Vi har alle ulike modeller og tanker på hvordan ting ”er” inne i hodet vårt. Uten slike mentale ”kart” klarer vi ikke å forholde oss til omverden på en fornuftig måte. Dette gjelder også spørsmål knyttet til menighetsliv og kristenliv. Våre tanker om hva en menighet er, hvordan drive evangelisering eller hva som er sann åndelighet, er i stor grad formet av disse modellene inne i hodene våre. Vi skulle nok gjerne ønske at det var Bibelen alene som formet alle våre tanker om slike ting, men i praksis så er vår forståelse i stor grad et resultat av de tankemodellene vi har lært i miljøet vårt. For eksempel har de fleste et dåpssyn som samsvarer med den menigheten de vokste opp i åndelig talt. Det er fordi man der har lært en tankegang om hva dåpen innebærer. Så tar man med seg denne modellen når man siden leser Bibelen, og får dermed sitt syn bekreftet.
Løsningen er selvfølgelig ikke å kvitte seg med slike modeller, men å forstå hvilke modeller jeg har. Da kan jeg sammenligne modellene i mitt hode, med modellene i ditt hode. Deretter kan jeg gå til Bibelen og kanskje oppdage nye perspektiver, som jeg kanskje ikke har sett før, fordi de er utenfor mine egne modeller. Vi arrangerte nylig et selskap hvor det var mennesker fra mange ulike kirkelige bakgrunner og med stor aldersspredning. Ut over kvelden ble vi sittende og prate om ting som har med Guds rike å gjøre. Blant annet snakket vi mye om hva en hyrde (pastor) egentlig er. Vi snakket også om ulike syn på evangelisering. Dette ble interessant fordi alle møtte modeller som var annerledes enn de man var vant til. Dermed kunne alle lære noe nytt.
Dette er en grunn til at jeg liker boka til kardinal Dulles: ”Models of the church”. Boka handler om ulike syn på hva en menighet egentlig er. Men i stedet for å konkludere med hva som er ”den rette” måten å strukturere en menighet på, beskriver forfatteren ulike tankemodeller som de forskjellige kirker har. Han mener at en sunn menighet må ha en viss blanding av hver av disse modellene. Nå trenger man ikke være enig i alt forfatteren skriver. Men det forfriskende er at man møter ulike tankemodeller, som hver for seg utfordrer ens egne tanker. Det gjør at man ser vante ting på uvante måter.
Dulles beskriver fem grunnleggende modeller som i varierende grad påvirker kirkesamfunns syn på ”hva en menighet er”. Første modell er ”menigheten som institusjon” og den fokuserer på at menigheten er en synlig størrelse i samfunnet. Denne institusjonen kan noen ganger være ledende i kulturen – andre ganger i høyeste grad være en motkultur. Den andre modellen er ”menigheten som fellesskap”. Menigheten består av de som har fellesskap med Gud og med hverandre. Dette er helt uavhengig av om man er ført inn i noen medlemsliste eller ikke. Denne modellen er på mange måter i andre enden av skalaen enn den første modellen.
Den tredje modellen er ”menigheten som sakrament”. For en protestantisk karismatiker så høres dette ukjent ut. Men det som er ukjent er jo som sagt en god mulighet for å lære nye ting! Tanken er at menigheten representerer Kristus i denne verden. Akkurat som Gud ga sin Sønn til verden, gir nå Sønnen sin menighet til verden. Menigheten blir på denne måten et synlig uttrykk for - og formidler av - Guds nåde i denne verden. Den fjerde modellen er derimot veldig godt kjent i protestantiske miljøer. Det er ”menigheten som herold”. Det vil si at vår oppgave som menighet er å forkynne Guds ord rent og klart. Hvorvidt folk tar i mot ”det klare ordet” er mindre viktig, fordi menigheten først og fremst er kalt til å videreformidle Guds ord. Den femte modellen er ”menigheten som tjener”. Det betyr at vi som Guds folk hører sammen med alle mennesker, og at vi derfor er kalt til å tjene dem (og hele skaperverket). Akkurat slik som Jesus ga sitt liv for å tjene, så er vi også kalt til å gi våre liv for å tjene.
Løsningen er selvfølgelig ikke å kvitte seg med slike modeller, men å forstå hvilke modeller jeg har. Da kan jeg sammenligne modellene i mitt hode, med modellene i ditt hode. Deretter kan jeg gå til Bibelen og kanskje oppdage nye perspektiver, som jeg kanskje ikke har sett før, fordi de er utenfor mine egne modeller. Vi arrangerte nylig et selskap hvor det var mennesker fra mange ulike kirkelige bakgrunner og med stor aldersspredning. Ut over kvelden ble vi sittende og prate om ting som har med Guds rike å gjøre. Blant annet snakket vi mye om hva en hyrde (pastor) egentlig er. Vi snakket også om ulike syn på evangelisering. Dette ble interessant fordi alle møtte modeller som var annerledes enn de man var vant til. Dermed kunne alle lære noe nytt.
Dette er en grunn til at jeg liker boka til kardinal Dulles: ”Models of the church”. Boka handler om ulike syn på hva en menighet egentlig er. Men i stedet for å konkludere med hva som er ”den rette” måten å strukturere en menighet på, beskriver forfatteren ulike tankemodeller som de forskjellige kirker har. Han mener at en sunn menighet må ha en viss blanding av hver av disse modellene. Nå trenger man ikke være enig i alt forfatteren skriver. Men det forfriskende er at man møter ulike tankemodeller, som hver for seg utfordrer ens egne tanker. Det gjør at man ser vante ting på uvante måter.
Dulles beskriver fem grunnleggende modeller som i varierende grad påvirker kirkesamfunns syn på ”hva en menighet er”. Første modell er ”menigheten som institusjon” og den fokuserer på at menigheten er en synlig størrelse i samfunnet. Denne institusjonen kan noen ganger være ledende i kulturen – andre ganger i høyeste grad være en motkultur. Den andre modellen er ”menigheten som fellesskap”. Menigheten består av de som har fellesskap med Gud og med hverandre. Dette er helt uavhengig av om man er ført inn i noen medlemsliste eller ikke. Denne modellen er på mange måter i andre enden av skalaen enn den første modellen.
Den tredje modellen er ”menigheten som sakrament”. For en protestantisk karismatiker så høres dette ukjent ut. Men det som er ukjent er jo som sagt en god mulighet for å lære nye ting! Tanken er at menigheten representerer Kristus i denne verden. Akkurat som Gud ga sin Sønn til verden, gir nå Sønnen sin menighet til verden. Menigheten blir på denne måten et synlig uttrykk for - og formidler av - Guds nåde i denne verden. Den fjerde modellen er derimot veldig godt kjent i protestantiske miljøer. Det er ”menigheten som herold”. Det vil si at vår oppgave som menighet er å forkynne Guds ord rent og klart. Hvorvidt folk tar i mot ”det klare ordet” er mindre viktig, fordi menigheten først og fremst er kalt til å videreformidle Guds ord. Den femte modellen er ”menigheten som tjener”. Det betyr at vi som Guds folk hører sammen med alle mennesker, og at vi derfor er kalt til å tjene dem (og hele skaperverket). Akkurat slik som Jesus ga sitt liv for å tjene, så er vi også kalt til å gi våre liv for å tjene.
Jeg tror Norge trenger mengder av nye menigheter. Men vi trenger også menigheter av nye typer. Den som skal bygge en ny type menighet bør ha klart for seg sine egne tankemodeller, slik at de modellene kan utfordres.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar