lørdag 15. november 2008

Enhet gjennom bønn

Etter at Judas hadde forrådt Jesus gikk han og hengte seg. Deretter følte apostlene at de måtte erstatte Judas, siden det var Guds plan å ha tolv apostler – ikke bare elleve. En gang de var sammen stilte de derfor fram to menn som de mente var gode kandidater, og valget falt på Mattias. (Apg 1,15-26). Han ble senere regnet som en av de tolv.

I følge de fleste norske bibeloversettelser ”trakk de lodd” om hvem som skulle bli denne tolvte apostelen. Dette virker problematisk: Kan vi avgjøre Guds vilje gjennom gambling? Derfor har det kommet mange gode bortforklaringer til denne episoden. En forklaring er at det var feil å utpeke Mattias, fordi det var Paulus som var tiltenkt denne oppgaven. Men Paulus var jo bare én av mange apostler som ble kalt etter Pinsedag. Ingen steder i NT tilsier at det var feil å velge Mattias. Vi må anta Mattias sitt navn er på en av grunnsteinene i det nye Jerusalem (Åp 21,14).

Den andre vanlige forklaringen er at dette skjedde før Pinsedag, slik at det var greit å bruke en gammeltestamentlig metode for å avgjøre saken. Det er jo eksempler på loddtrekning i GT (3Mos 16,18). Men jeg tror ikke at de trakk lodd slik vi bruker begrepet! Jeg tror heller at de brukte en metode som var vanlig i den første kristne menighet, men som er nesten helt utenkelig i mange menigheter dag: De søkte Gud sammen når de stod foran vanskelige valg. I stedet for å diskutere i munnen på hverandre slik at den som er mest overbevisende vinner, så var de sikre på at Gud selv hadde en mening. Derfor plukket de fram to personer som hadde de nødvendige kvalifikasjoner. Deretter gikk alle hver til sitt og spurte Gud om hvem av de to som var Guds valg: Så bad de: "Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt” (Apg 1,24). Når de så kom sammen igjen, kom hver enkelt av de elleve (eller de 120?) fram med det Gud hadde sagt til dem. Siden Gud hadde lagt hver enkelt på hjertet at de skulle velge Mattias, så ble de trygge på at han var Guds valg også. Derfor ble Mattias deretter regnet som en av de tolv.

Den engelske King James oversettelsen fanger opp dette poenget bedre: ”and they gave forth their lots”. Altså: Hver enkelt kom fram med sitt syn – hva han stemte på - etter at hver enkelt hadde søkt Gud. Denne framgangsmåten var vanlig i Apostelgjerningene. Når noe veldig viktig stod på spill, tok man seg tid til å søke Gud. Man regnet rett og slett med at Gud hadde meninger om hvordan Hans menighet skulle ledes og bygges, og at Guds vilje ville skape samstemmighet blant Guds folk. I tillegg til episoden om Mattias så ser vi dette bl.a. da man skulle velge diakoner (Apg 6,1-6), ved utsendelsen av Barnabas og Paulus (Apg 13,1-4), og i apostelmøtet i Jerusalem (Apg kap 15). Etter å ha søkt Gud sammen på denne måten, var man faktisk så sikker på at Gud selv hadde talt at de kunne si: ”Den Hellig Ånd og vi har besluttet…” (Apg 15,28)

Jeg lurer på hvordan dette hadde fungert som prinsipp i dag! De fleste menigheter har dessverre personer som ikke ønsker å være lydige mot Den Hellige Ånd, så vi kan ikke alltid la flertallet bestemme. Likevel tror jeg mange splittelser og problemer hadde vært unngått om vi nærmet oss den bibelske måten å løse utfordringer på: I stedet for å skape partier – og i verste fall gå fra hverandre – så søker vi Gud sammen til vi hører Hans mening om saken.

2 kommentarer:

Andreas Tangen sa...

Det er helt klart slik det bør fungere i menigheten i dag også, men det er en utfordring å få det til! Jeg har vært med på samlinger der vi etter å ha søkt Gud har kommet til vidt forskjellige konklusjoner. Når man på hvert sitt hold hevder å inneha en åpenbaring om Guds vilje oppstår en situasjon som er vanskelig å manøvrere seg ut av på en god måte. Jo mer klar man i utgangspunktet har vært, desto vanskeligere er det å være ydmyk nok til å innrømme at man tar feil.

For å få det til å fungere, tror jeg dette må være mer enn en praksis i enkeltspørsmål. Det bør rett og slett være en måte å leve og å lede på som er grundig innarbeidet i menigheten, og spesielt i lederskapet. Dessuten bør man på forhånd være enig om hvordan man håndterer en situasjon der man ikke hører det samme fra Gud. Man må ha rom for at hver og en til tider kan høre feil, og ikke la det gjøre at man mister tilliten til hverandres evne til å høre fra Gud.

Eskil sa...

Enig i at dette er ikke enkelt å få til. Men det bør likevel være målet. Antakelig er det ikke sånn at vi alltid må være enige heller. Det kommer an på hvor viktig saken er. Noen mennesker bruker ”Guds vilje” som argument, når det egentlig dreier seg om deres personlige preferanser. Det er lett å misbruke uttrykket ”Så, sier Herren”, slik at vi bruker Gud som argument for våre egne meninger.

Det var vel John Wimber som sa at profeter ser rett 98 % av gangene, tolker det de ser rett 50 % av gangene, og trekker de riktige konklusjonene 2 % av gangene. Vi tar jo alle feil – oftere enn vi liker å tro. Ydmykhet er derfor en forutsetning for at menigheten skal fungere i enhet