Dette skoleåret har 6-7 unge mennesker vært jevnlig samlet i stua vår for å snakke om det å ta ansvar i Guds rike – og hvordan man kan finne ut hvilke gaver Gud har gitt den enkelte. Dette er folk som har vært en del av fellesskapet vårt en stund, og som nå føler seg klar for å gå litt dypere.
Sist tirsdag var temaet «misjon». Det som slår meg er at selv unge mennesker har et ganske tradisjonelt bilde av misjon. Man tenker lett på Afrika, barnehjem og fattige mennesker. Misjon er noe som skjer «langt unna». Men sannheten er jo at Europa har blitt ett av de viktigste misjonsområdene. Land som Nigeria og Brasil sender mange misjonærer til vårt kontinent. Det betyr ikke at det ikke lenger er behov for å sende misjonærer til andre kontinenter. Men for oss nordmenn så er det på alle måter enklere å drive misjon i vår nære kulturkrets: Vi kjenner kulturen, språket er enkelt, og vi har ikke problemer med å få arbeids- og oppholdstillatelse.
For eksempel bor det 100 millioner tysktalende mennesker i nærheten av oss. Mange av disse har meget begrenset kontakt med evangeliet. Sjekk for eksempel hva Operation World sier om Østerrike
Her trengs det misjonærer! Men det trengs misjonærer som ikke kommer bare for å drive veldedighet blant fattige og trengende. Det som trengs er mennesker som er i stand til å kommunisere evangeliet med høyt utdannende urbane mennesker. Nøkkelord her er åndskraft, kommunikasjonsevner og evnen til å bygge opp meningsfulle fellesskap i storbyene. Dette stiller andre krav til misjonærene enn hva vi har vært vant til. Nå trenger vi ikke bare misjonærer med utdannelse innen helse, utdanning eller teologi. Vi trenger også ingeniører, eiendomsmeglere, baristaer og bussjåfører. For det er slike ting man driver med i storbyene. Men jeg er overbevist om at vi i Norge kan utruste og sende ut nettopp denne type misjonærer.
En annen ting er at mange tenker veldig individuelt på kallet til å bli misjonær. Man tenker at det er et kall som berører meg og min nærmeste familie. Men det er i ferd med å vokse fram en ny modell for misjon, som jeg tror er mer egnet til å nå Europa. Det dreier seg om kollektive kall, hvor gjerne flere familier og/eller single sammen flytter til en by for å plante en ny forsamling. Man finner seg jobber og leiligheter i den byen man ønsker å nå. Deretter begynner man arbeidet med å lede naboer og kollegaer til Kristus. Da er man ikke lenger en «profesjonell» misjonær som kommer til en by for å «drive et arbeid». I stedet går man inn i kulturen i den byen man søker å nå, og bygger opp en menighet fra «innsiden» av kulturen.
Kona mi og jeg håper å gjøre dette en gang: Flytte til et annet land i vår nære kulturkrets for å plante en menighet. Da ville det vært strålende å hatt med seg en liten kjerne av mennesker som flyttet sammen med oss til den samme byen for å være salt og lys der. Det trengs tusenvis av slike «grupper av misjonærer» hvis vi skal oppfylle Misjonsbefalingen.
Sist tirsdag var temaet «misjon». Det som slår meg er at selv unge mennesker har et ganske tradisjonelt bilde av misjon. Man tenker lett på Afrika, barnehjem og fattige mennesker. Misjon er noe som skjer «langt unna». Men sannheten er jo at Europa har blitt ett av de viktigste misjonsområdene. Land som Nigeria og Brasil sender mange misjonærer til vårt kontinent. Det betyr ikke at det ikke lenger er behov for å sende misjonærer til andre kontinenter. Men for oss nordmenn så er det på alle måter enklere å drive misjon i vår nære kulturkrets: Vi kjenner kulturen, språket er enkelt, og vi har ikke problemer med å få arbeids- og oppholdstillatelse.
For eksempel bor det 100 millioner tysktalende mennesker i nærheten av oss. Mange av disse har meget begrenset kontakt med evangeliet. Sjekk for eksempel hva Operation World sier om Østerrike
Her trengs det misjonærer! Men det trengs misjonærer som ikke kommer bare for å drive veldedighet blant fattige og trengende. Det som trengs er mennesker som er i stand til å kommunisere evangeliet med høyt utdannende urbane mennesker. Nøkkelord her er åndskraft, kommunikasjonsevner og evnen til å bygge opp meningsfulle fellesskap i storbyene. Dette stiller andre krav til misjonærene enn hva vi har vært vant til. Nå trenger vi ikke bare misjonærer med utdannelse innen helse, utdanning eller teologi. Vi trenger også ingeniører, eiendomsmeglere, baristaer og bussjåfører. For det er slike ting man driver med i storbyene. Men jeg er overbevist om at vi i Norge kan utruste og sende ut nettopp denne type misjonærer.
En annen ting er at mange tenker veldig individuelt på kallet til å bli misjonær. Man tenker at det er et kall som berører meg og min nærmeste familie. Men det er i ferd med å vokse fram en ny modell for misjon, som jeg tror er mer egnet til å nå Europa. Det dreier seg om kollektive kall, hvor gjerne flere familier og/eller single sammen flytter til en by for å plante en ny forsamling. Man finner seg jobber og leiligheter i den byen man ønsker å nå. Deretter begynner man arbeidet med å lede naboer og kollegaer til Kristus. Da er man ikke lenger en «profesjonell» misjonær som kommer til en by for å «drive et arbeid». I stedet går man inn i kulturen i den byen man søker å nå, og bygger opp en menighet fra «innsiden» av kulturen.
Kona mi og jeg håper å gjøre dette en gang: Flytte til et annet land i vår nære kulturkrets for å plante en menighet. Da ville det vært strålende å hatt med seg en liten kjerne av mennesker som flyttet sammen med oss til den samme byen for å være salt og lys der. Det trengs tusenvis av slike «grupper av misjonærer» hvis vi skal oppfylle Misjonsbefalingen.
1 kommentar:
Så flott å lese. Europa trenger virkelig misjonærer. Gud velsigne disse ungdommene.
Legg inn en kommentar