Slik jeg forstår det så snakker NT grovt sett om to typer lederskap. Den første typen lederskap er ”karismatisk”. Dette er bl.a. de fem tjenestegavene som nevnes i Ef 4,11: Apostler, profeter, evangelister hyrder og lærere. Disse gavene er til for å utruste andre kristne. For noen år siden fikk kona mi en profeti om at ”mens mange andre ønsker å se seg selv i tjeneste, så skal hennes glede være å hjelpe andre til å komme dit”. Dette har betydd mye for hva vi har lagt vekt på i menigheten vi startet for noen år siden, selv om vi selvfølgelig ikke har oppnådd alt vi håpet på.
Den andre type lederskap som NT omtaler er det vi kan kalle ”strukturelt” lederskap – eller for ”embeter”. Disse tjenestene har bl.a. som mål å skape gode rammer for menighetene. Eldste og diakoner er eksempler på slike funksjoner i NT. Etter hvert som menighetene vokste til en viss størrelse, så trengte de en form for formelt lederskap som kunne ta noen avgjørelser. I Jerusalem, for eksempel, var det diskusjon om fordeling av ressurser (Apg 6). Derfor innsatte man diakoner til å ta ansvar for dette. Siden de fikk ansvar, så måtte de nødvendigvis også få myndighet til å ta nødvendige beslutninger.
Hvis man er en liten gruppe kristne som samles i en stue, så trenger man ikke denne form for strukturelt lederskap. Derfor kan vi lese at det noen ganger tok en viss tid fra Paulus etablerte en menighet til eldste ble innsatt (Titus 1,5 +Apg 14,23). På samme måte haster det ikke å innsette eldste i en nystartet menighet, men jeg tror at man trenger dette på sikt. I hvert fall hvis man opplever vekst.
Mange ledere tilhører begge disse gruppene. For eksempel kan man ha en karismatisk utrustning som profet og samtidig være eldste i en lokal menighet. Besøker man en annen menighet kan man fortsatt fungere i det profetiske, men man har ingen myndighet som eldste i menigheten man besøker. Derfor var f.eks. Filip både diakon og evangelist (Apg 6,5 +21,8). Diakon var han i hjemmemenigheten sin, mens evangelist var han mange steder. Etter at Filip flyttet til Cæsarea vil jeg tro at han ble regnet som en eldste i menigheten der, samtidig som han fortsatt var evangelist. En parallell til dette er at jeg både er far og økonom. ”Far” er jeg kun i familien min, mens ”økonom” er utdannelsen min. ”Far” sier noe om posisjonen min, mens ”økonom” sier noe om kunnskapen og utrustningen min. Men noen kan også tilhøre bare én av disse gruppene. Agabus er f.eks ”kun” omtalt som profet i NT.
I NT var det en god balanse mellom karismatisk og strukturelt lederskap. Problemet i etterkant var at det strukturelle lederskapet tok helt styringen. Etter et par århundre, så var de karismatiske lederne skjøvet helt ut på siden. Hvis man leser de tidlige kirkefedrene så ser man tydelig denne ”kampen” mellom de to ulike typene av lederskap. Men ”strukturen” vant til slutt. Resultatene av dette kan vi se både av det katolske pavedømmet og av en del enerådige pastorer i protestantiske menigheter.
Min visjon er at vi gjenvinner den bibelske blandingen av de to ulike typene av lederskap. Vi trenger å gi mye mer plass til de som er utrustet av Gud – uavhengig av om de har en formell posisjon eller ikke! Samtidig må vi ikke kaste ut barnet med badevannet. Det strukturelle lederskapet er også inngitt av Gud, for å beskytte flokken og for å hjelpe oss til vekst. Vi må gjenvinne balansen og slutte å gå i hver våre veigrøfter.
PS. Å hjelpe menigheter til å gjenvinne denne balanse tror jeg er et av kjennetegnene på sann apostolisk tjeneste.
Den andre type lederskap som NT omtaler er det vi kan kalle ”strukturelt” lederskap – eller for ”embeter”. Disse tjenestene har bl.a. som mål å skape gode rammer for menighetene. Eldste og diakoner er eksempler på slike funksjoner i NT. Etter hvert som menighetene vokste til en viss størrelse, så trengte de en form for formelt lederskap som kunne ta noen avgjørelser. I Jerusalem, for eksempel, var det diskusjon om fordeling av ressurser (Apg 6). Derfor innsatte man diakoner til å ta ansvar for dette. Siden de fikk ansvar, så måtte de nødvendigvis også få myndighet til å ta nødvendige beslutninger.
Hvis man er en liten gruppe kristne som samles i en stue, så trenger man ikke denne form for strukturelt lederskap. Derfor kan vi lese at det noen ganger tok en viss tid fra Paulus etablerte en menighet til eldste ble innsatt (Titus 1,5 +Apg 14,23). På samme måte haster det ikke å innsette eldste i en nystartet menighet, men jeg tror at man trenger dette på sikt. I hvert fall hvis man opplever vekst.
Mange ledere tilhører begge disse gruppene. For eksempel kan man ha en karismatisk utrustning som profet og samtidig være eldste i en lokal menighet. Besøker man en annen menighet kan man fortsatt fungere i det profetiske, men man har ingen myndighet som eldste i menigheten man besøker. Derfor var f.eks. Filip både diakon og evangelist (Apg 6,5 +21,8). Diakon var han i hjemmemenigheten sin, mens evangelist var han mange steder. Etter at Filip flyttet til Cæsarea vil jeg tro at han ble regnet som en eldste i menigheten der, samtidig som han fortsatt var evangelist. En parallell til dette er at jeg både er far og økonom. ”Far” er jeg kun i familien min, mens ”økonom” er utdannelsen min. ”Far” sier noe om posisjonen min, mens ”økonom” sier noe om kunnskapen og utrustningen min. Men noen kan også tilhøre bare én av disse gruppene. Agabus er f.eks ”kun” omtalt som profet i NT.
I NT var det en god balanse mellom karismatisk og strukturelt lederskap. Problemet i etterkant var at det strukturelle lederskapet tok helt styringen. Etter et par århundre, så var de karismatiske lederne skjøvet helt ut på siden. Hvis man leser de tidlige kirkefedrene så ser man tydelig denne ”kampen” mellom de to ulike typene av lederskap. Men ”strukturen” vant til slutt. Resultatene av dette kan vi se både av det katolske pavedømmet og av en del enerådige pastorer i protestantiske menigheter.
Min visjon er at vi gjenvinner den bibelske blandingen av de to ulike typene av lederskap. Vi trenger å gi mye mer plass til de som er utrustet av Gud – uavhengig av om de har en formell posisjon eller ikke! Samtidig må vi ikke kaste ut barnet med badevannet. Det strukturelle lederskapet er også inngitt av Gud, for å beskytte flokken og for å hjelpe oss til vekst. Vi må gjenvinne balansen og slutte å gå i hver våre veigrøfter.
PS. Å hjelpe menigheter til å gjenvinne denne balanse tror jeg er et av kjennetegnene på sann apostolisk tjeneste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar