Et av de viktigste kriteriene for å få en sunn og voksende menighet er å få til det som kalles ”nådegavebasert tjeneste”. I korte trekk betyr det at folk som tjener i menigheten gjør en mye bedre jobb når de får lov å holde på med ting de føler seg utrusta til å drive med, enn hvis de blir overtalt til å gjøre oppgaver som anses ”nødvendige”. Det er jo helt naturlig at det er slik, siden man som regel lykkes bedre med det man er flink til! Dessuten vil folk trives bedre når de får holde på med noe som ”er dem”. Nådegavebasert tjeneste fører dermed til både større trivsel og større effektivitet (mer frukt) i menigheten.
Dette er imidlertid et prinsipp som er lett å overse i nye menigheter. Man ønsker nemlig å ha både den ene og den andre og den tredje tjenesten. Men som regel er visjonen større enn ressursene. Det er ikke slik at vi kan gjøre alt vi ønsker å gjøre nå. Vi må derfor tørre å vente til Gud reiser opp noen i blant oss (eller sender noen til oss) som virkelig er utrusta for denne tjenesten, og som ønsker å ta tak i den.
I Kraftverket har vi vært heldige og fått inn en hel del kirkefremmede, som ikke har kommet med alt for mange tanker om hvordan en menighet ”bør” være. Men vi også har opplevd at folk har meninger om hva slags tjenester menigheten ”burde” ha. Som regel er jeg helt enig: Nesten uansett hva slags positiv tjeneste du foreslår, så skulle jeg ønske vi hadde det i menigheten!
Samtidig må vi forstå at vi ikke kan utvikle nye tjenester bare ved å ønske dem. Vi trenger også mennesker som er kalt av Gud til å lede slike tjenester. Alternativet er jo å ”overtale” noen til å ta ansvaret. Vi kan lett se at vi trenger et ungdomsarbeid (eller barmhjertighetsarbeid, eller en barneklubb, osv). Men hvis vi ikke har noen som har sin glede i å arbeide med dette, så blir det fort mye slit og lite resultat.
For en menighetsplanter, så er derfor evnen til å tørre å mangle noen tjenester en viktig egenskap! Vi bør selvfølgelig undervise om tjenester, slik at folk får lyst på dem. Vi bør også be til Gud om å sende ut/reise opp flere arbeidere. Men vi bør være forsiktige med å overtale folk til å ta på seg oppgaver – uansett hvor ”positive” de oppgavene måtte være. Dette betyr jo selvfølgelig ikke at det er feil å ta i et tak der det trengs: Få av oss føler vel ekstatisk glede over å rydde stoler eller ta oppvasken, men det bør gjøres likevel! Men vi bør ha ”nådegavebasert tjeneste” som grunnleggende prinsipp for oppgaver i menigheten.
På den annen side så er det å forstå prinsippet om nådegavebasert tjeneste en kjempemulighet for menigheten. Vi har akkurat begynt med strukturerte samtaler med en del av folka i menigheten, nettopp med dette for øyet: ”Hva er det du føler Gud har lagt deg spesielt på hjertet?” Når vi gjennom samtale og bønn klarer å sette ord på svaret til dette spørsmålet, så kan det bli som en eksplosjon i vedkommende sitt liv. Gleden og effektiviteten som vedkommende opplever i sin tjeneste for Gud øker ikke bare litt – den kan faktisk mangedobles når folk føler at de kommer inn på riktig spor.
Dette er imidlertid et prinsipp som er lett å overse i nye menigheter. Man ønsker nemlig å ha både den ene og den andre og den tredje tjenesten. Men som regel er visjonen større enn ressursene. Det er ikke slik at vi kan gjøre alt vi ønsker å gjøre nå. Vi må derfor tørre å vente til Gud reiser opp noen i blant oss (eller sender noen til oss) som virkelig er utrusta for denne tjenesten, og som ønsker å ta tak i den.
I Kraftverket har vi vært heldige og fått inn en hel del kirkefremmede, som ikke har kommet med alt for mange tanker om hvordan en menighet ”bør” være. Men vi også har opplevd at folk har meninger om hva slags tjenester menigheten ”burde” ha. Som regel er jeg helt enig: Nesten uansett hva slags positiv tjeneste du foreslår, så skulle jeg ønske vi hadde det i menigheten!
Samtidig må vi forstå at vi ikke kan utvikle nye tjenester bare ved å ønske dem. Vi trenger også mennesker som er kalt av Gud til å lede slike tjenester. Alternativet er jo å ”overtale” noen til å ta ansvaret. Vi kan lett se at vi trenger et ungdomsarbeid (eller barmhjertighetsarbeid, eller en barneklubb, osv). Men hvis vi ikke har noen som har sin glede i å arbeide med dette, så blir det fort mye slit og lite resultat.
For en menighetsplanter, så er derfor evnen til å tørre å mangle noen tjenester en viktig egenskap! Vi bør selvfølgelig undervise om tjenester, slik at folk får lyst på dem. Vi bør også be til Gud om å sende ut/reise opp flere arbeidere. Men vi bør være forsiktige med å overtale folk til å ta på seg oppgaver – uansett hvor ”positive” de oppgavene måtte være. Dette betyr jo selvfølgelig ikke at det er feil å ta i et tak der det trengs: Få av oss føler vel ekstatisk glede over å rydde stoler eller ta oppvasken, men det bør gjøres likevel! Men vi bør ha ”nådegavebasert tjeneste” som grunnleggende prinsipp for oppgaver i menigheten.
På den annen side så er det å forstå prinsippet om nådegavebasert tjeneste en kjempemulighet for menigheten. Vi har akkurat begynt med strukturerte samtaler med en del av folka i menigheten, nettopp med dette for øyet: ”Hva er det du føler Gud har lagt deg spesielt på hjertet?” Når vi gjennom samtale og bønn klarer å sette ord på svaret til dette spørsmålet, så kan det bli som en eksplosjon i vedkommende sitt liv. Gleden og effektiviteten som vedkommende opplever i sin tjeneste for Gud øker ikke bare litt – den kan faktisk mangedobles når folk føler at de kommer inn på riktig spor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar