Lignelsen om den bortkomne broren

Lukas kapittel 15 gjenforteller tre lignelser om ting som blir borte: En sau, en mynt og en bror. Vanligvis tenker vi på den siste lignelsen som lignelsen om «den bortkomne sønnen». Men den er like mye en lignelse om «den bortkomne broren». Sønnen som gikk seg bort hadde jo en eldre bror.

Sett fra dette synspunktet så skiller den siste lignelsen seg fra de to foregående. I de to første lignelsene er det nemlig noen som leter etter det som ble borte. Bonden leter etter sauen, og kvinnen leter etter mynten. Men det er ingen som leter etter lillebroren som ble borte. I stedet blir storebror værende hjemme uten å foreta seg noe.

Av og til lurer jeg på om mange kristne tenker slik som storebror. De leter ikke etter det som har gått seg bort. I beste fall sitter de og venter på at lillebror skal dukke opp igjen. Kanskje ber de en bønn for ham. Men å løfte på baken og gå ut for å lete – det er for mye forlangt.

Dessuten har storebror så mye arbeid å gjøre hjemme på gården at tiden ikke strekker til for å gå ut og lete etter forsvunne lillebrødre. Men hvis vi skal være menigheter som ligner på vår Herre og Mester, da må vi være menigheter som aktivt oppsøker det som er fortapt (Luk 19,10).

Vende fedrenes hjerte til barna

Det er fascinerende å se hvordan Lukas setter folks forventninger på hodet. Allerede i fortellingen om fødslene til Johannes og Jesus slår han an tonen. Både Maria og Sakarja får englebesøk som forteller dem at de skal få hver sin sønn (Luk 1,5-45). Sakarja var en godt voksen, gift mann og han var prest, mens Maria var en ung ugift kvinne. Sakarja hadde derfor på alle måter høyest sosial status av dem, og det i en kultur hvor nettopp status betydde mye.

Lukas beskriver hvordan disse to reagerer på engelens budskap. Den respekterte presten tviler, mens den unge jenta tror. Selvfølgelig hadde Maria også spørsmål om hvordan det kunne skje at hun ville bli gravid, men hun trodde på engelens budskap. Avsnittet oppsummeres med «salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse». Maria skal prises salig av alle slekter, mens Sakarja ble stum på grunn av sin vantro. Lignende poenger har Lukas flere ganger, bl.a. i lignelsen om den barmhjertige samaritan, hvor en foraktet samaritan gjør det Moseloven krever, mens en jødisk prest lar være å gjøre det.

Budskapet om døperen Johannes sin fødsel har et lignende poeng. Engelen siterer en profeti av Malaki og sier om Johannes at han skal «vende fedrenes hjerter til barna - og gi de ulydige det sinn som rettferdige har» (Luk 1,17). Det overraskende er at det er fedrenes hjerter som må omvendes, og ikke barnas! Ved hjelp av parallellisme skaper Lukas to par av begreper: «fedre og barn» som holdes sammen med «ulydige og rettferdige». Fedrene er de ulydige og barna er de rettferdige. Denne oppvurderingen av barn i forhold til voksne kommer Lukas tilbake til flere ganger, som f.eks. i Lukas 9,46-48 og 18,15-17.

Til alle tider har de eldre klagd på «ungdommen av i dag». Men Lukas sier at problemet ligger mer hos fedrene enn hos barna. For hadde fedrene omvendt seg og ydmyket seg og vist sann kjærlighet – «vendt sine hjerter til barna» – så kanskje barna hadde levde på en annen måte?

Jeg tror at dette også sier noe om situasjonen i norske menigheter i dag: Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt klager på unge mennesker: De er ikke interessert i åndelige ting, de tenker bare på seg selv, de innvier seg ikke, osv. Men kanskje dette skyldes fedrenes harde hjerter? Kanskje har fedrene (og mødrene) vært mer opptatt av materielle ting enn av åndelige? Kanskje har fedrene levd et falskt liv – hvor man er én person på møter i menigheten og en annen bak hjemmets fire vegger? Det er lett å peke på andres feil, særlig hos de som er yngre eller svakere enn oss. Men Johannes ble sendt for å endre fedrenes hjerter, slik at vi kan være forberedt på at Herren kommer i bant oss.

Guds hus og Guds familie

En ting som vi kan gå glipp av i norske bibeloversettelser dreier seg om nyanser rundt «Guds hus» og «Guds familie». Både på gresk og hebraisk bruker man det samme ordet for disse to tingene. På norsk derimot så gir «hus» assosiasjoner til noe som bygges rent fysisk, mens en «familie» er knyttet til relasjon. Når vi leser Bibelen, så er det viktig å huske at dette altså er det samme ordet i grunnteksten, slik at vi får med oss begge betydningene av ordet

For eksempel står det at Salomo bygde et hus for Herren (1Kong 5,3-5). Dette var en fysisk bygning i Jerusalem. Men samtidig tok Noah med seg hele sitt «hus» inn i arken (1Mos 7,1). Da er ikke poenget at han tok med seg leiligheten sin inn i båten! Det samme ser vi i NT: Sakarja og Elisabeth bodde i et hus (Luk 1,40), men når folk ble døpt med «hele sitt hus» (1Kor 1,16), så var det ikke boligen som ble døpt!

Poenget er altså at det er det samme ordet som brukes i grunnteksten. Derfor er det viktig at vi har med oss begge betydningene når vi tolker Bibelen. For eksempel er det stor forskjell på om man ser på menighetens medlemmer som byggemateriale til et fysisk byggeprosjekt, eller om man ser på dem som familiemedlemmer som skal ha menigheten som et trygt hjem

Jesus siterte Jesaja 56,7 da han sa at «mitt hus skal være et bønnens hus, for alle folkeslag» (Mark 11,17). Både Jesaja og Jesus tenkte nok på i første rekke på det fysiske tempelet i Jerusalem. Men samtidig vet vi at Guds hus nå er menigheten (1Tim 3,15). Hva om vi derfor oversatte dette med «min familie skal være en bønnens familie, for alle folkeslag»? Endringen er ikke radikal, men jeg mener det gir en interessant nyanse. Tenk hvis de kristne begynte å se på seg selv som «den familien som skal be for alle folkeslag».

Tjenertrening

Det har blitt vanlig med tilbud om ulike former for ledertrening i kristne sammenhenger. I utgangspunktet er dette veldig bra og nødvendig, siden praktiske lederferdigheter ofte er på et alt for lavt nivå i menigheter og organisasjoner. Dette kan bedres ved at folk mottar systematisk opplæring og trening.

Imidlertid er det viktig å ha et rett perspektiv på dette. For Bibelen snakker ikke så mye om ledere, som den gjør om tjenere. I andre korinterbrev så tar Paulus et skikkelig oppgjør med folk som ønsker å være ledere og bety noe – han kaller dem for «superapostler» (2Kor 11,5). Som en kontrast til denne tankegangen sier Paulus at Gud har satt apostlene aller nederst med hensyn til prestisje – de har blitt som et skuespill for verden (1Kor 4,9-13). Gud har gjort Paulus og medarbeiderne hans til tjenere for menigheten – og ikke omvendt (2Kor 4,5).

I følge Bibelen er det en god ting å ønske seg et tilsynsembete (1Tim 3,1). Men dette må være et ønske som er motivert ut fra et ønske om å tjene – og ikke ut fra et ønske om å være med å bestemme og ha innflytelse. Det finnes nemlig nok av folk som vil være med å bestemme saker og ting. Slike er det ingen mangel på. Jeg har faktisk opplevd at folk er sure fordi de ikke blir invitert til å være med på ledersamlingene i menigheten sin (!) Men det som trengs, er folk som er villige til å legge ned livene sine for å tjene Gud og medmennesker.

Jeg vil derfor foreslå et nytt konsept for menighetene: I stedet for å fokusere på ledertrening, så bør man starte kurs som kalles «tjenertrening». Da vil folk kunne komme med de rette forventningene!

Stolte av hverandre

Jeg har begynt å studere andre korinterbrev. Ingen andre brev viser vel et så personlig bilde av Paulus. Det som slår meg er hvor storsinnet og sjenerøs han var. Dette er stikk motsatt av det inntrykket mange folk har av Paulus som en litt streng «mørkemann». Selvfølgelig kunne Paulus være direkte og klar i sine uttalelser. Men som person møtte han folk med stor toleranse. Det var jo nettopp denne toleransen som ga ham alle de problemene han hadde med sine landsmenn.

Et talende vers er 2Kor 1,13-14: «Jeg håper at dere skal lære å forstå helt det som dere nok har forstått noe av, nemlig at dere og vi skal være stolte av hverandre på vår Herre Jesu dag, dere av oss og vi av dere». Selv var Paulus veldig stolt av menigheten i Korint: «Jeg har full tillit til dere, og er meget stolt av dere» (2Kor 7,4), og han skrøt av menigheten overfor Titus (2Kor 7,14).

Korinterne derimot var ikke like stolte av Paulus. De synes han var en feiging som bare var tøff på avstand (2Kor 10,10). Andre mindre hyggelige beskrivelser av Paulus som ble brukt i menigheten var «slu» (2Kor 12,16) og «vaklende og uansvarlig» (2Kor 1,16-17). Siden korinterne slett ikke var like stolte av Paulus som han var av dem – så oppfordret Paulus dem til å åpne hjertene sine for ham (2Kor 7,1 + 6,13).

Sett fra avstand er jo dette fullstendig snudd på hodet! Menigheten i Korint slet med alle mulige og umulige problemer – likevel var Paulus svært stolt av dem. Samtidig var denne menigheten altså grunnlagt av en av verdenshistoriens mest kjente og respekterte ledere. De fleste ville vel tenkt seg at menigheten ville vært stolte av slike røtter, men de så bare ned på ham.

For meg viser dette at det å være stolt av, rose, og snakke vel om – ikke først og fremst er et spørsmål om «fakta». Det dreier seg ikke om at den som er mest vellykket i forhold til en standard, den får mest skryt. Dette dreier seg vel så mye om en holdning. Paulus hadde bestemt seg for å se etter det positive og tale vel om det – selv om han ikke var blind for problemene i Korint. I motsetning til dette satt korinterne fast i en vane om å lete etter det som var negativt hos Paulus – og snakke om det. Antakelig gjorde de det samme med alle andre som stakk hodet fram. Det aner meg at lignende holdninger finnes i enkelte norske menigheter også...

Mikrofinans

Kona og jeg var nylig i Kenya for å undervise på en konferanse. Menigheten som inviterte oss driver et ustrakt diakonalt arbeid i lokalmiljøet. Dette inkluderer barnehjem, fosterhjemsordninger, gratis skolegang for fattige, matutdelinger, og mye mer. De hadde også en visjon for å hjelpe folk til å skaffe seg inntekter, slik at de kan klare seg på egen hånd. De hadde allerede hjulpet noen i gang med egne bedrifter: frisørsalong, systue, bilverkested, osv.

Ett problem for de fattigste er at de ikke har tilgang til lån. Dermed klarer de ikke kjøpe inn varelager til kiosken sin, eller innrede frisørsalongen sin. Det å skaffe folk tilgang til små lån, kan derfor bety en enorm forandring. Hvis folk får låne en tusenlapp eller to, så er det som regel nok til å etablere en bedrift. Dette er det som kalles for mikrofinans. Mikrofinans har blitt et av de viktigste verktøyene for å hjelpe verdens fattige. Derfor ble Nobels Fredspris for 2006 tildelt nettopp til en av pionerene innen mikrofinans: Muhammad Yunus

Siden jeg har bakgrunn fra forretning og finans, har jeg blitt spurt om å være styreformann i et nytt kenyansk selskap som skal jobbe nettopp med mikrofinans. Jeg vet ikke om «styreformann i en afrikansk bank» er det som ser best ut på CVen (!) Men arbeidet er så viktig at jeg ikke var i tvil om hva jeg ville svare på forespørselen. For 10-20 tusen kroner kan man hjelpe hele 10 familier til et nytt liv. Denne menigheten i Kenya har vi kjent gjennom mange år, og vet at de er til å stole på. Nå har vi også vært der nede og sett at pengene virkelig kommer fram til dem som trenger det. Hvis noen har lyst til å være med å finansiere dette så bare si fra!

Om å tie i forsamlingen

Et av de vanskeligste – og mest misbrukte – versene i Bibelen er 1Kor 14,33-34 «Som i alle kristne menigheter skal kvinnene tie i menighetssamlingene». Grunnen til at jeg skriver om det, er at en del kristne blir avkrevd en forklaring av ikke-troende og kanskje ikke helt vet hva de skal si.

Det er jo skrevet bok på bok om dette, så jeg kan ikke påstå at jeg skjønner alt ved dette verset. Men noen tanker har jeg da i det minste. For det første så er jeg overbevist om at dette ikke er et generelt forbud for kvinner om å forkynne under gudstjenestene, slik noen har tolket dette. En slik tolkning passer dårlig med sammenhengen det står i.

Verbet «å tie» har minst to nyanser på norsk: Det kan bety at man aldri begynner å snakke. Men mer vanlig er det vel å oppfatte dette som at man holder opp med å snakke. Altså at man først snakker, og så etterhvert slutter med det. Det er den siste betydningen som er vanligst i NT. Det samme greske ordet er brukt to ganger i Apg 15,12-13. Der oversetter Bibelselskapet det slik: «Da ble hele forsamlingen stille, og de hørte på Barnabas og Paulus… Etter at de hadde talt, grep Jakob ordet…» I vers 12 oversetter man her ordet som i 1Kor 14,34 er oversatt med «å tie» med «ble stille». I vers 13 er det samme ordet oversatt «etter at de hadde talt».

Det dreier seg altså om noe som skjer etter at de hadde talt. Først sier kvinnene noe, men på et eller annet tidspunkt må de holde opp. Man kan jo ikke holde på med å snakke for all framtid. At Paulus faktisk ønsket at kvinnene skulle dele noe under gudstjenestene er for øvrig tydelig ut fra at han gir retningslinjer for hvordan de bør kle seg sømmelig når de gjør det (1 Kor 11,2-16).

Neste spørsmål er da: Når er det kvinnene skal slutte å snakke? Jeg tror det dreier seg om orden i gudstjenesten. Verbet «å tie» står tre ganger i 14,28-34. Hver gang er det knyttet til å unngå kaos på møtene: «Hvis en taler i tunger, men ingen kan oversette, så skal han tie». Ellers vil blir det kaos på møtene - om folk snakker et helt uforståelig språk. «Hvis en taler profetisk og en annen begynner samtidig, så skal den første tie». Eller blir det kaos ved at flere prater i munnen på hverandre. Det er vel ikke urimelig at også tredje gangen ordet «å tie» står, så er poenget det samme? Hvis kvinnene - eller mennene for den saks skyld - bare fortsetter å prate i det uendelige så blir det kaos på møtene.

En slik tolkning passer godt inn i sammenhengen det står i, for hele avsnittet 1Kor kapittel 11 til 14, handler egentlig om å komme sammen på en måte slik at det blir til gang og ikke til skade .