Det er en snodig sak som jeg har observert hos en del kristne. Hvis noen gjør dem noe vondt, så tilgir de dem nok. Men de tar ikke initiativ overfor den som har såret eller skadet dem. I stedet sitter man og venter på at «synderen» skal komme og be om tilgivelse. Hvis han først kommer og ber om tilgivelse, så skal de nok tilgi ham. Men om han ikke kommer, så sitter man passiv og venter. Man innbiller seg at man ikke har noe ansvar for å prøve å løse situasjonen, siden det er den andre parten som har gjort feil.
Dette er veldig annerledes tankegang enn Guds tankegang. Gud så at vi mennesker trengte Hans tilgivelse. Derfor tok Han et initiativ, og sendte Jesus til jorda for å forsone menneskeheten med seg selv. Dette skjedde – i følge romerbrevet – mens vi ennå var fiender av Gud. Hvis Gud skulle ventet med å sende Jesus til vi var «ydmyke nok», så ville Han vel aldri ha kommet er jeg redd.
Vi er kalt til å etterligne Jesus. Det må innebære at vi tilgir på en aktiv måte. Hvis noen har gjort oss noe vondt, så gjør vi oss ikke kostbare! Vi tilgir villig! Faktisk går vi så langt som at hvis vi kan gå til noen og tilby tilgivelse, så gjør vi det – selv om de ikke har bedt om det. Kanskje kan vi kalle dette for «oppsøkende tilgivelse»?
Hvis vi blir sittende og vente på at de andre skal ta initiativet, så gjør vi som folk flest. De aller fleste vil jo si at de tilgir, hvis noen kommer og ber dem om det. Oppfører vi oss slik, så passer ordene til Jesus: «Er det noe å rose dere av? Det gjør jo selv hedningene!» Som kristne bør vi legge lista høyere, og aktivt søke måter vi kan få tilgitt de som har begått seg mot oss. Da er vi helhjertet, slik vår himmelske Far er det.
Noen situasjoner er selvfølgelig spesielle. Det er ikke alltid mulig eller smart å gå til noen og si «jeg tilgir deg». Men det betyr ikke at vi kan fraskrive oss ansvaret for å drive oppsøkende tilgivelse der hvor det er mulig.
Dette er veldig annerledes tankegang enn Guds tankegang. Gud så at vi mennesker trengte Hans tilgivelse. Derfor tok Han et initiativ, og sendte Jesus til jorda for å forsone menneskeheten med seg selv. Dette skjedde – i følge romerbrevet – mens vi ennå var fiender av Gud. Hvis Gud skulle ventet med å sende Jesus til vi var «ydmyke nok», så ville Han vel aldri ha kommet er jeg redd.
Vi er kalt til å etterligne Jesus. Det må innebære at vi tilgir på en aktiv måte. Hvis noen har gjort oss noe vondt, så gjør vi oss ikke kostbare! Vi tilgir villig! Faktisk går vi så langt som at hvis vi kan gå til noen og tilby tilgivelse, så gjør vi det – selv om de ikke har bedt om det. Kanskje kan vi kalle dette for «oppsøkende tilgivelse»?
Hvis vi blir sittende og vente på at de andre skal ta initiativet, så gjør vi som folk flest. De aller fleste vil jo si at de tilgir, hvis noen kommer og ber dem om det. Oppfører vi oss slik, så passer ordene til Jesus: «Er det noe å rose dere av? Det gjør jo selv hedningene!» Som kristne bør vi legge lista høyere, og aktivt søke måter vi kan få tilgitt de som har begått seg mot oss. Da er vi helhjertet, slik vår himmelske Far er det.
Noen situasjoner er selvfølgelig spesielle. Det er ikke alltid mulig eller smart å gå til noen og si «jeg tilgir deg». Men det betyr ikke at vi kan fraskrive oss ansvaret for å drive oppsøkende tilgivelse der hvor det er mulig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar