards, selv om jeg aldri har truffet ham personlig. Bøkene hans betydde mye for meg i tenåringstida (siste halvdel av 70-åra). Jeg har dog et noe ambivalent forhold til undervisningen hans. Han har en del meget gode poenger, samtidig som han trekker dem for langt noen ganger (slik jeg ser det). Men det er kanskje ikke så uvanlig for profetiske røster? At man tydeliggjør poengene sine så mye at det oppstår en slagside. Jeg har imidlertid alltid ment at det er smart å lese bøker av folk man ikke er enig med i alle ting. Derfor kan jeg "kose" meg med bøkene til Edwards. Jeg tror jeg har "menighetenes første år" del 1 og 2 samt "Gud vil menighet" på loftet. Jeg skal foreta et dypdykk der oppe!
Legg inn en kommentar