Møter og mål

Det pågår mange interessante diskusjoner om hvordan en menighet bør organiseres. Bør vi bare ha selvstendige husmøter, eller skal vi satse på store møter, eller en kombinasjon av disse? Hva skal vi gjøre når vi kommer sammen? Skal noen preke eller skal ordet være fritt hele tiden? Skal vi ha eget opplegg for barna eller skal de være sammen med de voksne?

Alt dette er viktige samtaler som man må ta på alvor. Men ofte føler jeg at diskusjonen blir redusert til hva som fungerer best. Hva slags type samlinger føler jeg at jeg trives best i? Liker jeg best små uformelle samlinger hvor jeg kan snakke mye, eller vil jeg heller være en del av en stor forsamling med gode taler og massiv lovsang? Eller kanskje føler jeg meg mest hjemme i en liturgisk sammenheng?

For meg går det viktigste skillet i en menighet på hva som er fokus – og ikke på hvordan møtene er organisert. Jeg tror menighetens viktigste oppgave er å ære Gud, og tilrettelegge for å skape forandring i menneskers liv. At mennesker blir kjent med Jesus og lærer å holde alt det han har befalt oss, er kjernen i Misjonsbefalingen. Det burde derfor også være enhver menighets fokus.

Enkelte menigheter kan ha mange gode møter og aktiviteter, men uten at folk blir forvandlet. Da spør jeg meg selv om hva som er verdien. Dette kan gjelde både store menigheter og husmenigheter. Men så finnes det andre menigheter som har fokus på å gjøre folk til disipler. Kanskje ikke møtene er så storartet, men mennesker blir forvandlet, slik at de stadig blir litt mer lik Jesus.

Det er selvfølgelig ikke noen motsetning mellom å ha gode møter, og det å se mennesker forandret! Men det er heller ikke noe likhetstegn mellom disse tingene: Man kan ha «gode møter» uten at folk blir forandret. Enda viktigere enn å spørre seg hvordan vi skal ha møter, er det derfor å spørre seg hvorfor vi skal ha møter.

Døm ikke!

Få ting er mer irriterende enn å bli sitert på en slik måte at sammenhengen ting er sagt i blir borte. I en diskusjon kan plutselig noen si «men du sa jo…». Da får vi lyst til å svare: «Ja, men det er jo tatt helt ut av sin sammenheng!» For å forstå et utsagn korrekt, må vi vite i hvilken sammenheng utsagnet hører hjemme. Politiske debatter er fulle av taktikken med å ta motpartens sitater ut av sin sammenheng. De fleste av oss har vel opplevd at ting vi har sagt har blitt misbrukt på denne måten i en eller annen krangel.

Dessverre så er det mange som leser Bibelen på samme måte. Man tar en enkelt setning fra Bibelen, og hevder at «slik er det - fordi Guds ord sier det». Men også bibelsitater kan misbrukes om de tas ut av den sammenhengen de står i. Et klassisk eksempel på dette er utsagnet i Salme 10,4: «Det finnes ingen Gud». Man skal ikke være veldig bevandret i Bibelen før man forstår at den setningen ikke gir et korrekt bilde av Bibelens undervisning om Guds eksistens. Med andre ord så kan dette sitatet bare forstås rett, hvis man kjenner sammenhengen det er sagt i. Vi må altså lese denne setningen i sammenheng med det som står før og etter, for å forstå hva forfatteren mente da han skrev dette.

Eksempelet ovenfor er lett å gjennomskue, men det kan være vanskeligere å se at dette gjøres også med andre bibelvers. Et eksempel på det er Matteus 7,1 hvor Jesus sier: «Døm ikke!» Dette sitatet brukes ofte helt løsrevet fra situasjonen det er sagt i. Da kan resultatet bli nesten like ille som sitatet fra Salme 10. Jeg hører nemlig ofte dette sitatet fra Jesus bli brukt som begrunnelse for at vi aldri skal kunne uttale oss om noe er rett eller galt. For hvem er vel vi som dømmer en annen? Sa ikke Jesus selv at det å dømme en annen er noe av det verste vi kan gjøre? En slik tanke passer godt inn i den postmoderne tankegangen som er så utbredt i Norge, hvor det eneste som ikke kan tolereres er at man ikke tolerer alt.

Men er dette hva Jesus mente da han sa at vi ikke skulle dømme? For å forstå hva Jesus mente må vi se utsagnet i sin sammenheng. Det vi vet er at Jesus andre ganger faktisk oppfordret oss til å dømme, men at det er viktig at vi dømmer rettferdig (Joh 7,24). Her bygger Jesus på GT hvor det er et hovedpoeng nettopp at man skal dømme rettferdig (5Mos 1,17). De første kristne fulgte opp denne tankegangen med at man må dømme rettferdig. Faktisk sier Paulus at evnen til å dømme rett er et tegn på kristen modenhet (Fil 1,9-10 +1Kor 2,15). Avsnittet som begynner med «døm ikke» avsluttes med at vi ikke «skal kaste perler for svin». I seg selv betinger dette en viss form for bedømmelse – vi må jo vite hvor svinene er for å unngå å kaste noe til dem…

Poenget til Jesus var altså ikke at vi aldri skal dømme. Poenget med utsagnet «døm ikke» kan bare forstås rett når man leser hele avsnittet det står i. Hovedbudskapet i det avsnittet er at vi ikke skal bruke én måleskala for oss selv og en annen måleskala for våre medmennesker. Mennesker har en tendens til å legge bedre merke til andres feil enn til sine egne. Våre egne feil har vi lett for å unnskylde, mens vi samtidig er lite nådige mot andre som gjør feil. Jesus beskriver det som at vi ser flisen i andres øyne, men ikke bjelken i vårt eget øye. Det er ikke feil å ta en flis ut av øyet på noen, men det er vanskelig å gjøre hvis vi har en bjelke som hindrer vårt eget syn. Problemet er altså ikke at vi dømmer om noe er godt eller dårlig, men at vi er hardere mot andre enn hva vi er mot oss selv.

Kommunisere med Gud

Om et par uker drar jeg til Tyskland igjen. Der skal jeg blant annet undervise på et seminar som har fått tittelen «å kommunisere med Gud». Det å ha toveis kommunikasjon med Gud er en av de mest grunnleggende velsignelsene for en kristen. Gud ønsker å lede oss gjennom å tale til oss, og Han ønsker å høre våre bønner.

Dessverre er det en del kristne som ikke har forstått at det å få sine bønner besvart er en fundamental opplevelse i kristenlivet. Noen ber av plikt: «Siden jeg er kristen bør jeg jo be» Andre ber for å få en slags åndelig opplevelse: «Når jeg ber, så føler jeg at Gud er nær». Det er selvfølgelig helt vesentlig for en kristen å oppleve Guds nærvær. Likevel vil jeg påstå at det viktigste ved bønn er at Gud hører den – og at Han svarer på det vi ber om.

Da disiplene ba Jesus lære dem å be, så kom han med veldig konkrete eksempler på hvordan man kan be (Lukas 11,1-13). Poenget med bønn – i følge Jesus – er at Gud vil gi oss det vi ber om. Han vil ikke gi oss en stein hvis vi ber om et brød – eller en slange hvis vi ber om en fisk. I parallellteksten til dette, sier Jesus at vi ikke skal være som de som ikke kjenner Gud – de som tror at de blir bønnhørt ved å bruke mange ord (Matteus 6,7). Bønn dreier seg altså ikke om hvor lenge vi ber, eller om hvordan vi opplever bønnen, men om hvorvidt Gud svarer på bønnen eller ikke. Dette betyr selvfølgelig ikke at det er uviktig om vi bruker mye eller liten tid sammen med Gud, eller om vi opplever Guds nærvær eller ikke. Alt jeg sier, er at bønner som ikke blir besvart har liten verdi i forhold til bønner som blir besvart.

For noen høres dette skremmende ut. Jeg regner med at seminaret kommer til å reise spørsmål hos de som er der. For eksempel «hvorfor får ikke jeg bønnesvar?» Eller «er det noe feil med mitt kristenliv hvis jeg ikke hører Gud tale til meg?» I sånne situasjoner er det bra å ha et seminar og ikke en vanlig preken. For en slik samling er nødt til å være interaktiv for å bære frukt. Ved at folk får mulighet til å stille spørsmål, drøfte dem høyt, og få tilbakemelding fra andre (ikke bare fra predikanten), så kan man få reell hjelp til å komme videre på akkurat dette området i kristenlivet.

Men kommunikasjon er ikke bare at vi prater til Gud. Det innebærer også at Gud taler til oss. Det gjør Han både gjennom sin Ånd og gjennom sitt ord. Et seminar om å kommunisere med Gud, må derfor handle om begge disse to dimensjonene.

Å lære utenat

For tida studerer jeg Matteusevangeliet. Det slår meg hvor smart Matteus bygde opp skriftet sitt. Visse uttrykk og setninger går igjen på flere steder. Dette gjelder både for hele evangeliet, og for de enkelte delene av boka.

Ta for eksempel Bergprekenen. Den er lagt opp med gjentakelser av visse ord og uttrykk. I første del brukes uttrykket «salige er…» 9 ganger (5,3-11). Dette følges av en ny del av prekenen hvor «dere har hørt det er sagt» og «men jeg sier dere» nevnes 6 ganger (5,21-48). Deretter følger et avsnitt hvor «når dere…» nevnes 7 ganger (6,1-18). Et annet eksempel er hvordan hver av de fem store talene til Jesus avsluttes med omtrent samme uttrykket (Matt 7,28 +11,1 +13,53+19,1 +26,1).

Matteus har ganske sikkert organisert skriftet sitt på denne måte for at det skal være enklere for folk å lære seg det utenat. Eller rettere sagt: Matteus skrev ned det som ble undervist i de første menighetene, og denne undervisningen var strukturert slik at den skulle være enkel å huske. Gjentakelser, regler og rim gjør jo at det blir enklere å lære noe utenat.

Blant de første kristne var det mange som ikke kunne lese. Dessuten måtte bøker kopieres for hånd, så de var fryktelig dyre. Derfor var det å lære ting utenat særdeles viktig. I dag har de fleste kristne (i Norge) sin egen Bibel, og kan lese i den. Likevel tror jeg på det å kunne ting utenat. For det du kan utenat, har du alltid med deg i hodet ditt, og Gud kan bruke slikt utenatlært stoff til å tale til oss når som helst og hvor som helst. Å lære utenat gir oss derfor en mye mer direkte tilgang til Guds ord. Det fungerer derfor som en måte «å la Guds ord få rikelig plass i blant oss» (Kol 3,16).

Jeg har dessverre begrenset tiltro til nordmenns evne (og vilje) til å lære ting utenat, for dette er en egenskap som må øves opp. Men alle klarer i hvert fall å lære seg ett enkelt vers pr dag. Da vil man lære seg Bergprekenen i løpet av 3-4 måneder. Hvis slik læring ble vanlig rundt omkring i menighetene, så ville kunnskapen om Guds ord øke ganske dramatisk i løpet av noen år.

Personer i Bibelen

For lenge siden skrev jeg om hvordan man kan bli bedre kjent i Bibelen ved å studere alle steder hvor ett og samme ord er brukt. Jeg fikk så god respons på det innlegget at jeg tenkte jeg kunne komme med et nytt tips når det gjelder hvordan bli bedre kjent i Bibelen:

Noe som kan være til hjelp for mange, er å studere alt som fortelles om en person i Bibelen. Hvis man gjør et slikt studium av 10-15 personer i NT, så vil man få ganske bra oversikt. Slik kan man klarere se sammenhengen mellom de forskjellige bøkene i NT. Som en start kan man f.eks. studere Johannes døperen, Peter, Judas, Barnabas, Paulus, Silas, Titus, Timoteus, Johannes Markus, samt Priska og Akvila. Husk at folk ofte hadde to navn på bibelsk tid: Peter/Kefas, Silas/Silvanus, osv. Legg til et studium av noen av de viktigste byene og regionene (Efesos, Makedonia, Korint…) så er du godt i gang. Bortsett fra Paulus, så er det ingen av de ovennevnte som er vedlig omfattende studier. Deretter kan man gjøre noe lignende med personer i GT.

Hvis du begynner med Johannes døperen, så still deg spørsmål som: Hva var livshistorien hans? Hva var budskapet hans? Hvordan var forholdet hans til folk rundt seg (Jesus, fariseerne, folkemengden, hans egne disipler)? Hva var profetert om ham i GT? Hva sa Jesus om ham?

Min vane tro la jeg nylig ut et par artikler på Wikipedia om bibelske personer, som jeg nettopp har studert for min egen del. Artiklene endres jo raskt på Wikipedia. Men er du kjapp, så rekker du kanskje å lese hva jeg har skrevet om dynastiet Herodesog om Kong Aretas IV.

Bydel Østensjø

Jeg liker å reise ut i Oslos bydeler for å be og kjenne på stemningen, og derfor tok jeg meg i går en tur til Bøler etter at jeg var ferdig med jobben. Bøler er en del av Østensjø bydel. I den bydelen bor det mer enn 45.000 mennesker. Men foreløpig har jeg bare klart å identifisere en eneste frikirke der (Oslo misjonskirke). Det finnes kanskje noen flere, men de er ikke særlig synlige. Er det noen som kjenner til noen menigheter som samles ett eller annet sted i den bydelen? Gi i så fall et lite vink!

Det finnes sikkert mange kristne som bor i bydelen, men som reiser til Oslo sentrum for å gå på møter. Men jeg er overbevist om at det trengs lokale forsamlinger på slike steder. Hvordan skal de 45.000 som bor der ellers få høre evangeliet? Er det bare meg som føler på behovet for å plante menigheter slike steder? Eller er det noen «der ute» som brenner for Østensjø bydel?

Gjestfri uten å klage

Det finnes en del bibelvers som er lite relevante for de fleste kristne i Norge. Dette fordi forventningene til hva det betyr å være en etterfølger av Jesus ligger så mye lavere i dag enn hva det gjorde blant de første kristne.

Et slikt vers er 1. Petersbrev 4.9: «Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage». I dag lar vi bare være å være gjestfrie hvis vi ikke føler for det. Vi ser det som vårt eget valg om vi vil åpne hjemmet vårt for fremmede eller ei. Derfor kommer de fleste av oss aldri i en situasjon hvor vi er gjestfrie, men med en klagende holdning. Hvis vi ikke liker tanken på å åpne hjemmet vårt, lar vi nemlig bare være å gjøre det.

Slik var det ikke blant de første kristne. For dem var det en selvfølge at hvis man var kristen og samtidig eide et hus, så var det huset et hus som skulle være åpent og brukes aktivt i Guds rike. I dag tar vi oss den luksusen å velge mellom «gjestfri» eller «ikke gjestfri». Vi lurer på om vi skal åpne hjemmet vårt eller ikke. Men for de første kristne var ikke valget om de skulle være gjestfrie eller ikke: Selvfølgelig var man gjestfri! Valget stod mellom «motvillig gjestfri» eller «velvillig gjestfri».

Ensomheten i samfunnet vokser. Flere og flere lever utenfor faste parforhold. Eldre mennesker stues bort på sykehjem. Innvandrere klarer ikke å komme i kontakt med etniske nordmenn. Ungdom driver rundt i sentrumsgatene hver helg fordi de ikke får lov å ta med seg kameratene hjem. Behovet for gjestfrihet er stort! Det er tid for å framheve den bibelske standarden for gjestfrihet.