De siste månedene har vi fått mange nye venner. To av dem har ett herlig fellestrekk: De er frimodige når det gjelder å snakke med folk om Gud. Disse vennene bor i hver sine fylker. De tilhører ulike generasjoner. Den ene er katolikk og den andre pinsevenn. En kvinne og en mann. Men selv om ulikhetene er store, så har de altså dette fellestrekket at det er helt naturlig for dem å snakke om Gud.
De fleste kristne i Norge er alt for redde for å snakke med folk rundt seg om Gud. Vi tenker kanskje at folk ikke er så interesserte? Men det stemmer ikke! Mange mennesker er veldig interessert i åndelige ting – inkludert å høre om Jesus – bare vi ikke overkjører dem. Men de fleste kristne jeg kjenner er ikke akkurat der at de overkjører omgivelsene sine med prat om Gud. Tvert i mot er de fleste av oss alt for forsiktige. Dermed går vi glipp av mange muligheter til å spre velsignelse og oppmuntring – og alt for få mennesker får anledning til å bli kjent med Gud.
Mine to venner har helt ulike strategier. Den ene pleier å rusle rundt på kjøpesentre og den slags. Han kan gå rett bort til folk og begynne å snakke med dem. Forbløffende mange av dem han snakker med er interessert i en prat! Samtidig gjør han det lett å takke nei, for de som ikke er interessert. Et direkte resultat av dette er et jevnt «tilsig» av mennesker som kommer til tro på Gud og blir frelst.
Min andre venn er småbarnsmor og derfor i en annen livssituasjon. Men det dreier seg jo om å leve for Gud på den plassen man er i livet. Så stadig vekk snakker hun med andre småbarnsforeldre på helsestasjonen, eller på foreldremøter. Hun spør de hun kommer i prat med om det er noe de vil at hun skal be for. Mange synes dette er et strålende tilbud og takker ja! Når hun har bedt for folk på den måten, så blir det selvfølgelig lettere å gå videre og snakke om andre åndelige temaer.
Kanskje mange av oss andre er alt for feige? Eller til og med styrt av menneskefrykt?
De fleste kristne i Norge er alt for redde for å snakke med folk rundt seg om Gud. Vi tenker kanskje at folk ikke er så interesserte? Men det stemmer ikke! Mange mennesker er veldig interessert i åndelige ting – inkludert å høre om Jesus – bare vi ikke overkjører dem. Men de fleste kristne jeg kjenner er ikke akkurat der at de overkjører omgivelsene sine med prat om Gud. Tvert i mot er de fleste av oss alt for forsiktige. Dermed går vi glipp av mange muligheter til å spre velsignelse og oppmuntring – og alt for få mennesker får anledning til å bli kjent med Gud.
Mine to venner har helt ulike strategier. Den ene pleier å rusle rundt på kjøpesentre og den slags. Han kan gå rett bort til folk og begynne å snakke med dem. Forbløffende mange av dem han snakker med er interessert i en prat! Samtidig gjør han det lett å takke nei, for de som ikke er interessert. Et direkte resultat av dette er et jevnt «tilsig» av mennesker som kommer til tro på Gud og blir frelst.
Min andre venn er småbarnsmor og derfor i en annen livssituasjon. Men det dreier seg jo om å leve for Gud på den plassen man er i livet. Så stadig vekk snakker hun med andre småbarnsforeldre på helsestasjonen, eller på foreldremøter. Hun spør de hun kommer i prat med om det er noe de vil at hun skal be for. Mange synes dette er et strålende tilbud og takker ja! Når hun har bedt for folk på den måten, så blir det selvfølgelig lettere å gå videre og snakke om andre åndelige temaer.
Kanskje mange av oss andre er alt for feige? Eller til og med styrt av menneskefrykt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar