Respekt

Vi mennesker er skrudd sammen slik at vi ønsker respekt fra våre omgivelser. Vi er sosiale skapninger, og «flokkens» holdning til oss er viktig. Hvis man vil være Jesu etterfølger på alvor, så kan man imidlertid ikke alltid vente å få respekt fra alle. Selv Jesus ble jo ikke akkurat møtt med respekt av alle.

Jeg tror imidlertid ikke at dette betyr at vi ikke skal bry oss om hva andre mener om oss. Det som derimot er viktig, er hvilke personers meninger vi lar bety noe. Andre personers meninger er viktige – men bare de personer som har et sunt perspektiv på tilværelsen.

Jeg har jobbet mange år innen finans. Der har jeg blitt kjent med mange virkelig rike mennesker. Noen ganger har jeg spurt om hva som er vitsen med å tjene enda mer penger. Hvis man allerede har et solid antall millioner kroner i formue – hva skal man med mer? Men etter hvert forstår jeg at dette ikke dreier seg om penger. Det handler om respekt. For i finansmiljøet er det få ting som skaper mer respekt enn at man er i stand til å tjene penger. Det handler altså ikke om å ha penger, men om evnen til å tjene penger. Med et slikt utgangspunkt er det helt irrelevant hvor mye penger man allerede har, for respekt får man gjennom å vise at man kan tjene enda mer. Da kan man egentlig aldri tjene «nok» penger, for det er ikke det som er det egentlige målet. Det man egentlig ønsker seg, er respekt hos sine venner – og det får man gjennom å tjene penger.

De fleste innser at et slikt fokus som nevnt ovenfor er slitsomt. Men jeg tror også alle andre miljøer har visse verdier som – bevisst eller ubevisst – skaper respekt. Det kan være skjønnhet, akademiske titler, evner innen sport, bibelkunnskap, eller mye annet. Da er vi tilbake til utgangspunktet mitt: Det er ikke feil å ønske respekt fra sine omgivelser. Men vi må velge med omhu hvem i våre omgivelser som vi skal bry oss med å få respekt hos. Det er nemlig usedvanlig viktig hvilke verdier det er som skaper respekt i dine omgivelser.

Menigheten burde være en motkultur i samfunnet, hvor man får respekt hvis man tar Jesu ord på alvor. Den som burde få respekt i menigheten er den som elsker sin neste som seg selv, og som søker å leve et liv som samsvarer med Bergprekenen. Når jeg treffer folk som har dette som målestokk for hva som skaper respekt – da vil jeg gjerne ha respekt fra dem!

Valg av bibelskole

Nå om dagen er det mange unge (og noen gamle) som skal velge bibelskole å gå på fra høsten. Noen unge får god rådgivning i dette valget enten hjemmefra eller fra menigheten sin. Andre derimot er mer frittsvevende, og tar valget på egen hånd. De tenker selv at de tar selvstendige og gjennomtankete valg. Dessverre er sannheten ofte at de tar valg etter innfallsmetoden: Hvilken skole er det jeg har hørt om? Hvilken skole har best hjemmeside? Mest spennende studietur?

Det å ta et år på bibelskole er en viktig investering, som man kan høste frukter av resten av livet. Hvilken skole man ender på burde derfor ikke være tilfeldig, men være et resultat både av nøye vurdering og av at man har søkt Gud seriøst for å høre Hans mening om saken. Her mener jeg hyrdene i menighetene bør ta seg tid til å sette seg ned med hver enkelt ungdom og snakke gjennom valget. Ikke fordi de skal bestemme, men fordi de kan hjelpe til med å sette ting i perspektiv.

Hvis en ungdom sier: «Hei, jeg har søkt på bibelskole X”, så er det enkleste bare å bifalle dette. Vi er jo glad for at ungdommen har valgt å bruke et år på bibelskole. Imidlertid kan det være nyttigere å si: ”Så flott at du har valgt et år på bibelskole! Hva gjorde at du valgte akkurat bibelskole X?” Et slikt spørsmål vil enten møtes med et gjennomtenkt svar eller med et litt flakkende blikk.

Nylig var jeg borte i et tilfelle hvor vedkommende hadde valgt å gå på en bibelskole som lærte annerledes enn henne når det gjaldt dåpen, menighetssyn, synet på nådegaver, synet på kvinner i tjeneste, og en lang rekke andre spørsmål. Mange unge vil da si at det er smart å gå et sted hvor man er litt uenig, for da får man prøvd ut meningene sine. Dette argumentet har jo noe for seg, men konsekvensen er at man burde velge bibelskolen til Jehovas Vitner. Der får man som evangelisk kristen virkelig testet ut sine meninger!

Det er nyttig å utsette seg for alternative syn på teologi og menighet. Men skal man bruke et helt år av sitt liv, så bør man gjøre det i en sammenheng hvor man kan være åpen og i modus for å ta i mot. Man burde ikke planlegge å ha et helt år hvor man alltid må være oppmerksom på om det som undervises kan stemme, eller om det er «helt på jordet».

Målet med å stille slike spørsmål er ikke å snakke folk vekk fra å gå på bibelskole. Kanskje hun likevel velger bibelskole X. Men i det minste vet hun da i hvert fall hvorfor hun velger den i stedet for bibelskole Y. Selv om det kan oppleves ubehagelig å stille den typen spørsmål, så tror jeg at vi skylder ungdom å ta oss bryet.

Metafortelling

En av de største forskjellene i menneskers liv er om de har en overordnet fortelling om livet sitt eller ikke. Mange mennesker opplever at livet er satt sammen av en serie mer eller mindre tilfeldige episoder, som ikke nødvendigvis henger sammen med hverandre. Livet er med andre ord fragmentarisk.

I motsetning til dette, så presenterer Bibelen en overordnet historie om menneskene og universet. En slik metafortelling gjør at alle de små og store hendelsene i livet – de mange små fortellingene – kan forstås i lys av den store fortellingen. Ved å ta utgangspunkt i den overordnede historien om Gud og Hans plan med verden, så får tilsynelatende tilfeldige episoder en helt annen betydning.

Dette er en viktig grunn til at kristne og ikke-kristne ofte snakker forbi hverandre i etiske spørsmål. Ta for eksempel de som forsvarer ekteskapet. Ofte gjør de det – kanskje ubevisst – ut fra at de setter ekteskap inn i en større sammenheng knyttet til Guds plan med menneskene. Hvis motdebattanten mangler en slik referanseramme – og alt dermed er fragmentarisk og «tilfeldig» - så sier det seg selv at man kan komme til et annet syn på ekteskap. Det samme gjelder nesten enhver etisk diskusjon: Resultatet avhenger av om man handler ut fra en metafortelling eller ikke (og selvfølgelig av hvilken metafortelling man har).

Jeg tror også mange unge kristne mangler denne metafortellingen. Eller om de ikke mangler den, så er den i hvert fall svak og uklar for dem. For å følge opp eksempelet ovenfor: Når unge kristne står foran et valg om ekteskap eller samboerskap, så kan det være avgjørende om de ser samboerskap som et isolert valget i livet sitt - eller om de regner med at valget henger sammen med metafortellingen om Guds plan. Hvis de bare fokuserer på det aktuelle spørsmålet - «hva er mest praktisk, ekteskap eller samboerskap?» - så kan de lett finne argumenter for begge svar. At unge kristne velger samboerskap bør derfor ikke nødvendigvis være fordi de ikke ønsker å følge Guds ord – det kan skyldes at de leser og tolker Guds ord fragmentarisk – i stedet for i lys av den overordnede historien.

Eldre kristne har ofte en lite konstruktiv reaksjonsmåte når de møter denne type utfordring: Når unge kristne velger annerledes enn de selv mener er rett, så har man har lett for å bli dogmatisk og/eller frustrert. Jeg mener ikke at man skal la være å ta opp slike ting. Men jeg mener at den langsiktige og viktigste utfordringen ligger i å hjelpe unge kristne til virkelig å få tak på metafortellingen – til å se at hver enkelt episode i livet henger sammen med denne overordnede historien. Å forankre denne metafortellingen i menneskers liv bør gjøres både gjennom forkynnelse og samtale, og er et ansvar som menighetene må ta på alvor.

Min historie - vår historie

Kristendommen er en religion som er basert på historiske hendelser. Bibelen er i det store og hele en fortelling om verdens skapelse, fall og gjenopprettelse. Når Bibelen skal formidle viktige poenger, så skjer det altså ofte gjennom fortelling.

Når de første kristne skulle videreformidle hvem Jesus var, så valgte de å gjøre det i hovedsak gjennom å fortelle om ham. Dette er særlig tydelig i evangeliene etter Matteus, Markus og Lukas. Disse kunne jo ha valgt å skrive et filosofisk verk som la vekt på Jesu undervisning, men valgte i stedet en form som var fortelling ispedd lignelser og taler.

På den måten fortsatte de en tradisjon fra GT. Der blir jo også viktige poenger i stor grad formidlet ved hjelp av fortellinger: Skapelse, syndefall, kallet til Abraham, utgangen av Egypt, eksilet i Babylon, osv. Jeg mener ikke at resten av Bibelen er uviktig, men det er tydelig at fortellingene er sentrale. Bibelen er fortellingen om Guds folk og deres Gud.

Dette er nyttig å vite hvis man har med nye kristne å gjøre. I vår kultur er det nemlig vanlig å fokusere på enkeltmennesket, og hva det føler og mener. Konsekvensen av det kan bli en privatisert Jesus («min personlige frelser») og hvor forholdet mitt til ham er basert på hva jeg til enhver tid opplever. Vi burde kanskje mer vektlegge at din frelse gjør deg til en del av det gudsfolket som Gud har handlet med gjennom utallige generasjoner og i alle verdens land.

Det er en merkedag i en kristens liv når han (hun) får øynene opp for at dette dreier seg om mer enn min private historie med Gud. Som kristen er jeg først og fremst del av en større historie: Det handler om vår historie sammen som Guds folk. Den dagen man virkelig forstår at man som kristen tilhører et folk, så tar man et langt skritt videre i sin åndelige utvikling. Dette bør de som er hyrder i menighetene hjelpe folk til å oppdage.

Eskatologi i husmenigheter

Dette er nok for de helt spesielt interesserte, men jeg tror faktisk det finnes noen av dem blant bloggens lesere…

Fra ca 1970 vokste det fram en rekke husmenigheter i Storbritannia. Disse ble kjent som «House Church Movement». Etter hvert som disse menighetene og bevegelsene vokste seg store, ble de simpelthen kjent som «The new church movement». Denne bevegelsen har hatt stor betydning for mange karismatiske menigheter i mange land – ofte uten at folk er klar over det.

Martin Scott var en av de som stod midt oppe i bevegelsen. Nå har han publisert sin masteravhandling i teologi som han skrev for 15 år siden. Temaet var «The eschatology of the new church movement (UK)», og den kan lastes ned i PDF format fra bloggen hans her .

Om å vite om sin egen død

Jeg leser 2. Petersbrev for tiden. Peter skriver som om han visste at han snart skulle dø (2Pet 1,14). Den samme informasjonen hadde Paulus (2Tim 4,6) og selvfølgelig Jesus selv (Joh 13,1). Av og til har vi vanskelig for å sette oss inn i fortellingene i Bibelen. Hvordan er det egentlig å få beskjed fra Gud om at du snart skal dø? Hva slags konsekvenser ville det fått for hvordan jeg innretter livet mitt?

Det er viktig å understreke at jeg ikke tror at Gud pleier å si sånt til folk! Hvis noen tror de hører Gud si noe slikt til dem, så tar de ganske sikkert feil. Gud vil liv – ikke død! Likevel er det fascinerende (og litt skremmende) å høre Martin Luther King sin siste tale. Det er tydelig at Gud har sagt noe til ham om framtiden hans. Dette klippet viser King’s aller siste tale. Dagen etter ble han myrdet...

Rettlede med visdom

Nylig satt jeg og snakket med noen ledere om det å rettlede folk i menigheten. De konkrete problemstillingene dreide seg i dette tilfellet om parforhold. Hva mente de om at unge mennesker i menigheten fikk kjærester som ikke var troende? Hvordan skulle man formidle sine tanker om samboerskap? Én ting er hva man mente var rett, men vel så vanskelig var spørsmålet: Skal vi gjøre noe med dette? Skal vi si noe? Eller skal vi holde munn og la være å bry oss? Akkurat denne praten dreide seg som sagt mest om relasjoner og parforhold. Men det finnes en rekke slike etiske spørsmål som er høyaktuelle i enhver menighet.

Det var i denne samtalen jeg fikk inspirasjon til innlegget mitt om lov og evangelium. For etterhvert som samtalen gikk framover, gikk det opp for meg at de jeg pratet med bare hadde to kategorier av verktøy i verktøykassa si: Enten måtte de «heve standarden» ved å holde fram Bibelens klare undervisning om disse spørsmålene (hva nå det enn måtte være). Med andre ord så kunne de presentere Bibelen som Guds lov.

Alternativt måtte de fokusere på det faktum at Gud har skapt alle mennesker med fri vilje, og at Jesu død har sonet enhver synd. Derfor kan vi vel egentlig ikke mene noe som helst om hvordan andre bør leve livet sitt? Med andre ord så kunne de velge å presentere Bibelen som Guds evangelium.

Mitt forslag i en slik situasjon tror jeg ville være å fokusere på Bibelen som Guds visdom. Loven spør om hva som er lov eller ikke lov: Har jeg som kristen lov å finne meg en ikke-troende partner? Visdommen derimot spør om hva som er smart: Er det smart av meg å finne meg en ikke-troende partner? Ofte tror jeg at det å fokusere på hva som er smart i stedet for hva som er lov, er en fruktbar angrepsvinkel i møte med dagliglivets etiske utfordringer. Det som er «smart» er nettopp kjernen i det Bibelen kaller for visdom.

Bibelen er full av det som kalles visdomslitteratur. Hele bøker er tilegnet visdommen. Dessuten bruker både Jesus, Paulus, Jakob og andre i NT mye tid på Guds visdom. For eksempel sier Paulus at «jeg har lov til alt, men ikke alt gagner» (1Kor 6,12). Det han sier er at selv om Loven ikke nekter meg å gjøre et eller annet, så er det kanskje likevel ikke særlig smart av meg å gjøre det. Dette handler om visdom.

Paulus og hans medarbeidere «underviste alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus» (Kol 1,28). På samme måte tror jeg mange menigheter ville vokse mye i modenhet hvis man fikk mer undervisning om Guds visdom.