onsdag 17. desember 2008

Minimumstønna

Enhver menighetsleder i Norge burde lese ”Naturlig kirkevekst” av Christian Schwarz. Det er så vidt jeg vet det største forskningsprosjektet som er gjennomført for å finne ut hva som gjør at enkelte menigheter vokser, mens andre ikke gjør det. En annen fordel med Schwartz sin bok er at den er skrevet av en europeer og dermed ikke er like preget av amerikansk kirkeliv slik som mange andre bøker om menighetsvekst er.

I det siste har jeg igjen blitt minnet på ett av prinsippene fra boka, nemlig ”minimumstønna”.

Dette går enkelt og greit ut på at det største hinderet for en menighet sin vekst, ofte ligger i det området hvor den er svakest. For å vokse må en menighet nemlig ha en viss minimumsstandard på en del områder. Hvis man er svakere enn dette minimumet på ett område, så ”lekker” menighetsveksten ut, og menigheten blir stående på stedet hvil.

Et interessant fenomen er imidlertid at de fleste lederskap vil prøve å styrke det de allerede er gode på, når de ønsker å legge til rette for menighetsvekst. En menighet som er sterke på bønn, vil derfor naturlig tenke at de trenger enda mer bønn hvis de skal oppnå vekst. Men det de kanskje trenger er mer relevant evangelisering, og ikke mer bønn. En menighet som er sterk på undervisning, vil tro at svaret er enda mer undervisning, mens det de kanskje trenger for å vokse er varmere fellesskap i dagliglivet. En menighet som er sterk på fellesskap, vil tro at de trenger å fokusere ennå mer på fellesskap, mens det de egentlig trenger, er å få mer inspirerende gudstjenester. Særlig menigheter som har vokst fram i hjem vil ha lett for ”å overfokusere” på fellesskap. Slik kan man fortsette…

Jeg har vært inne i mange menigheter, og jeg har sett at man går i denne fella igjen og igjen: Lederskap som tenker at de trenger mer av det de allerede har, men samtidig overser de helt enkle ting som de mangler. Dette pleide å forundre meg, men etter hvert har jeg skjønt at dette er en naturlig psykologisk effekt: En menighet blir relativt sett sterkest på de områder som lederskapet brenner for. Brenner de for bønn, så vil menigheten bli en bedende menighet. Brenner de for nære fellesskap, så vil menigheten være preget av nettopp nære fellesskap. Det er helt naturlig at man vektlegger det man allerede brenner for. Dermed får menigheten større og større ”slagside” mot ett av områdene. Men da vil menighetens vekst lekke ut på de områdene som man overser.

Hva er så løsningen? For det første bør man forstå denne effekten. Skriv gjerne ned hvilke områder man mener seg å være sterk og svak på. Så kan man sammenligne dette med en objektiv mal, som for eksempel boka ”naturlig kirkevekst” eller ”målrettet menighet”. Har man den rette balansen, eller er det viktige områder man totalt overser? Det er imidlertid svært vanskelig å være objektiv i en slik vurdering av seg selv. Her mener jeg det er viktig å få inn konsulenter og mentorer utenfra, for de kan se dette mer objektivt enn de som sitter midt inne i situasjonen. Naturlig kirkevekst har påvist at den aller viktigste faktoren med hensyn til hvordan ledelse i menigheten utføres, nettopp er dette at man har regelmessig hjelp utenfra. Ingen ting er altså viktigere for hvordan man utøver ledelse, enn at man har dette på plass!

2 kommentarer:

Gunnar Skeid sa...

Her er du inne på noe viktig, Eskil. Det å kunne få eksterne øyne til å se på menigheten fra tid til annen, tror jeg er uvurderlig hjelp.

Jeg tror vel egentlig ikke på franchisemenigheten som en instrumental øvelse. Forstått slik du nødvendigvis har en streng franchiseledelse, som "råder" over all franchiseenhetene.

Ut fra det som ligger på mitt hjerte tror jeg det vil vokse frem "kraftsentraer". Naturlig vil endel menigheter knytte seg til disse "sentraene". Men jeg tror det blir på et rådgivende plan, i tillegg til ressursmessig støtte. Det er da neppe snakk om at du har en "franchiseledelse" som kommanderer at alle menighetene skal ha en spesiell rødfarge i logoen sin.

Jeg så at en av gutta som er knyttet til helbredelsesvekkelsen ved Veien Bibelskole i Bergen hadde fått tilsvarende profeti. Han hadde fått et syn hvor han fikk se at de menighetene i Bergen som valgte å søke sammen ville få vekkelse.

Det du snakker om her er jo veldig i takt med dette. Du kalte det et annet sted gjenreisning av apostolisk tjeneste. Det er kanskje det samme. Jeg har ikke så stort forhold til apostolisk tjeneste og nettverk, men "kraftsenter" eller "kilde av vann", dekker kanskje det samme.

Hvor disse kraftsentraene kommer fra, kan jo være en interessant tankeøvelse. Kan det være eksisterende menigheter, som får et spesielt besøk av DHÅ, og deretter utvikler seg mer over til å bli et ressurssenter? Eller blir det opprettet utav ingenting?

Det er uansett en spennende tid vi lever i.

Eskil sa...

Dette er interessante tanker å diskutere! Når jeg bruker ordet «apostolisk senter» så tenker jeg på det du omtaler som «kraftsenter». Vi har mange bibelske forbilder på dette, som f.eks. Jerusalem, Antiokia og Efesos. Litt nærmere vår tid kan man tenke på Filadelfia Oslo på Barrats tid. Jeg har selv hatt gleden av å følge med på framveksten av noen slike sentere i andre land.

Men jeg tror at slike bevegelser også kan oppstå uten EN klar sentral menighet, men ved at mennesker fra flere menigheter velger å stå sammen i det jeg kaller «apostoliske team». Da blir det hele mindre sentralstyrt, noe jeg tror er bra. Vekkelsen rundt Hans Nielsen Hauge er kanskje et eksempel på dette? Dessuten tror jeg vi ser dette mønsteret blant noen menighetsplantingsbevegelser i Asia i vår tid, men dette må jeg skaffe meg mer kunnskap om!

Jeg tror ikke at slike kraftsenter oppstår plutselig. Jeg tror Gud har kalt mennesker til å etablere slik senter, men at mange av dem er fortsatt under opplæring. De første apostlene trengte jo tre intensive år med verdens beste lærer før de kunne etablere kraftsenteret i Jerusalem. Gud jobbet også mange år med Barnabas og Paulus før de var klare til å etablere kraftsenteret i Antikoia. Jeg vil tro Gud bruker betydelige lenger tid i dag på å forberede folk, siden Jesus ikke går sammen med oss fysisk slik Han gjorde da. Baratt kom jo ikke inn i sin apostoliske tjeneste før han var over 40 år.

Men dette er heldigvis ikke en prosess som startet i dag eller i går. Gud har hatt sine planer lenge og jobbet med å forberede mennesker til denne jobben. Dessverre er det slik at ikke alle som Gud har kalt til denne jobben, faktisk kommer inn i den tjenesten som de var «planlagt» for. Til denne jobben gjelder virkelig at mange er kalt, men få er utvalgt.

Når det er sagt, så har jeg stor tro på at vi snart får se en ny bølge av slike kraftsentra i Norge. Gud har jo reist opp denne type bevegelser og tjenester gang på gang i landet vårt de siste 200 årene. Jeg tror det vil gjenta seg de nærmeste årene. Akkurat som deg, så håper jeg denne neste bølgen blir så stor at det renner over og ned på kontinentet