Er ritualer og nådegaver motsetninger? En venn av meg mer enn antydet at jeg hørtes lite karismatisk ut etter at jeg skrev innlegget om liturgi. Men slapp av: Jeg har tro på Åndens gaver! Men for meg er ikke dette en motsetning. Min påstand er at alle kristne menigheter har ritualer (sakramenter) – og at det er helt riktig å ha dem! Men hvis vi bare har ritualene - og ikke åndskraften - blir det selvfølgelig helt feil!
Noe som kjennetegner postmodernismen er at den verdsetter det visuelle. Mens tidligere generasjoner kommuniserte mest med munnen, så går kommunikasjon i dag stadig mer ved hjelp av alle sanser. Tidligere var tanken det klart viktigste elementet i læringsprosessen – i dag spiller opplevelsen en mye større rolle enn tidligere. Ingen av disse tilnærmingsmåtene er nødvendigvis bedre enn den andre – de er simpelthen bare forskjellige.
Inn i en slik situasjon bør vi bruke de bibelske symbolene for alt de er verdt. Vi må tenke gjennom hvilke ritualer vi bør ha - og ikke minst hvordan de bør utformes. Dette vil hjelpe oss til å gjøre postmoderne mennesker til disipler. Her kan vi altså oppnå to ting på en gang: Vi kommer nærmere det bibelske forbildet for menighetsliv, samtidig som vi kommuniserer bedre med folk rundt oss. Det høres vel bra ut?
Et sakrament er en handling hvor det skjer noe mer enn bare det som er synlig i det ytre. For eksempel er dåpen mer enn at vi bare gjør folk våte. Dåpen handler om en åndelig virkelighet, som synliggjøres ved en fysisk handling. Vi kan altså visualisere et åndelig prinsipp. Dette fanger folks oppmerksomhet, hvis vi gjør det på en god måte – og tar oss tid til å forklare.
NT er full av slike ritualer. Fire av de som er enklest å finne er: Dåp – Nattverd - Salving med olje – Håndspåleggelse. Hver av disse ytre handlingene er koblet til en åndelig virkelighet som går dypere enn vann, vin, olje og svette håndflater. Dette er altså symboler (eller mer enn som så?) som Gud har gitt sin menighet. I en postmoderne kultur gjør vi lurt i å gjenvinne noe av fylden i disse symbolene.
Noe som kjennetegner postmodernismen er at den verdsetter det visuelle. Mens tidligere generasjoner kommuniserte mest med munnen, så går kommunikasjon i dag stadig mer ved hjelp av alle sanser. Tidligere var tanken det klart viktigste elementet i læringsprosessen – i dag spiller opplevelsen en mye større rolle enn tidligere. Ingen av disse tilnærmingsmåtene er nødvendigvis bedre enn den andre – de er simpelthen bare forskjellige.
Inn i en slik situasjon bør vi bruke de bibelske symbolene for alt de er verdt. Vi må tenke gjennom hvilke ritualer vi bør ha - og ikke minst hvordan de bør utformes. Dette vil hjelpe oss til å gjøre postmoderne mennesker til disipler. Her kan vi altså oppnå to ting på en gang: Vi kommer nærmere det bibelske forbildet for menighetsliv, samtidig som vi kommuniserer bedre med folk rundt oss. Det høres vel bra ut?
Et sakrament er en handling hvor det skjer noe mer enn bare det som er synlig i det ytre. For eksempel er dåpen mer enn at vi bare gjør folk våte. Dåpen handler om en åndelig virkelighet, som synliggjøres ved en fysisk handling. Vi kan altså visualisere et åndelig prinsipp. Dette fanger folks oppmerksomhet, hvis vi gjør det på en god måte – og tar oss tid til å forklare.
NT er full av slike ritualer. Fire av de som er enklest å finne er: Dåp – Nattverd - Salving med olje – Håndspåleggelse. Hver av disse ytre handlingene er koblet til en åndelig virkelighet som går dypere enn vann, vin, olje og svette håndflater. Dette er altså symboler (eller mer enn som så?) som Gud har gitt sin menighet. I en postmoderne kultur gjør vi lurt i å gjenvinne noe av fylden i disse symbolene.
4 kommentarer:
Eskil,
jeg synes du skriver mye klokt i forbindelse med ritualer og liturgier.
Selv er jeg en ganske ytterliggående karismatiker, som de siste årene har sett verdien av den gamle kirken og dens tradisjoner. Det ble et aldri så lite sjokk for meg da jeg leste om de første kristne (kirkefedrene de første 300 år) og fant ut at disse, i både liv og lære, lignet lite på min egen forsamling.
Derfor får jeg stadig mer sansen for klassisk kristendom, og synes det er en berikelse å lære av både katolikker i vest og kanskje spesielt ortodokse i øst.
Har forresten også vært gjennom samme diskusjoner som deg angående "nådeforkynnelse", og jeg kom også til nøyaktig samme konklusjoner som deg. Men det er litt sårt at jeg med dette faller utenfor den menigheten jeg tilhører, da (fordi denne har offisielt "omfavnet" læren - det var også dette som motiverte meg til å finne tilbake til den opprinnelige kirken).
Fint å lese at både du og "Kraftverket" er oppegående...
Forresten, vi kjenner hverandre :-)
Hilsen "tidligere styreformann i NA"
Hei! Hyggelig å høre fra deg, og se at du leser bloggen min!
Selv har jeg aldri vært med i det du kaller ekstreme karismatiske sammenhenger. Men jeg har tro på karismatikk og på grunnleggende protestantisk teologi. Så jeg er altså ikke på vei tilbake til en katolsk eller ortodoks tankegang. Men jeg tror at vi noen ganger kaster ut barnet med badevannet. Derfor disse artiklene om liturgi.
Det ser ut til å være en vanlig menneskelig reaksjon at når vi opplever noe radikalt positivt for egen del, så tror vi at ”de andre” ikke har skjønt noen verdens ting. I kristen sammenheng kan dermed folk med liten kunnskap om kirkehistorie og teologi gå glipp av vesentlige ting som de med fordel kunne tatt med seg videre.
Jeg antar at grunnen til at den såkalte ”nådeforkynnelsen” kunne gripe om seg så raskt i visse miljøer, nettopp skyldes at man kan svært lite kirkehistorie – og heller ikke så mye om Bibelen og om teologi. Hadde man hatt denne kunnskapen, så ville man raskt ”kjent igjen lusa på gangen”. Jeg tror nok at noen har opplevd et fornyet forhold til Gud gjennom denne forkynnelsen. Men fordi man ikke har kunnskap nok til å sette det inn i en kontekst, så blir forståelsen temmelig mangelfull på en del områder.
Det er en interessant prosess du beskriver for egen del: Jeg håper du ikke gjør det motsatte og kaster ut barnet med det karismatiske badevannet: Jeg håper du beholder karismatikken, men samtidig blir pioner for en ny type sammenheng i din by. En sammenheng som kombinerer karismatikk med forståelse for røttene våre.
Balanse er et viktig prinsipp i Guds rike. Det er grøfter på begge sider av veien....
Gode ritualer som fremelsker bruken av nådegaver kan kanskje være en målsetning?
Nådegaver trenger vel både rom/plass og vegger/grenser?
Dette ble kanskje litt filosofisk...
Det går bra. Vi tåler å være litt filosofiske!
Tanken på at noen ritualer faktisk kan fremme bruken av nådegaver er en interessant tanke. Har du noen konkrete ideer og/eller erfaringer i den retning?
Legg inn en kommentar