Et tidligere innlegg førte til samtale rundt hvordan vi kan se mer kjærlighet mellom kristne søsken. Da svarte jeg i hovedsak med konkrete handlinger for hvordan vi bør møte hverandre: Ikke baktale og ikke være hissige, men heller være gode og medfølende. Men det finnes selvfølgelig også mer omfattende temaer som man bør fokusere på i menighetene for å framelske kjærlighet. Da tenker jeg på ting som gjestfrihet, tjenersinn, og enkel livsstil. Alle slike ting vil bidra til å øke «kjærlighetsnivået».
En ting som ofte er oversett i forkynnelsen er gjestfrihet. Dette er en sentral egenskap hos Gud: Han skapte en fantastisk verden, som Han så inviterte oss inn i. Da Jesus kom til jorda viste han mennesker gjestfrihet. Han var venn med «toller og syndere», og episoden hvor noen lagde et hull i taket og senket en mann på båre ned til Jesus, skjedde jo hjemme hos Jesus (Mark 2,1-12). Hvis du lar noen lage hull i taket ditt uten å kjefte dem opp, da kan man trygt si at du møter folk med en positiv holdning! Å følge etter Jesus og ha Ham som forbilde, innebærer derfor at man selv er gjestfri.
NT har svært store løfter knyttet til gjestfrihet: «Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen, uten selv å vite det, hatt engler som gjester» (Heb 13,2). Faktisk kunne man ikke ha et lederverv i de første menighetene hvis man ikke var gjestfri – det var et krav på lik linje med at man ikke skulle være kranglevoren eller drikkfeldig (1Tim 3,2+ Titus 1,8). Mange steder oppfordres vi til å være gjestfrie (Rom 12,13 +1Pet 4,9). Når vi slik oppfordres til å være gjestfrie, så er jo det fordi dette kan læres. Dette bør derfor ha sin naturlige plass i forkynnelsen.
Rent naturlig så har nordmenn flest en tendens til å bygge en «beskyttende mur» rundt hjemmet sitt og sin private sfære. Men Bibelen viser oss at det er feil valg – for da går vi glipp av mange velsignelser, som f.eks. englebesøk eller istandsettelse til tjeneste for Gud. Menigheter som underviser om gjestfrihet og åpne hjem tror jeg vil oppleve at kjærligheten vokser.
En ting som ofte er oversett i forkynnelsen er gjestfrihet. Dette er en sentral egenskap hos Gud: Han skapte en fantastisk verden, som Han så inviterte oss inn i. Da Jesus kom til jorda viste han mennesker gjestfrihet. Han var venn med «toller og syndere», og episoden hvor noen lagde et hull i taket og senket en mann på båre ned til Jesus, skjedde jo hjemme hos Jesus (Mark 2,1-12). Hvis du lar noen lage hull i taket ditt uten å kjefte dem opp, da kan man trygt si at du møter folk med en positiv holdning! Å følge etter Jesus og ha Ham som forbilde, innebærer derfor at man selv er gjestfri.
NT har svært store løfter knyttet til gjestfrihet: «Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen, uten selv å vite det, hatt engler som gjester» (Heb 13,2). Faktisk kunne man ikke ha et lederverv i de første menighetene hvis man ikke var gjestfri – det var et krav på lik linje med at man ikke skulle være kranglevoren eller drikkfeldig (1Tim 3,2+ Titus 1,8). Mange steder oppfordres vi til å være gjestfrie (Rom 12,13 +1Pet 4,9). Når vi slik oppfordres til å være gjestfrie, så er jo det fordi dette kan læres. Dette bør derfor ha sin naturlige plass i forkynnelsen.
Rent naturlig så har nordmenn flest en tendens til å bygge en «beskyttende mur» rundt hjemmet sitt og sin private sfære. Men Bibelen viser oss at det er feil valg – for da går vi glipp av mange velsignelser, som f.eks. englebesøk eller istandsettelse til tjeneste for Gud. Menigheter som underviser om gjestfrihet og åpne hjem tror jeg vil oppleve at kjærligheten vokser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar